top of page
Søk
  • Forfatterens bildete-fjeld

Birken 2021

Etter ett års korona-pause, var det igjen tid for manndomsprøven over alle manndomsprøver: Birkebeinerrittet!

Ikke helt uten restriksjoner i år heller, kun 5000 deltagere (4700 påmeldte, litt over 4000 startet), men jeg hadde sendt påmeldingen dagen etter forrige ritt, så den delen var i orden.

Tidlig avreise fredag morgen fra Nevernes. Antagelig var jeg førstemann ut Nevernesveien den morgenen, for på de 6 km. var det to reinsdyr, to elger og ett rådyr i veien.

Som vanlig gikk det greit ned til Steinkjer, men derfra var det tett trafikk, og snittfarta dalte fra 90 til 70. (Det er forferdelig mye 60 og 70 soner mellom Steinkjer og Stjørdal, så det er vel naturlig). Siden Geo skulle på slektstreff på Drevsjø, var det greiest å kjøre over Tydal og Røros. (Mye mindre trafikk!)

Lunsjtid hos oppdretter Kjersti på hytta på Drevsjø.

På Drevsjø ble han mottatt med storm. Søster Heksa gjorde det straks klart at her var det hun som bestemte, og da Geo søkte trøst hos mor Sol, fikk han klar beskjed om at dette fikk han ordne opp i sjøl. Han la knapt merke til at jeg dro.

Ikke veldig trangt foran scenen når et lokalt band underholdt på Rena dagen før rittet.

Det var lite folk på Rena da jeg hentet nummeret. I disse korona-tider holder det ikke med litt grilling og lokal underholdning for å lokke publikumet frem. (Var vel kanskje heller ikke meninga). Det har som regel vært lange køer for å hente nummer, men nå var det en foran meg. Men det var jo fint, da kom jeg meg raskere opp til hytta og fikk spist i god tid før leggetid. (Trodde jeg!)




Blinkerstua på Deset

Det første jeg gjorde da jeg kom på hytta, var å sykle meg en liten tur. Tolv timer i bilen dagen før rittet er selvfølgelig ikke gunstig, så det var greit å få ut litt grugg. Men jeg fikk straks problemer med fremgiret. Kjedet hoppa av, og min skruing gjorde bare vondt verre. Det ble å kaste seg i bilen og kjøre tilbake til Rena. Der var det satt opp en sykkel-service stasjon på torvet, som heldigvis klarte å fikse problemet. (skal bytte til 1×12 gir før neste års ritt!)

Da ble det allikevel litt hektisk med maten. De ferske rekene ble skrellet i en fei. (Ferske og ferske! De hadde sikkert vært ferske en eller annen gang. (Kjøpt på OBS i Steinkjer.)) Sammen med et ferskt rundstykke (som hadde blitt seigt) litt rekesalat, to melatonin og et glass vin, ble det svelget unna før jeg gikk til sengs.

Klar til dyst.

Hadde mine vanlige 3 timers skjønnhetssøvn (gamle folk trenger ikke så mye søvn sies det, men så gammel er jeg da ikke? Skulle gjerne hatt 8), og “våknet” til et brukbart vær. En rolig frokost (Real sportsmüsli, måtte være rett i blinken i dag) og avreise til Rena en time før start 09:30. (Kvelden før hadde diesellampa begynt å lyse, og da jeg startet påsto kjørecomputeren at jeg hadde 31 km. igjen. Med 23 km. til Rena håpet jeg Toyotas ingeniører hadde programmert ordentlig).

På Rena var det tydelig mindre folk enn det pleier. Med grense på 5000 deltakere, er vel det bare en tredjedel av hva det har vært på det verste. Start i pulje 7 (forrige gang var det pulje 18!) Litt nervøs stemning før starten, og noen som kommer litt seint mener at de har rett på å starte i første rekke, så de brøyter seg frem. Jeg veit godt at det er ikke på de 3 første kilometerne dette avgjøres, så jeg tar det relativt rolig ut fra start. På de lange slake motbakkene opp mot Skramstadsetra går det relativt greit, og jeg har teten i pulja bare 50-60 meter foran meg.

Jeg ankommer Skramstadseter 37 sek. før skjema fra persen. Jøss, er ikke formen så dårlig som jeg trodde? Etter sommerens to operasjoner med fjerning av en liten svulst, og 6 uker uten sykling var jeg sikker på at det ville gå sakte i år. Nedoverbakkene mot Djuposet går greit (rimelig heftig den første delen, med mye stein, grus og drikkeflasker). Opp fra Djuposet går man så i kø noen hundre meter i en bakke der de hvert år fyller på med nye rullesteiner. (Sånn kjennes det i hvert fall ut). Stipartiet deretter er av det “enkle” slaget. Selv jeg klarer det!

Men da jeg kommer ut på skogsbilveien mot Bringbu, får jeg en overraskelse. Ny-grusa! Ikke ruller det, og ikke får jeg særlig feste i tråkket. Her er det bare å kjempe seg fremover. På matstasjon Bringbu ligger jeg derfor drøyt 3 minutter bak persen. Sletts ikke ille.

Et stykke etter Bringebu er det inn på et lite stiparti igjen. Her har det vanligvis hopa seg opp med ryttere, men i år er jeg mutters aleine. Her er også årets eneste gjørmehull, og jeg får et par flekker på skjorta mi. (I år var det heller støvet som var et problem. Et sted dro et motorkjøretøy av gårde rett foran meg. Hadde trengt radar de neste 2 kilometerne!) Det er derimot litt demotiverende å komme ut på ny-grusa skogsbilvei igjen. Heldigvis var bakkene ned mot Kvarstad faste og fine som de pleier.

Matstasjon Kvarstad er drøyt halvveis. Her får vi også vite hvordan vi ligger an til merketida på ei stor lystavle. Selv om jeg nå har havna 9 minutter etter skjema til pers, ligger jeg drøyt 10 minutter foran skjema til merke.

Bakkene oppover etter Kvarstad er ikke spesielt harde, men det er der jeg ofte kjenner antydning til krampe. Et årvisst fenomen som råker mange birken-syklister. Så også meg. Men de kommer ikke for fullt ennå. Men det betyr at nå må det trås forsiktig. Det blir umulig å hekte seg på grupper som tar meg igjen. Hvis jeg prøver å akselerere opp i deres fart, sitter den garantert. Rimelig frustrerende å føle at man har en del krefter igjen, men ikke kunne bruke dem.

Så er det Rosinbakken. (Ikke fordi man ser ut som ei rosin i tryne på toppen, men det deles faktisk ut rosiner fra en sponsor på veien opp). Det er mange som har “fått det” i Rosinbakken. (og da snakker vi ikke lenger om rosiner). Denne udefinerbare følelsen av hjelpløshet når hjernen vil men kroppen nekter. Det er bare 1.4 km med snitt på 7% stigning, så i seg sjøl ingen stor utfordring. Men etter å ha sykla 55 km litt fortere enn du kanskje burde, er det forståelig at mange sliter. Sjøl har jeg bare en ting å gjøre. Kople inn den største skiva bak, og håpe ikke krampa tar meg. (Veldig frustrerende at de har laget egen klasse for el-sykler. Ble tatt igjen av en oppover Rosinbakken, og det er fryktelig demotiverende!)

Ti minutter og en kopp rosiner seinere er man oppe, og da er det verste over for mange birkebeinere. Herfra er det “småkupert” bortover til Sjusjøen. Men her treffes man ofte av kraftig motvind, noe som kan gjøre det vel så tøft som bakker. I år er vi heldige. Litt sidevind, 18 grader og strålende sol gjør det til en “lek”. Jeg klarer å hekte meg på andre ryttere noen korte strekninger, og tjener noen sekunder. Men på siste matstasjon på Storåsen er jeg nå 16 minutter bak persen.

Bakkene ned fra Sjusjøen er vel det jeg gruer meg mest til hvert år. Her går det unna i 40-50 km/t på humpete krøtterstier. “Heldigvis” havner jeg bak 4 ryttere som bremser en god del (mer enn jeg kanskje hadde gjort?) Men det er jo bedre å tape et minutt enn helsa. Det fine været er egentlig en bakdel nedover her. Vekslende sol og skygge gjør det vanskelig å se detaljer i stien. Jeg føler at jeg ikke har den fulle og hele kontrollen, men må bare la det stå til.

Ca. 12 kilometer før mål kommer vi ut på Sjøseterveien, som går ned til Birkebeinern skistadion. Tidligere en av veiene i Norge med dårligst asfalt. Dette hadde de til i år ordnet ved å fjerne asfalten og gjøre det om til grusvei. Jeg vet ikke om jeg skal kalle det en bedring. Det er dessuten en liten dipp i begynnelsen der hvor vi får rittets siste motbakke. Der pleier jeg å få det, og det gjorde jeg i år også. Alle muskler under hoftene gikk samtidig i krampe. Brølet kunne sannsynligvis høres ved mål. Et par andre ryttere hadde gått av syklene og sto og tøyde. Jeg prøvde å holde det i gang, for jeg vet at det går an å bli kvitt det igjen. Masse drikke og gel, tøying og strekking. Etter en kilometer slipper de taket. Jeg prøver å henge meg på noen som passerer, men kan bare glemme det. Heldigvis er det nesten bare rulling inn til mål.

Ballettbakken fra OL -94 er neste bøyg. Mange tryner der. Bratt, løs grus og slitne folk. Men det er bare å stå godt tilbakelent med fulle bremser, så går det som regel bra. (Har aldri sykla den i skikkelig grisevær). Nedoverbakken fra Lysgårdsbakkene til Stampesletta var tidligere litt skummel, med mye grov stein. Men der har de for noen år siden grusa så det er ganske greit. Allikevel bremser jeg godt nedover der også. Ikke noen vits å ta sjanser for å vinne noen få sekunder.

Så ruller man omsider i mål, etter 3 timer 47 minutter og 23 sekunder. Litt frustrert over at man føler at det er masse krefter igjen, men det er ikke mye å få gjort med det. Jeg har knaska magnesium-tabletter, jeg har på meg kompresjonssokker og jeg prøver å tøye og riste løs underveis. Allikevel kommer krampene hvert år. Årsaken kan nok være for dårlig væskeinntak. Ved kontroll av sekken ved målgang får jeg høre at: jøss, den var i hvert fall tung nok. Sjekka, og det var 1 1/2 liter drikke igjen.

Jeg går og henter sekken min, og setter meg ned for å skifte sokker og sko. Det tar meg 10 minutter, siden alle bevegelser som innebærer bevegelse i underkroppen automatisk besvares med kramper i de muskler som benyttes. Løsningen er å reise seg opp og stå med strak underkropp å så lirke av seg sko og sokker. (Kompresjonssokker er ikke lett å få av i noen som helst stilling).

Premien for alt slitet er litt bling. Nytt av året er medaljen, som nærmer seg Tokyo-standard. (114 gram. Tidligere var det deltager-pin. Mye finere. Den kunne man jo “diskret” plassere ett eller annet sted for å skryte litt. Kan jo ikke gå rundt med den svære medaljen rundt halsen i noen som helst sammenheng?) Jeg ble også tildelt gullmerket, for å ha klart merkekravet 5 ganger. Skulle også hatt Birken shotglass fra Hadeland glassverk for å være i den bedre 1/3 i klassen, men det hadde de av kipe årsaker utelatt i år.

Så var det å komme seg på bussen tilbake til Lillehammer. Det var munnbindpåbud på bussen, men etter 5 minutter hadde de fleste tatt det av igjen. Det var fortsatt mye O2-snapping, og trengte frie luftveier. Så kan man kanskje stille spørsmål ved å trykke 60 mann inn på en buss i disse tider.

Vel tilbake på Rena, var det første jeg måtte gjøre å fylle diesel. (Og Toyotas ingeniører hadde gjort en dårlig jobb. Fylte full tank, og det ble 60 liter. Siden den skal ta 70 liter, er det egentlig litt dårlig måling).



Dårlig væskeinntak!



Utedusjen!

Tilbake på hytta var det første jeg gjorde å gjenopprette væskebalansen. En av årsakene til krampeproblemene er sannsynligvis dårlig væskeinntak. Da jeg kom i mål hadde jeg, som tidligere nevnt, fortsatt mer enn 1,5 liter drikke i sekken.

Hytta var utstyrt med utedusj. Heldigvis var det 20 grader, så det var ikke direkte ubehagelig. (Hadde det vært 12 så hadde det blitt kattevask med Natusan-servietter!) Folka på gården var bortreist, så at veien inn til gården passerte rett forbi dusjen var greit for meg. At det plutselig kom en bil kjørende opp til gården mens jeg dusjet håper jeg ga en morsom opplevelse for passasjerene.



Så var det å ordne seg litt mat. Siden ingen av mine facebook-venner hadde lyst på gratis gourmet-weekend på Rena, ble jobben ganske enkel. Men kjøkkenet på hytta var ikke all verden. Ny hybelkomfyr hadde de satt inn, men du kunne ikke bruke steikeovnen og begge platene samtidig. (Folk som bor på hybel har kanskje ikke råd til en finere middag?) Og platene ga ikke mer varme enn at biffen ble kokt og ikke stekt. Men allikevel smakte det fortreffelig.

Etter nok en dårlig natts søvn var det så å sette seg i bilen å kjøre hjemover. På Drevsjø plukket jeg opp Geo, som hadde kost seg skikkelig på slektstreffet. Men han var nok litt sliten, for han protesterte ikke på å bli med hjem igjen.

Til slutt litt statistikk:

Høyde/hastighet 2021

20 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Commentaires


bottom of page