Øyrtinden og andre kremtopper.

Jeg hadde bestemt meg for å kose meg med de siste 6 toppene i Fjelltrimmen. Ta en, kanskje to av gangen. Det går ikke alltid som man planlegger.

Søndagen opprant med perfekt turvær. Skyfri himmel, 17 grader og en liten bris. Jeg bestemte meg på sparket for å ta en tur på Øyrtind. Dette er en topp jeg nesten kan se fra her jeg bor.

Øyrtind  759 moh.

Det var nesten som å gå Besseggen. Masse folk! (Ok, jeg møtte 14 mennesker på vei opp, men det er for Sør-Helgelandske fjell mye.) Stort sett grei sti, med noe bratte partier. .

Det siste partiet opp mot toppen er ganske så bratt, men så får man en fantastisk belønning når man er oppe.

Mot sør ser man til Sausvatnet, Strauman, Øvereidet og langt i det fjerne skimtes Heilhornet.

Mot nord er det utmerket utsikt mot Langfjorden, Velfjorden, Hommelstø, Mofjellet, og ytterst ser vi som alltid Vega.

Men dagen var fortsatt ung, og beina relativt friske. jeg måtte gjøre mer på en dag som denne. Til og med innsektene var til stede bare i moderate mengder. Jeg tenkte litt på å dra ned, og kjøre til Hillstadfjellet, eller Sæterfjellet, som er med i årets Fjelltrim. Men oppe fra Øyrtind var det en utsikt som virket mer fristende. En fin dal i mellom Langfjorden og Tettingsdalen er omkranset av en fin rekke av topper.

Dalen er fylt opp av Langvatnet, et regulert magasin for kraftverket i Langfjorden. Min planlagte fisketur dit må nok utsettes. Det er fortsatt is på vannet. (når isen bærer 3 fullvoksne reinsdyrbukker den 5. juli, blir det sein vår!)

Kursen blir satt nedover i retning Tettingsvatnet. Jeg har selvfølgelig aldri gått der før, men de Helgelandske fjell er så viselig innrettet at det nesten alltid finnes en vei. Ved Tettingsvannet tar jeg meg tid til en liten pause, og spiser litt av min magre niste, som jo var beregnet for en mye kortere tur.

 Råkfjellet,  884 moh

Fra Tettingsvatnet og oppover i retning Råkfjellet er det nesten som å gå oppover Karl Johan. ( Ja, etter 12 mars i år selvfølgelig, da Oslos hovegate lå like folketom som det vanligvis er i fjella her.) Jevn, fin stigning hele veien. Nok en reinsdyrbukk blir overrasket over at den ikke får være i fred.

Jeg oppdager etter hvert at turen ikke blir så enkel som det så ut for fra Øyrtind. Det er mye mer snø enn det jeg trodde . Faktisk hadde det vært mulig å gått en fin skitur der oppe.

Jeg må nesten ned i fjæra i Velfjorden, før jeg kan svinge rundt å komme opp på den andre ryggen. (Ok, jeg overdriver en smule som vanlig, men det føltes sånn.) Men jeg fikk i hvertfall en fin utsikt over Nevernes. Huset jeg bor i ligger nesten midt i bildet. Bak skimtes Nevernes havn, og båten min kan faktisk også sees.

Engelvikfjellet, 849 moh.

Jeg er stadig redd for at det ikke er mulig å gå lenger, og at jeg må snu og gå tilbake. (Et annet alternativ er å ringe en venn, og be om å bli hentet i Råken i Velfjorden, men det er siste utvei.) Oppover mot Engelvikfjellet begynner jeg å bli bekymret. Det er veldig bratt, og noen snøskavler ser ut til å sperre der det muligens hadde vært en løsning. Men jeg får karret meg opp på et vis. Så er det ned et godt stykke igjen, før oppstigningen til Dalaunfjellet.

Dalaunfjellet, 800 moh.

Dette fjellet var med på fjorårets Fjelltrim, men ikke i år. Det var også en av de toppene jeg ikke gikk til i fjor. Fra den siden jeg kommer, er det lett å gå opp til toppen, og jeg blir overrasket da jeg plutselig ser Fjelltrimmens hvite og røde plastboks.

Nå er jeg “berget”. Herfra og ned til Langfjorden er det merket løype, og derfor sikkert at det er mulig å komme seg ned. At merkingen allerede etter ett år er delvis fraværende, med litt leting etter røde prikker, er greit. Ikke like greit at de har valgt å legge løypa slik at den krysser nedenfor en av kraftlagets inntaksdammer. Muligens at det vanligvis er lite vann der om sommeren, men i dag var det ganske god strøm.

Etter å ha holdt meg tørr på beina i nesten 10 timer, må jeg uti det. Til knes, og resten av turen med surkling i støvlene. Men rett over elva kommer jeg inn på kraftlagets ATV løype. Den er “lettgått”, i form av at den går rett ned lia. Gjennomsnittlig 22 % fall, og et maks på 35%. (Fløibanen i Bergen har 26%.) Når det legges til at det er mye løs grus og stein, er det nesten å sette seg ned med stavene i hockey, og skli nedover.

Alle var samde om at det heve vore ein gild tur, og ja, jeg husket på hansker i dag. Mine tommelgnagsår ble ikke verre enn de var.

Til slutt litt statistikk:

Turens lengde:  26 km

Tid i bevegelse: 8 timer, 18 minutter

Snittfart i bevegelse: 3, 1 km/t

Målte høydemeter: 1900 m.