På søndag hadde jeg, i regi av Trollfjell Geopark, gleden av å guide en gjeng entusiaster ut til det gamle marmorbruddet på Rugåsnesodden i Velfjord.
Tross det våte været var det drøyt 20 deltagere som møtte opp til turen, derav mange barn. Vi møttes på parkeringa til det gamle pleiehjemmet i Hommelstø, og etter at Kamilla fra Trollfjell Geopark hadde ønsket velkommen, og jeg hadde introdusert meg selv, gikk vi i (nesten) samlet flokk utover Brusjøveien mot Rugåsnesodden.
Der stien til Rugåsnesodden tar av fra Brusjøveien, står det skilt, og stien er ryddet og merket av Hilstad IL.
Regnskog
Der går vi også inn i en Boreal regnskog. (Boreal = nordlig, etter Boreas (gresk)=nordavind). Det er nok ikke så mange som vet at vi har regnskoger i Norge. Og det må sies at mens vi sender milliarder av kroner til Brasil for å redde regnskogen der, (for å redde klimaet(?)), har vi de siste åra utryddet 80% av vår egen regnskog. Også våre regnskoger hadde stor kapasitet til å lagre CO2!
Også i Norske regnskoger finnes det slanger. Denne “kobraen” kom vi over på Rugåsnesodden i våres!
En Boreal regnskog er typisk preget av grantrær, med noe innslag av løvtrær man kanskje heller forbinder med et noe varmere klima. Mange, både vanlige og sjeldne, lav- og mosearter vokser på trær og skogbunn, men ellers er ikke den norske regnskogen så veldig artsrik.
Mye lav og mose i skogen på Rugåsneset.
Forutsetning for en regnskog er at det er minst 200 regndager i året, og at den årlige nedbøren er på minst 1200 mm. Der skårer Velfjorden bra. Min nye værstasjon på Nevernes, som ble installert i juni, har på 4 måneder målt nesten 800 mm. (Regnværsdagene har jeg ikke orket å telle. Det blir for deprimerende. Vi har allerede passert årsnedbøren fra mitt forrige hjemsted!) Fortsetter det sånn frem til juni neste år, skulle det bli ca. 2400 mm., altså det dobbelte av det som trengs!
Marmorbruddet
Etter en liten halvtimes spasertur, kommer vi fram til selve bruddet. Førsteinntrykket er litt kjedelig. Nesten alle steinene er svarte! (nå finnes det svart marmor flere steder, men marmoren i Brønnøy er egentlig hvit). Det som har skjedd er at marmoren, som er en relativt “bløt” stein, forvitrer (overflaten løser seg opp). Så har 100 år med industri ført med seg sot og annen forurensing som legger seg som en hinne på steinene. Men hvis man tar en stein og deler den med en hammer, er den kritthvit inni.
Marmorbruddet, hvor det sannsynligvis ble tatt ut industri-mineraler. Deler av utskipningskaia sees til høyre. Området hvor det ble tatt ut blokker ligger til venstre.
Deling av marmor-stein
Brytingen av marmor på Rugåsnesodden ble startet på slutten av 1800-tallet. Men ordentlig fart ble det først da Ankerske marmorforretning i Fauske startet drift der i 1897. De begynte å skjære ut store blokker, som ble lastet om bord i båter og fraktet til Fauske, der de ble videreforedlet. Vi vet derfor ikke hvor marmoren fra Rugåsnesodden tok veien videre.
Det var hovedsakelig to måter å skjære ut blokkene på: dampmaskin med wire, sand og vann, eller mange små borehull med svartkrutt eller kiler. I dag brukes oftest wire med diamanter og vann, eller store motorsager!
Denne YouTube-videoen fra Carrara i Italia, viser hvordan marmoren brytes i dag. Stort sett på samme måte, men elektrisiteten har tatt over for dampmaskinen.
Men det var et problem med marmoren fra Hommelstø. Den var for grovkornet og løs! Når den ble bearbeidet og skjært i mindre stykker, falt ofte biter av på kantene. Og utendørs bruk var nok utelukket, da den etter noen år ville begynne å gå i oppløsning (og bli svart). Mange reklamasjoner(?) førte til at driften ble oppgitt i 1930.
Mange fine blokker ligger igjen etter at driften opphørte i 1930.
Seinere har det vært forsøk på å starte opp uttak av industri-kalk på Rugåsnesodden så seint som 1997. Men dette ble stoppet på grunn av kollisjon med friluftsliv, dyreliv jakt og fiske.
Vår tur fortsetter innover i bruddet, der mange ferdig utskjærte blokker ligger igjen etter driften på begynnelsen av 1900-tallet. Åge Oxholm på Nevernes Havn har eiendomsretten til disse blokkene, og noen er blitt fraktet til Nevernes og brukt i en skulptur på et skjær der.
Marmorblokkene som er brukt til utsmykning på Nevernes.
De som er igjen får forhåpentligvis ligge i fred. Hjemmelsretten til selve bruddet er det Newco Holding A/S i Bergen som sitter på.
Velfjord historielag har bedt Brønnøy kommune ta tak i å få vernet området. Det får vi håpe snart skjer.
En hovedrett av lokale bergarter ble servert på marmorblokk.
Lengst inne i bruddet finner vi området der blokkene er skjært ut med wire. Det er imponerende hva de fikk til med relativt enkel redskap. To dype skår og flere loddrette sider viser tydelig spor av wiren som har slitt seg nedover. Innerst i skårene er det boret et hull med så stor diameter at en mann kunne senkes ned for å feste en talje på bunnen som styrte wiren.
Wiren har slitt seg nedover
Stor diameter på borehullet
Fine spor etter utskjæring av blokkene.
Vi følger oter-stien videre ut av steinbruddet. Da kommer vi inn i det opprinnelige karst-landskapet. (Karst er landskap formet av kjemisk oppløsning av berggrunnen, med dannelse av sprekker og grotter. Vanligst i kalkstein/marmor). Nå dekker den tykke mosen i den Boreale regnskogen det meste av bakken, men noen mindre grotter er synlige. I den ene klarer oteren å gå igjennom, men da jeg prøvde ble det litt for trangt. (Har nok lagt på meg litt i det siste). Men jeg så lys i andre enden! (Barna fikk ikke lov til å prøve. Hadde ikke vært så moro å ringe brannvesenet for å få de ut igjen!)
“Oter-hula”
“Oter-stien”
Andre sida av “Oter-hula”
Barna var de tøffeste til å krype inn i grottene!
Veien tilbake til marmorbruddet ble lagt rundt odden langs vannet der vi så på fine formasjoner i marmoren. Knivskarpe egger står opp rundt små “daler”. Jeg tolket det som at “eggene” var urein marmor, med leire og silt som var mer motstandsdyktige mot kjemisk oppløsning enn den reine marmoren i “dalene”. Men ved nærmere undersøkelse har jeg ikke funnet spor av forurensing i et par biter slått av “eggene”. Jeg må derfor forandre min tolkning.(Som sagt på turen: “geologi er ikke noen eksakt vitenskap. Enhver geolog med respekt for seg selv bør ha sin egen teori”). Muligens er det lokale forskjeller i kalkmineralene. Kalsitt, som er det vanlige mineralet i marmoren i Velfjord, kan omdannes til kalkmineralet Dolomitt ved å “plukke” opp magnesium fra sjøvann (Metasomatose). Dolomitt er hardere og mer motstandsdyktig mot nedbryting enn Kalsitt.
Mange fine marmor-former ytterst på odden.
På en vertikal liten vegg ser vi noe interessant. Spor etter boremuslinger! Uten skjellene er det vanskelig å si hvilken art som har laget disse. Men en av typene som finnes i Norge, produsere sin egen syre for å løse opp kalksteinen. Rundt muslinghullene er resten av marmoren dekket av mindre små groper. Dette ser ut til å være forårsaket av kjemisk oppløsning, og er veldig vanlig der marmoren blir utsatt for saltvann.
Spor etter boremuslinger
Litt lenger bort på odden ligger det noen fine jette-gryter. De er ikke imponerende i sin form eller dramatiske plassering, men de er skole-eksempel på hvordan de dannes. Heldigvis har ingen plukket ut steinen (eller steinene) som graver ut gryta. Noen ligger akkurat under flo-målet, og er derfor fortsatt aktive. Det er ikke godt å si hvor gamle de er, men det er helt klart bølger som skaffer energien som skal til for å rotere steinen(e). Men de er nok yngre enn 1000 år, for da sto vannet ca. 5 meter høyere, og bølgene hadde liten virkning.
Nydelige jette-gryter
Til slutt går vi gjennom området med blokkene og litt opp i lia bak. Der er det flere grotter. Og en av dem er det mulig å gå igjennom! Litt kronglete, men de fleste tar turen.
Grotting!
Stien tilbake til parkeringafører oss forbi en gammel isdam. Her ble det tidligere skåret ut isblokker om vinteren, som ble lagret under halm eller sagflis, slik at man om sommeren kunne hente de fram og kjøle ned ting. Dette var som man skjønner før kjøleskapenes tidsalder.
Isdammen
3 timer tok turen i det regntunge været, og ingen klagde! Bare blide barn, som var flinkere til å spørre enn mange av de voksne. Jeg hadde håpet på litt mer spørsmål fra de voksne. Jeg er sikker på at det var mange som lurte på ting, men ikke turte å spørre.
Jeg må også skryte litt av min 6 mnd. gamle Breton, Geo. Etter å ha hilst på de fleste, var han som en av gruppa. Han fulgte med på mine foredrag, og gikk og kikket der vi andre kikket. Den eneste lyden han ytret var da jeg tråkket han på foten.
Lokal Geologi
Geologisk kart over Hommelstø-området.
Kartet viser hoved-bergartene i Hommelstø-området. Kartet for området er dessverre bare utgitt i 1:250 000 med få detaljer.
Fargekodene er:
Lyseblå – Marmor (Sedimentær)
Lysegrønn – Kalksilikatskifer (Sedimentær)
Gul – Sandstein (Sedimentær)
Fiolett – Peridotitt (Magmatisk)
Lilla – Dioritt (Magmatisk)
Brun – Monzonitt (Magmatisk)
Rød – Granitt (Magmatisk)
Sedimentære bergarter
Marmoren er den eldste bergarten i området. Den er tolket å være ca. 600 mill. år gammel. I et grunt, tropisk hav utenfor kysten av Nord-Amerika var det gode forhold for utvikling av Stromatolitter. Dette er kolonier av Blå-grønn alger (Cyano-bakterier) som danner kalkslam på havbunn. Blå-grønn-alger er en av de eldste formene for liv på jorda. De eldste fossilene som er funnet er 3,7 milliarder år gamle. Blågrønn-algene “oppfant” fotosyntesen, og sto for mye av produksjonen av oksygen på jorda som banet vei for mer komplisert liv. Dette kalkslammet ble seinere trykket dypt ned i jordskorpa under den Kaledonske fjellkjedefoldinga og metamorfisert (omdannet) til marmor med høyt trykk og temperatur.
På begge sider av Langfjorden finner vi kalkrik glimmerskifer. Dette kommer fra sedimenter som antagelig er avsatt på litt dypere vann enn marmoren. En blanding av kalkslam, leire og silt, som også har blitt metamorfisert av den Kaledonske fjellkjedefoldingen.
Sand blir gjerne samlet utenfor elvemunninger, kystnært som store sandstrender/sandbanker. Også disse er metamorfiserte. (I Hommelstø-området er det bare en liten “tarm” sandstein på vestsiden av Langfjorden.)
Magmatiske bergarter
Klassifikasjon av magmatiske bergarter etter innhold av hovedmineraler.
Finner vi på vestsiden av Neverneset. Lokalt kalt Rød-berga, selv om de i geologisk perspektiv vitterlig er gule. Dette er gammel havbunnsskorpe, dannet ved at magma trenger opp der to tektoniske plater drifter fra hverandre. (Havbunnspredning). Kalles på fagspråket Ofiolitt. Under den Kaledonske fjellkjedefoldingen har havbunnskorpa blitt skjøvet opp på vår kontinentalplate.
Hommelstø, Hilstadfjellet, Drogsøya og Dyrneset består hovedsaklig av Dioritt. På turen ut til Rugåsnesodden går vi på Dioritt. Magmatisk dypbergart dannet under den Kaledonske fjellkjedefolding. Når to tektoniske plater kolliderer, vil oftest den ene skyves under den andre. Den som skyves ned vil, når den kommer dypt nok, begynne å smelte, og danne et magmakammer. Varm magma er vanligvis lettere enn de omkringliggende bergartene, og derfor vil den prøve å stige oppover. Noe kommer til overflaten i form av vulkaner og danner vulkanske bergarter. Men mye av magmaen vil langsomt kjøles ned i magmakammeret og danne Batholitter, kjempestore områder med lik struktur.
Mellom Engavatnet og Dyrnesodden, på Røliheia og Sausfjellet finner vi Monzonitt. Magmatisk dypbergart som er dannet på samme måte som Dioritt, men har litt annen mineralsammensetning.
Langfjorden skyline og videre utover mot Andalsvågen er for det meste granitt. Dette er også en magmatisk dypbergart bestående hovedsaklig av feltspat, kvarts og glimmer. Det er en av de vanligste bergartene i Norge. Fordi den er veldig motstandsdyktig mot nedbryting, står den ofte opp som fjell.
Hvordan er det blitt sånn det er i dag?
For å forstå dette, må vi vite litt om platetektonikk. Jordskorpa (og deler av den øvre mantelen) er delt inn i 7 store plater og 8 mindre. Disse “seiler” omtrent som båter rundt på en delvis smeltet mantel. Drivkraften er store konveksjonsceller i mantelen. I den delvis smeltede mantelen stiger varm magma oppover, blir skjøvet ut til siden under skorpa, hvor den da avkjøles litt, og synker ned igjen. Dette medfører at platene noen steder kolliderer, andre steder går fra hverandre.
Kart over platene i dag, med bevegelsesretning.
For 600 mill år siden, da marmoren i Velfjord ble dannet, så kartet helt annerledes ut. Laurentia (Den Nord-Amerikanske platen) og den Baltiske platen (der Norge lå) var skilt av et stort hav. Man fikk avsetning av de sedimentære bergartene. Men så begynte Iapetushavet å lukke seg, og for ca 425 mill. år siden førte dette til en kraftig kollisjon mellom Grønland og Norge.
Kart over kontinentene for ca. 550 mill. år siden.
Kollisjonen medførte dannelsen av kanskje den største fjellkjeden som noen gang har vært på jorda. Denne kalles den Kaledonske fjellkjede, etter et gammelt navn på Skottland, som også var involvert i denne kollisjonen. Deler av Grønland ble skjøvet flere hundre kilometer innover Norge. Det medførte også voldsom vulkansk aktivitet.
Kart som viser bergarter skjøvet inn over Norge ved Kaledonsk fjellkjedefolding
Bergartene vi ser i Velfjord i dag, havnet da ti-talls kilometer under overflaten. Men i løpet av “bare” 50 mill. år var mesteparten av fjellkjeden brutt ned. Norge var nå del av et stort kontinent, Laurasia (Nordamerika, nordlige Europa og Sibir), som på et tidspunkt litt seinere kolliderte med det andre store kontinentet Gondwanaland (Sør-Amerika, Afrika, Australia, Antarktis, sørlige Europa og sørøstlige Asia). Da var i en periode alle kontinentene samlet til ett superkontinent: Pangea.
Kontinentenes plassering de siste 420 mill. år.
Sammen “seilte” vi nordover fra vår posisjon sør for ekvator. (Synd). For drøyt 150 mill. år siden begynte så Pangea å brytes opp. For drøyt 55 mill år siden begynte Atlanterhavet å åpne seg, og Grønland og Norge skilte lag igjen. Men en god del av bergartene fra Grønland ble igjen i Norge.
For ca. 3 mill. år siden startet istidene på den nordlige halvkule. Norge har i perioder etter dette vært dekket av opptil 3000 meter med is. Isen har fjernet noen kilometer med bergarter, gravd ut daler og fjorder. (Og latt det stå igjen noen fjelltopper heldigvis). Rett etter siste istid, for ca. 11000 år siden, var vannet over 100 meter høyere enn i dag. Men heldigvis har landet steget slik at vi kunne gå ut på Rugåsnesodden. (Og det stiger fortsatt med ca. 4 mm. i året!)
Comments