Det går mot høst, og dermed er tiden inne til å høste av naturens overflod. Noe av det første naturen har å by på er multer. Vanligvis modne i slutten av juli – begynnelsen av august. Men årets multehøst byr ikke på overflod, det er heller langt mellom hver multe.
Illustrasjonsbilde: slik skal en multe se ut (Google)
Her på Sør-Helgeland finner du i utgangspunktet verdens mest gjestfrie folk. De hjelper deg med det meste, og låner deg det du trenger. (bortsett fra kona kanskje?) Men på et punkt er det bråstopp. Multene vil de ha for seg sjøl! En stakkars innflytter kan spørre om tips og råd til en god lokalitet, men får bare ullne svar. Alt multeland innen 5 km fra bebyggelse er privat, og forsvares med nebb og klør. Allemannsretten gjelder ikke multer på Sør-Helgeland.
Jeg tok likevel mot til meg, og spurte en god venn (hvis navn skal ikke nevnes) om hvor jeg kunne plukke litt. Jeg er ikke kravstor, ville bare ha en 20-30 kg. Jeg fikk omsider tips om et diffust fjellområde langt ute i ødemarka. Litt sjekking av området på Google ga forsåvidt store forhåpninger. Bilen skulle parkeres på Moltmyra. (forfatterens uthevelse) Her var det tydeligvis bare å gå ut av bilen og fylle bøtter og spann.
Vel fremme etter en strabasiøs reise ble skuffelsen desto større. Det fantes ikke ei multe på Moltmyra. Ved tråling av hele den store myra kunne jeg heller ikke oppdage en eneste multeplante på Moltmyra.
Vel, jeg fant ingen grunn til å gråte i tomt multespann, men bega meg ut på en lengre tur. Etter 2 timer og 5 tilbakelagte kilometer hadde jeg 6 multer i spannet.
Typisk multe på multeland anbefalt til innflyttere.
Når man legger til at på Sør-Helgeland har de noe som heter Blinding, en klegg-type som er opplært til å bite innflyttere, (ihvertfall påstår de innfødte at de aldri blir plaget eller bitt), var humøret på bånn. De var såpass tallrike at blodtapet begynte å bli merkbart.
Blinding (sannsynligvis er dette droner (legg merke til antennene) som blir styrt av de innfødte)
I tillegg er det mellom alle trær som står mindre enn 3 meter fra hverandre (og de er det ganske mange av i en skog) oppspent et edderkoppnett hvor det i midten sitter en knyttnevestor korsedderkopp og bare venter på å få satt huggtenna i en bærplukkernese.
Korsedderkoppen (midt på bildet) er litt ute av fokus pga bærplukkerens helsetilstand.
På returen fant jeg faktisk ei myr med noen bær, så multekremen til jul (1 person) var reddet.
Resultatet etter 5 timer/ 15 km multetur i område anbefalt for innflyttere.
Noen dager senere tok jeg sjansen på en tur i et område jeg på det sterkeste ble frarådet å plukke multer. Jeg kunne risikerer å møte grunneiere med våpen, utlagt selvskudd, revesaks eller giftåte, og den mildeste straffemåten jeg kunne regne med var buksevann. Jeg skal ikke si at det var overflod her heller, men det som forundret meg var at mesteparten av multene var overmodne. Det virker som de innfødte er mer interressert i å hindre innflytterne å plukke multer enn å plukke de selv?
Resultatet etter 5 timer på multeland forbeholdt de innfødte
Tross alt er jeg fornøyd med multehøsten. Dette holder både til multekrem og til litt på brødskiva i ny og ne. Men jeg oppdaget at multeplukking på Sør-Helgeland egentlig er en risikosport for adrenalin-junkies. Det er høyst sannsynlig behov for et besøk på legevakta etter en dag i multeskogen/fjellet. Enten det er blodtapet etter Blindingbitt, motgift mot edderkoppbitt, eller et ublidt møte med en grunneier.
Jeg har også begynt å skjønne litt. Moltmyra er litt som fiskevann. I Aurevatn får du aldri fisk, i hvert fall ikke ørret, mens i Fisklausvatnet er det fin kilosfisk. Nå skal jeg tråle lokale kart etter Moltlausmyra eller Bærlausmyra og gå på de neste år.
Comments