Da ble det i hvert fall minst ett kapittel til.
Etter en måned med behandling er kneet mer hovent enn ved starten.
Etter ti dager på antibiotika var formen verre enn noen sinne. Hele kroppen var nå en eneste stor verkebyll. Nesten alle leddene hadde stivnet. Jeg beveget meg som en edderkopp som ikke helt vet om den skal angripe eller stikke av; ett ledd av gangen. Jeg ringte sykehuset i Mo og forklarte situasjonen. Jeg fikk beskjed om å komme til Mo med en gang.
Det var ikke aktuelt å kjøre sjøl. Jan Odvar hadde ikke mulighet for å være ledsager, så det ble rekvirert en taxi. Nok en hyggelig sjåfør, denne gangen fra Brønnøysund, så vi fant mange felles kjente og interesser.
Etter den sedvanlige blodprøven, ble jeg sendt til tapping igjen. Leddvæsken så fortsatt veldig fin ut, så legen ville sende meg hjem. Jeg gjorde det da helt klart for han at jeg da ville gå inn på venteværelset, og sitte der om natten, for å stille først i køen for ny tapping neste morgen. Dessuten trengte jeg smertelindring. Da valgte legen å legge meg inn.
Det var allerede blitt ganske seint, så jeg ba om litt smertestillende og noe å sove på. Sykepleieren kom da med én Paracet. Jeg gjorde det klinkende klart at jeg nå var på mitt 3. glass med 100 stk. 1g. Paracet, og at ved hjelp av super-enkel forskning hadde kommet fram til at det måtte minst 4 Paracet til for at det overhode skulle ha et snev av virkning. "Å nei, du må ikke ta så mange." Nei, så kom med noe annet da!
Etter konsultasjon med legen fikk jeg en OxyNorm (5 mg.) (Visst nok veldig populær på Plata i Oslo, men da gjerne en av de litt sterkere variantene). Sammen med en Imovane sovetablett ga det meg ca. 10 minutter søvn den natta. Hovedårsaken til det var mine tre romkamerater, hvor i alle fall en hadde gjort det sterkt i VM i snorking. Med en solid søvn-apne produserte han lyder som en elefant hadde vært misunnelig på. (De to andre var mer gjennomsnitts-snorkere, som fungerte som backing i trioen).
Neste dag ble jeg liggende å knaske OxyNorm til langt på ettermiddag før legevisitten kom. Legen gjorde det klart at de var litt bekymret for at alle de andre leddene begynte å bli påvirket, så de ville beholde meg til over helgen, for at en Revmatolog skulle se på meg. I tillegg ville de prøve en annen medisin som het Celebra. Jeg trodde først det var en ny antibiotika, men etter et oppslag på felleskatalogen fant jeg ut at det var et legemiddel beregnet på revmatisk artritt, artrose og Bechterew. De var smertestillende og betennelsesdempende.
Da sykesøster kom med medisinen (seint på kvelden) hadde jeg store smerter i alle ledd, og 38,3 i feber. (Ikke spesielt høyt for en som en gang har fått målt 42,5, men merkbart). En time seinere er (nesten) alle smerter og feberen borte! Jøss, har de medisin som virker! Jeg ble egentlig ikke så veldig glad. Denne medisinen var ifølge felleskatalogen spesialkomponert for min diagnose. Jeg spør jo derfor meg selv (det var jo ingen andre å spørre), etter 2 måneders behandling: HVORFOR FAEN HAR JEG IKKE FÅTT DENNE MEDISINEN FØR!
Trodde kanskje de var veldig dyre, men de er ikke det heller (260.- kr. for 20 stk.)
Min respekt for leger sank enda et hakk. Jeg har opplevd mye rart fra leger opp gjennom årene som gjør at jeg nå sterkt vurderer å be om legitimasjon og bekreftet utskrift av eksamenspapirer ved neste konsultasjon.
Med ørepropper klarte jeg neste natt å stenge mesteparten av "snorketrioens" konsert ute, og sov nesten 4 timer den natta. (Problemet med ørepropper er at min egen Tinitus blir forsterket, og knakingen i hjernevirksomheten blir hørbar). På legevisitten viser jeg et svakt tegn til optimisme, men vil ikke skryte den nye medisinen opp i skyene. Det viser seg snart at dette ikke er noen "quick fix".
Neste dag blir det et møte med revmatologen. En, yngre kvinnelig lege av ubestemmelig nasjonalitet (øst-europeisk). Etter noen innledende spørsmål om revmatisme i familien, lurer hun på hva som feiler meg. Jeg forklarer da at jeg fikk en sprøyte med Voltaren, satt litt feil i lårbeinet, som har medført at nedre del av låret, og kneet hadde svulmet opp med tildels store smerter. Da begynner hun å le. Som nevnt er min tålmodighet for lengst brukt opp, så det smalt umiddelbart, temmelig krast: "står du der og ler av meg?" "Ah, do domme paschient. Det er icke mylig for den voltaren å kome in i din knevætsche" (OK, hun sa ikke det, men det var det hun tenkte!!) Hun prøvde å forklare at knevæsken var et lukket system. (Jeg føler vel at kroppen også er et tilnærmet lukka system, bortsett fra noen åpninger her og der. Allikevel vil legene at jeg smører på Voltarol salve for å lege mine betennelser i skuldrene!?) Jeg forklarte at jeg aldri hadde påstått at Voltarenen hadde gått inn i leddvæsken, men at den i alle fall hadde vært utløsende faktor i hevelsen og smertene i låret og kneet. Og at jeg ikke fant meg i at hun sto der og flirte av min forklaring; rev-mat-olog, var hun ekspert på reve-mat, som hadde blitt arbeidsledig da alle revefarmene ble nedlagt? (kom dessverre ikke på den før litt etterpå, ellers hadde den blitt lagt frem).
Hun ble litt spakere, og resten av samtalen ble klein. Jeg fortalte bare at med de smertestillende dosene jeg fikk nå var det umulig å si noe om hvordan det sto til med resten av kroppen. Vi fikk komme tilbake til det når smertebehandlingen var avsluttet. (Og da krever jeg en annen revmatolog).
På ettermiddagen ble jeg skrevet ut. Akkurat i tide til å rekke Helseekspressen til Brønnøysund. Den går vanligvis i rute: Mosjøen - Sandnessjøen - Tjøtta - Vevelstad - Brønnøysund, med to ferger. Da ville jeg være hjemme i 11-tida på kvelden. Men så ble Korgfjelltunellen mellom Mo i Rana og Sandnessjøen stengt pga. ulykke, så vi ville ikke rekke fergene. Derfor kjørte vi over Tosenfjellet, noe som medførte at jeg var to timer tidligere hjemme. (Dette var vel nesten det eneste positive jeg har opplevd i hele behandlingen).
Så nå går jeg hjemme å hangler igjen. Det blir gradvis noe bedre. Det hjelper litt på humøret at Inger-Maren er på besøk noen dager. Og seinere i April kommer Børre, en kamerat fra Nøtterø, på besøk, før Inger-Maren kommer nok en tur. Jeg får satse på at jeg er gangfør til da.
Comments