top of page
Søk
  • Forfatterens bildete-fjeld

Børgefjell

Den sagnomsuste villmarka. Alle “villmenn” med respekt for seg selv bør ha minst en 14 dagers tur der (helst en måned) med påfølgende brenning av boxershorts og bred dekning i sosiale media (og gjerne NRK).

Her har Lars fått seg litt opptenningsmateriale.

Selv titulerer jeg meg som en villmarkens fetter, og fant ut at 3 dager var mer enn nok, og at dette blogg-innlegget, som blir lest av ca. 20 av mine venner, får være bredt nok.

(Nå hadde Karin Vestrheim nylig en kronikk om at det blir for mange villmenn på tur i TV (https://www.nrk.no/ytring/villmarkens-sonner-1.13678583) NRK tåler ikke kritikk, så de har for lenge siden stengt kommentarfeltet på sine sider. Jeg skulle gjerne gitt en kommentar. Men heldigvis var det noen som svarte henne gjennom en ny kronikk: (https://www.nrk.no/ytring/ja-til-villmarksmenn-1.15120961))

Vel vel, nok om det. Dette skal handle om mine dager i Børgefjell. Fra Nevernes er det bare 10 mil å kjøre. Det er mange mulige veier inn i Børgefjell, men jeg valgte meg Simskardet. Målet var Simskardvatnet, ca. 10 km inn i fjellet.

Fra parkeringa ved Fremmervollen går det en fin sti ganske flatt de første 3,5 kilometerne til Simskardhytta.

Min 4-delte fiskestang brakk dessverre på turen til Lomsdalen tidligere i sommer. Nå hadde jeg en to-delt, som stakk såpass langt opp fra sekken at jeg til å begynne med stadig ble sendt tilbake til start, da stanga hektet seg fast i greiner (kraftig topp-aksjon på den stanga!). Jeg lærte etter hvert å gå utenom, eller bøye meg fremover (lav åling til tider). Så lurer noen kanskje på hvorfor jeg ikke kunne bære stanga i hånda. Vel, der måtte jeg jo ha krykkene, etter at det venstre kneet fortsatt er rimelig dårlig etter de 7 søstre turen.

Simskardhytta (https://www.statskog.no/hytter-og-friluftsliv/hytter-koier-og-aremal/vis-92) er ei gammel skogstue som Statskog drifter. Den står åpen til fri bruk. Fristende, men jeg ville lenger.





Etter Simskardhytta forsvinner stien, og det begynner å gå oppover. Men det er fortsatt relativt lettgått terreng. Jeg kommer også etter hvert ut av skogen og slipper å tenke på fiskestanga hele tiden.

Men hvor blir det av dette vannet? De meldte 10 kilometerne blir til 13 på GPS’n før jeg kan skue utover Simskardvatnet.

Det begynner å mørkne, så det blir en rask leir-slagning (nei, det ble ikke hengekøye denne gangen. Jeg visste at det ikke fantes trær her oppe, så jeg hadde tatt med telt) før fiskestanga ble montert, og de første kastene under perfekte forhold blir lagt ut over vannet. Forventningene er store, men det blir ikke fisk på første kast, og heller ikke på de 50 neste. Jeg gir til slutt opp, og snubler tilbake til teltet, og en “bedre middag” (Real turmat med kylling).

Utover kvelden ble jeg sittende ute, godt pakket inn i Jerven vindsekken, og studerte nattehimmelen. Stjernene begynte å titte frem, en etter en. Den første var for så vidt en planet, Mars, som rødlig steg opp i øst, på en ellers måneløs kveld.

(Jada, det begynte å bli mørkt, men Mars kan skimtes midt på bildet. Alle de andre stjernene er sannsynligvis støv på skjermen din).

Man kan, under gode forhold, se ca. 5000 stjerner med det blotte øye. Alle tilhører vår egen galakse, Melkeveien. (Ok, de skarpsynte av oss kan også se et par nabogalakser). Astronomene har beregnet at Melkeveien inneholder ca. 300 milliarder stjerner, så det er ganske mange vi ikke ser. Så er det ca. 170 milliarder andre galakser der ute. Man blir litt starstruck!

Et par stjerneskudd ser jeg, og så ser jeg en lysende prikk som beveger seg ganske raskt. Jeg tror først det er en satellitt, men plutselig lyser den kraftig opp før den forsvinner. Jeg innser at jeg muligens har sett min første meteor. (Nå blir jo dessverre aldri et stjerneskudd det samme etter at Flax lagde denne reklamen i 2018: https://tv.kampanje.com/shit-in-space)

Klokka 10 aner jeg et snev av nordlys. Noe grønt blafrer over nordhimmelen. Men det er fortsatt for “lyst” til at det blir noe spektakulært. Den siste slurken av min ene (per kveld) medbragte Aass har fått en slushy konsistens. Det har blitt flere kuldegrader på denne siste sommerdagen, så da ble det soveposen på meg.

Neste dag våknet jeg til et fantastisk vær.

Noen kast med fiskestanga før frokost ga samme resultat som kvelden før. Etter frokost gikk jeg en lang tur med fiskestanga. Det var helt perfekte forhold. Sør-østlig svak bris, småkruset sjø og marbakken innen kastehold. Helt dødt! Jeg har lest mange artikler som beskriver ørreten i Børgefjell som meget sær. Nå fikk jeg oppleve det sjøl. På denne turen fisket jeg aktivt i nærmere 10 timer. Kastet sikkert 500 kast med forskjellig fristende metallskrammel. Ikke ett napp! Jeg har aldri opplevd noe liknende.



Isfjell seilte rundt på Simskardvatnet.

Det var helt klart kaldt i vannet (passe drikketemperatur). Det fløt fortsatt noen små isflak rundt. Det var sannsynligvis ikke mange dagene siden isen hadde gått. Jeg ville da tro at fisken burde være skrubbsulten og kaste seg over en hver gratis lunsj som kom svømmende forbi. Men ikke Børgefjell-ørreten nei. Kun ett lite vak observerte jeg.

Men som sagt, været var fint, jeg så mange ryper selv om jeg ikke lette etter dem, og sandstrendene var innbydende (selv om ikke badetemperaturen var det)





I sør stakk toppen av Kvigtind opp (med nysnø på toppen!) Børgefjells høyeste topp strekker seg 1699 moh, men det får bli en annen gang. Jeg valgte å gå tilbake til leiern og tenkte jeg skulle legge meg i solen og slappe av litt. Utover dagen hadde vinden løyet og temperaturen steget. Men da hadde jeg valgt feil leirplass. Ved teltet blåste det kaldt, selv om jeg kunne se utover vannet at det var blikk stille lenger ute. Årsaken var sannsynligvis kaldras fra den lille isbreen som lå like oppafor leiern.

Måsskardfjellet har en liten rest av en isbre.

Det ble derfor igjen å legge seg ned i vindsekken med alle klærne på.

Heller ikke denne kvelden ble det nytrukket fjellørret til middag. Reals torskegryte er grei nok, men ikke noe man drømmer om. Men da det mørknet tente jeg bål! På turen tidligere på dagen kom jeg over noen tørre kvister, og litt einerbar hadde jeg også funnet. Det brant i hele 5 minutter.

Ikke noe morra-bett siste dagen heller. Jeg fant ut at det var like greit. Jeg pleier alltid å glemme en vesentlig ting når jeg drar på tur. Denne gangen var det kniv! (Hadde også glemt min lille lommelerke med whisky, men den er jeg ikke helt avhengig av, heldigvis) Det skarpeste jeg hadde med meg var en stekespade av plast. Så hvis jeg hadde fått fisk måtte jeg kanskje tatt en Marte Bratberg (fortsatt hun som spiste fisken rå med hode og innvoller på kompani Lauritzen).

Jeg valgte derfor å bryte leir og gi opp fiskinga. På veien opp hadde jeg sett noen molter, så nå ble det heller molte-jakt. Det viste seg ikke å være så lett det heller. Når våren først kommer i juli, var det ikke så mye bær som hadde blitt modne. Molteplantene hadde mange steder knapt begynt å knyte seg. Men det ble et par kilo før jeg valgte å rusle i retning bilen.




(Nok en gang må jeg rette en takk til Yr. De er så gjennomført dårlige til å spå været at jeg nå prøver å ikke bry meg om meldingene. Allikevel klarte jeg å dra på tur uten t-skjorte og shorts. Meldingene gikk på ca. 8 grader som varmest disse dagene. Da det gikk over +20 den siste dagen hadde det vært greit å hatt noe annet en langarma tjukke ulltrøyer).

7 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Comments


bottom of page