top of page
Søk
  • Forfatterens bildete-fjeld

Nyåpningen av Geologisk Museum.

Jeg er jo litt fornærmet fordi jeg ikke fikk invitasjon til den offisielle åpningen, med universitetets rektor, ordfører og statsråd. Men jeg innser at hvis alle som har donert noe til museet skulle inviteres, ville det kanskje blitt vel mye folk (Selv om de fleste som har donert noe nok for lengst har trådt inn i fossilenes rekker?) Men et par timer etter at fiffen hadde holdt taler, ble det åpnet for geologiklubb-medlemmer, så der fikk jeg vel lov å komme. (Jeg er fortsatt medlem av Buskerud Geologi-forening).


Brøggers Hus (Geologisk Museum) på Tøyen

Nå er det ikke barebare å reise fra Velfjorden til Tigerstaden. Jeg spøkte sørpå med at første del av reisa gikk med hundeslede, og det var jaggu ikke langt unna. Det snødde til tider friskt. Og Widerøe krevde like mye som andre flyselskaper tar for å fly deg jorda rundt, så jeg valgte en annen reiserute. (En myyyye lenger reiserute). Og den ble ikke kortere av at da jeg etter to mil stoppet for å levere Geo hos Jan Odvar og Siv, oppdaget at ryggsekken jeg hadde alle sakene mine i sto igjen hjemme. De 4 milene tur/retur gikk unna! Og videre fortsatte det i et helvetes tempo. (Jeg var aldri over 150, men heller ikke ofte under 90). Jeg rakk toget på Trofors med noen minutters margin.



Trofors stasjon

Etter drøye 4 timer skranglet toget seg inn på Trondheim Lufthavn Værnes sin relativt nye jernbanestasjon, kun 10 minutter forsinket. Jeg hadde god tid til flyet videre, og enda bedre tid fikk jeg da flyet ble en time og femten minutter forsinket pga. sent innkomne piloter. Det er SAS sitt uttrykk for at: vi sparka alle pilotene våre da koronaen startet, og nå har vi ikke råd til å ansette dem igjen, så da må dere bare regne med å vente litt!

Når vi omsider kom oss avgårde skal det sies at de klarte å ta inn nesten 10 minutter.


På Gardermoen kostet jeg for førte gang i livet på meg en tur med flytoget. (Ja bortsett fra den ene gangen jeg skulle på jakt i Tromsø, hvor jeg ble alvorlig rammet av NSB's buss for tog policy. Etter fire ganger inn og ut av buss og tog med stor ryggsekk, bag og hagle, stormet jeg i fult sinne inn på Flytoget på Asker stasjon. Men da betalte jeg ikke! På Gardermoen ble jeg tiltalt av en vakt som lurte på hva jeg drev med, da en stykk Fjeldheim med alle sine pakkenelliker hoppet over gjerder og sperringer. Men da jeg begynte å pakke ut hagla, forsvant han).

Flytoget skal visstnok være det raskeste alternativet inn til Oslo sentrum. Pussig da at jeg mesteparten av veien kunne jogget ved siden av toget (OK, kanskje for noen år siden det). Vi beklager stoppen. Vi må vente på signal for å kjøre videre! Tre ganger fikk vi denne beskjeden. 15 minutter forsinket ankom vi Oslo S kl. 17:00 (Museet skulle åpne 17:00 for geolog-venner).


Da var det bare å legge ut til fots over Grønland (hadde glemt å ta med skia) og krysse videre oppover lia mot Tøyen.

God og svett (hadde jo på meg ull! Det snødde da jeg forlot Velfjorden. I Oslo var de 20+) ankom jeg museet, og møtte Inger-Maren, som hadde ventet på meg.


Inne på museet var det jo selvfølgelig mye kjentfolk, og det ble mer skravling enn tid til å se på de nye utstillingene. Men vi måtte selvfølgelig opp og se på meteorittene. De var plassert i øverste etasje (for å være nærmest der de kom fra?) Jeg har ennå ikke klart å avgjøre om jeg likte det jeg så.

Rune Selbekk, som var ansvarlig for meteorittene den gang jeg ga/solgte Valle-meteoritten til museet, og jeg hadde diskutert mye den nye utstillingen. Rune ville gjerne ha meg med på jobben med utformingen. (Mitt ene vekttall i museumsteknikk med Øystein Jansen i Bergen ga meg vel ikke de store kvalifikasjonene for jobben, men jeg har bare en og trekvart tommeltotter, og mente jeg kunne bidra). Nå døde dessverre Rune så alt for tidlig, i 2017, og de som tok over var ikke interessert i min hjelp.


Inger-Maren foran monteren med 15 av de 17 norske meteorittene

Det jeg så var ikke helt det jeg hadde diskutert med Rune, og ikke det jeg hadde sett oppe i mitt hode. Det virket litt rotete og uoversiktlig. (Jeg må se det en gang til for å prøve å finne et system). Oslo-meteoritten hadde i motsetning til de andre fått en egen monter hvor hullet i den hagekoloni-hytta på Rodeløkka den ramlet gjennom var tatt vare på.

Morten Bilet, som driver steinbutikken Geotop, og jeg var jo oppe i Setesdalsheiene og hentet "krateret" til Valle.

Rune og jeg var enige i at vi måtte få til noe med krateret. Et problem var at organisk materiale kan råtne, men det burde vært et overkommelig problem. Etter nesten 10 år i en fryser er det sannsynligvis såpass frysetørket at det kanskje hadde gått bra. Og i hvertfall hvis den hadde blitt plassert i en lufttett monter. Men nå har jo kjelleren i museet blitt tømt, og det er vel ikke sikkert noen vet hvor krateret har blitt av?

Vel, Valle er på museet, og de har i alle fall klart å stave navnet mitt riktig denne gangen, selv om man må ha mikroskop for å lese det. (På den gamle utstillinga sto det Fjellheim).

Morten Bilet og jeg hadde avtalt at vi skulle ta oss et par øl etterpå. Nå ble også gravegjengen til Jørn Hurum med. De som hadde vært med ham på Svalbard og gravet ut øglene i 15 - 18 år. Inger-Maren ble selvfølgelig også med, selv om hun ble eneste jenta. Det ble veldig hyggelig, og det endte opp med en del mer enn to øl.


Morten Bilet (bak til venstre) og gravegjengen på vei til byen.

Jeg overnatta hos Inger-Maren. Hun skulle på jobb tidlig neste morgen, men jeg kunne prøve å sove litt lenger. Jeg hadde noen timer til flyet oppover igjen gikk, så jeg fant ut at jeg like gjerne kunne gå tilbake til museet og kikke på flere av utstillingene. Utenfor var det en lang kø av skoleungdommer som klarte å komme så vidt før meg. Jeg ble stående bakerst, da det kom et par eldre herrer og stilte seg sammen med meg. Jeg syntes å dra kjensel på i hvert fall den ene. Det var professorene Bjørlykke og Bjørlykke. Eldstemann, Knut, var professor i Bergen da jeg studerte der, mens yngstemann, Arne, var direktør på museet da jeg donerte/solgte Valle-meteoritten. Jeg presenterte meg, og vi hadde begynt å prate litt, da det kom en dame fra museet og sa at de behøvde da ikke å stå i kø med alle skoleelevene. Hun spurt om jeg var med dem, og det bekreftet de, så jeg slang meg med.


Knut Bjørlykke (t.v.) og Arne Bjørlykke. Tyrannosaurusen bak smiler, men det er heldigvis ikke natt på museet riktig ennå.

Så vi ruslet sammen gjennom kjellerens krystall-hule og 1. etg. med paleontologi. (Dinosaurer og livets utvikling). Dessverre måtte jeg etter en drøy time takke for meg og begi meg i retning av Oslo S.

Fluoriserende mineraler i Krystallgrotta

Tyrannosaurus Rex

På vei mot Oslo S går man gjennom Botanisk have. Der var blomstringen så vidt kommet i gang, og særlig Magnolia-trærne var vakre. Rododendronen hadde også så smått våknet til liv, og langs en liten kunstig bekk vokste Bekkeblommen. Er man i Oslo er museene på Tøyen og haven absolutt et besøk verdt.


Jeg valgte Vy tilbake opp til Gardermoen. Det gikk faktisk 10 min. raskere enn flytoget nedover, og kostet halve prisen. Fra Gardermoen til Trondheim skulle jeg for første gangen fly med Flyr, det nye lavprisselskapet til Braathen. Og som lavprisselskaper flest trikser og mikser de. Veldig tidlig boarding, og flyet rygget ut av gaten presis i tide, for da får de godskrevet at flyet er i rute. Men så ble det stående og somle i mer enn femten minutter ute på rullebanen. (Det er nesten halve reisetida det!) Men siden jeg på hele reisa hadde lagt inn gode marginer (det er jo ingenting som er i rute lenger) gikk det bra. Toget mitt nordover var i rute, men lokaltoget til Steinkjer, som skulle gå 12 minutter før mitt tog, var 10 minutter forsinket, så det var ikke vanskelig å spå at vi ville bli forsinket også.




I Trofors var toget faktisk også i rute, så ingen grunn til å klage. Da var det bare 9 mil i bil igjen. Tenkte jeg skulle fylle litt diesel i Trofors, men den kosta 24.- kr. liter'n, så da kunne jeg like gjerne vente. Det bøtta ned noe voldsomt når jeg kjørte, og det hadde det nok gjort ganske lenge. Var ikke sikker på om det var vei eller elv jeg kjørte i. På Tosfjellet blåste det kraftig, og bølgene var nesten en halv meter høye! (På veien!) Heldigvis hadde jeg ennå vinterdekk. Burde ha satt en rev i Bramseilet, men fant ingen, så det var bare å vannplane seg inn i tunellen. (Vannplaning og kulingkast er omtrent som Bambi på isen). På andre sida av fjellet var det heldigvis noe lettere. Men minst 107 søstre sendte sine kaskader ned fra fjellet langs Tosfjorden. Kunne ibare håpe at det ikke var noe mer enn vann som kom. (Det er ikke bare meteoritter som kommer fra oven).

Etter en god, sein middag hos Siv og Jan Odvar, var det bare å plukke med seg Geo og putle de siste to mila hjem.






82 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Comments


bottom of page