Etter å ha sendt Inger-Maren sørover med morgentoget fra Trofors forleden, ble det plutselig fint vær. (Nå skal jeg ikke legge skylda på Inger-Maren for det dårlige været de siste dagene, det hadde vært fint mesteparten av tida hun var her!) Men siden det litt uventa klarnet opp, fant jeg ut at jeg skulle ta en tur opp i Stavassdalen på veien hjem.
Jeg var egentlig ikke utstyrt for noen “langtur”, men regndress og gummistøvler fikk klare seg.
Stavassdalen er en liten dal som skjærer seg inn i Lomsdal – Visten nasjonalpark fra øst. Den er inngangsporten til nasjonalparken fra Grane kommune.
Adkomsten til dalen er veldig grei. Fra Trofors i nord (eller Svenningdal i sør), kan man kjøre Vestersiveien, på vestsida av Svenningelva. Krysset for fjellveien opp til Stavassgården er tydelig merket.
På de 6 km. opp til parkeringa passerer man Bjørns plass, en ny gapahuk med fantastisk utsikt over Svenningdalen. Med opparbeidet bålplass, sittegruppe under tak og overnattingsmulighet, er den et besøk verdt. (Må jo innrømme at den er hakket finere enn den nye gapahuken her på Nevernes).
Fra parkeringen i enden av veien er det kun 300 meter å gå opp til Stavassgården. I nesten 200 år bodde det folk her oppe. Men i 1948 ga de siste opp. Gården forfalt etter hvert så mye at da Stavassdalens venner ble stiftet i 2004, fant de en annen gammel bygning som de flyttet hit.
Stavassgården
Kjøkkenet står alltid åpent for de som vil søke ly for været, som jo er ganske så ustabilt her på Sør-Helgeland. Men det er mulig å leie hele hytta gjennom hjemmesida til Stavassdalens venner.
For barna er det laget et lite lekeland:
Vi, (Geo og jeg), går videre innover dalen, og kommer snart forbi en annen gammel skogstue. Denne er privat og står låst. Hytta er fin, men det er synd at de som eier den ikke kan fjerne gammel søppel.
Etter å ha gått et lite stykke til, bøyer stien av mot nord, og etter en moderat stigning (til Helgeland å være) kan man se “ned” til Stavatnet. (Egentlig er det ganske flatt, og ingen harde stigninger i dalen). Litt før vannet tar en utydelig sti av mot høyre, og et skilt med “krigsminnesmerke” på får meg til å følge denne.
Etter å ha passert hele vannet, begynner jeg å lure litt på hvor minnesmerket er? Jeg bestemmer meg for at det får holde, og svinger bort mot andre siden av Stavatnet, der hovedstien går. På veien over myrene passerer jeg en liten bekk, som muntert lager fine mønstre av skum:
På andre siden av vannet er det satt opp en fin gapahuk. Grane JFF har et naust med en båt det er mulig å låne. I tillegg har de nylig bygget Norges fineste utedo der. (I en brosjyre fra nasjonalparken sammenlignes den med operaen i Oslo og Rabot-hytta ved Okstindan!)
Ei informasjonstavle ved gapahuken viste meg at det ennå hadde vært nesten 3 km til krigsminnesmerket. (Over 3 motstandsmenn som ble drept i 1944, deriblant lederen for motstandsbevegelsen på Helgeland, kaptein Birger Sjøberg).
Stavatnet
Utedoen
Geo fant utedoen interessant
Gapahuken ved Stavatnet
Naustet
Hvis man fortsetter et par kilometer til på stien nordover, kommer man til Stavassetra, ei lita tømmerkoie med overnattingsmuligheter. Denne ligger omtrent på vannskillet, og litt lenger nord slutter Stavassdalen, og Eiterådalen starter. Jeg vurderer en tur hit neste sommer når fisken (og myggen!) er mer bitevillig.
Geo har fått ferten av noe!
Nå er det bare å snu nesa hjemover. Der venter en 1/2 elg som skal deles opp og puttes i fryseren.
Comments