Også kjent som Thielemanns pensjonat (1903 - 1919)
og Fredli (1919 - 1933)
Stordammmen pensjonat ca. 1960 (Foto: Widerøe, Skoger og Konnerud historielag)
I 3 generasjoner var dette stedet der Konnerudfolk møttes. Også for Drammensere, Skauer-børinger og Eikerværinger var dette et populært sted både sommer og vinter.
Det er sikkert mange som vet mer om stedet enn meg. Men min mor, Inger Fjeldheim, jobbet en del der da jeg var guttunge, rundt 1960. Jeg ble godt kjent med familien Nordang, som eide stedet på den tiden. Også to av reverøkterne og deres familier ble vi gode venner med. Men vi tar det fra begynnelsen.
Thielemanns pensjonat
(Norges næringsveier: Fra Buskeruds fylke, 1924)
Gustav Adolph Thielemann var født 1847 i byen Volkmarsen, Hessen i Tyskland. Han emigrerte til Norge på slutten av 1860-tallet.
I 1871 startet han som slakter og pølsemaker på Bragernes i Drammen.
(Drammens Blad 10. mai 1871)
Den ble etter hvert Drammens største kjøttbedrift, med ca. 150 ansatte. (Nedlagt 1984)
Samme år (1871) giftet han seg i Drammen med Anne Christine Larsen, f. 1849 i Christiania. De fikk 6 barn, hvorav 4 vokste opp. I 1905 overlot han driften av slakter-forretningen til eldste sønn Ludvig, og pølsemaker-forretningen til yngste sønn Gustav.
I 1891 hadde han kjøpt eiendommen Galaas på Konnerud av møbelhandler og gårdeier i Oslo, Jonas Petter Velander. Dette er bruk nr. 12 av Gomperud, og ligger hovedsakelig på østsiden av Stordammen, men også med en skogteig på vestsiden. Skjøte av 6. oktober ble tinglyst 18. november og kjøpssummen var 5.500.- kr.
(Nordre Jarlsberg sorenskriveri - panteregister.)
Gården ble nok først og fremst kjøpt for å ha dyr der som skaffet kjøtt til slakterbutikken. I 1900 bor det en tjenestedreng, Olaf Edvard Larsen, på gården, som driver med "div. slagting og gardsarbeide" .
Jeg vet ikke når (eller om?) Thielemanns flyttet opp til Konnerud, men i folketellingen for 1900 står de oppført både på Konnerud og på Strømsø. Men det står ingenting om pensjonatdrift på Stordammen i den tellingen. Den ser ut til å ha kommet litt seinere. Fra 1901 fant jeg denne lille notisen:
(Buskerud Blad 9. feb 1901)
Konnerudkollen sanatorium hadde nettopp åpnet (1898), og både langveisfarende og lokale strømmet til Konnerud for helsebringende opphold. Skiløping var blitt populært på vinteren, og siden de fleste var relativt uøvde i disiplinen, var nok Stordammen en fin plass å starte. Thielemann begynte kanskje derfor med en liten kafé? Men han skjønte nok raskt at det lå mer penger i dette, og utvidet gården med et pensjonat.
23. mai 1901 ble det holdt en branntakstbesiktigelse, ledet av lensmann i Skoger, Christian Fredrik Oppegaard (som bodde på Lassestrøm). Hovedbygningen har nå fått en stor utvidelse siden forrige takst i 1894. Jeg prøver meg på en "oversettelse" av beskrivelsen av hotellbygningen. (skjønt jeg har sett verre skrift):
"En i N. og S beliggende 1 1/2 etasjes hotelbygning, oppført dels av tømmer i laft, og dels av bindingsverk med bordpaneling 24,80 m lang, 6,60 m. bred og 5,80 m. høy til gesimset, hvilende på gråsteinsfundament gjennomsnittlig 50 cm over jorden. Bygningen er tekket dels med bord og stein og dels med bølgeblikk. Den er utvendig panellert og oljemalt.
Den inneholder i 1. etasje: 2 værelser (kjøkken?), 1 stor spisesal, 3 åpne verandaer og entré.
I 2. etasje: 11 værelser, 1 alkove, 2 balkonger, 1 entré og 2 trappeoppganger. Røstet utgjør ett rom.
Fra 1. til 2, etasje fører en svingtrapp og en repotrapp.
Værelsene er dels tapetserede og dels oljemalede.
I hele bygningen er 4 kakkelovner og 1 komfyr.
På husets vestre side er 1 veranda, 5,35 m lang, 2,55 m. bred og 3,00 m. høy til gesimset. Den er oljemalt.
Der er en grunnmurt pipe som rager 63 cm. over taket."
Ikke før i 1903 finner vi første annonse der pensjonatet er nevnt. Siden dette er første gang Thielemanns Pensjonat er nevnt skriftlig, og det står at det åpner 14. juni, må vi anta at dette er den offisielle åpningsdagen(?)
(Buskeruds Blad 14. juni 1903)
Pensjonatet figurerte på en rekke postkort de neste åra.
Postkort ca. 1905. (Skoger og Konnerud historielags bildesamling)
Thielemanns pensjonat ca. 1905. (Skoger og Konnerud historielags bildesamling)
Thielemanns Pensjonat 1908. Muligens fru Thielemann som står bakerst(?) (Foto: Hans Jensen)
Thielemanns Pensjonat ca. 1910
Gustav Adolph døde 29.mars 1909.
Dødsannonse. nekrolog og innkalling av sangerbrødre til begravelsen (Buskerud Amtstidende)
Han hadde tatt med seg sin katolske tro fra Tyskland, og beholdt den hele tiden i Norge. Han var en av initiativtakerne for å få bygd en katolsk kirke i Drammen, og i 1899 ble St. Laurentiuskirken på Bragernes vigslet.
Fru Thielemann fortsatte driften av pensjonatet. For å kunne servere alkohol måtte man, som i dag, ha bevilling. Det var herredsstyret i Skoger som bestemte dette. I 1910 fikk hun, med knappest mulig margin, lov til å servere øl og vin.
(Buskeruds Amtstidende 28. nov 1910)
Bevillingen gjaldt bare for ett år, så herredsstyret måtte stemme over dette hver høst. I 1912 hadde fru Thielemann glemt å sende søknad på høsten, og fikk ikke skjenkerett i 1913. Da en ny søknad i juni dette året ble behandlet, hadde tydeligvis avholdsbevegelsen i bygda klart å mobilisere, for fru Thielemann ble da nektet å servere alkohol.
(Fremtiden 6. juni 1913)
18. juli 1917 kunne man lese i Buskerud Amtstidende at Thielemanns pensjonat var solgt.
Kjøpere av pensjonatet skulle være hennes sønn, Gustav, sammen med kontorsjef Opsahl og hr. Jens Jensen.
Hvem kontorchef Opsahl og hr. Jens Jensen var, har jeg ikke funnet ut. Salgssummen ble holdt hemmelig, men en branntakst fra 1909 verdsatte stedet til 35.000.- kr.
Nå viser det seg vel at det aldri var noe salg. Det ble aldri tinglyst noe skjøte. Men fru Thielemann hadde blitt syk, og de måtte finne en løsning hvis driften skulle fortsette.
En frk. Bryhn ble hyret inn for å stå for driften. Hun hadde tidligere drevet Heggerud pensjonat ved Harpefoss i Sør-Fron i Gudbrandsdalen. Jeg har dessverre ikke klart å finne ut mer om frk. Bryhn. Men hun fikk ikke beholde jobben lenge.
Fru Thielemann døde i 16. mars 1919.
Ingen av barna viste seg interessert i å overta driften, så de la pensjonatet ut for salg. Ved salget kommer det fram at Anne Thielemann fortsatt var eier, og hadde sittet i uskiftet bo etter at mannen døde.
Fredli Pensjonat
Kjøper var Charlo Ivan Halvorsen, f. 1888 i Solum ved Skien. (Faren, Carl Jørgen Halvorsen, var kasserer og kontorsjef ved en papirfabrikk i Skien.)
Charlo I Halvorsen (Fremtiden 10. mars 1952)
Skjøte ble utstedt 15. august 1919 i Drammen. Kjøpet var muligens en spekulasjon(?), for allerede i desember 1919 prøvde han å selge eiendommen igjen.
(Aftenposten 5. des 1919)
Det ble en hektisk høst for Charlo. Han rakk også å gifte seg, 20. september 1919 i Konnerud kirke, med Skogerjenta Dagny Elizabeth Lie, f. 1891 på S. Unnelsrud, datter av Johan Arnt Lie (som solgte S. Unnelsrud i 1899 og flyttet til Drammen.)
(Skoger kirkebok 1919)
(Varden 17. sep 1919)
Han hadde allerede rukket å døpe om pensjonatet, men ikke flyttet dit ennå. Bostedsadressen hans ved bryllupet var Bygdø Allé 3 i Kristiania. Kjøpesummen var 56.000.- kr., hvorav 15.000.- for innbo og løsøre.
Kjøpet ble finansiert med en rekke obligasjoner (gjeldsbrev): 8000.- kr. til Skoger Sparebank, 15.000.- og 3000.- kr. til Gustav Thielemann og 15.000.- kr. til sin far, hovedkasserer Carl Jørgen Halvorsen. Så stilte han kanskje med ca. 15.000.- kr. selv?
Noe av det første han måtte gjennom som nybakt pensjonat-eier, var søknaden om alkohol-servering. Dette var under forbudstida i Norge, der det i en periode kun var lov å skjenke (lett-)øl og vin. Kommunestyrene var fulle av alkoholmotstandere, og Skoger var intet unntak. "Fredli" fikk en tøff start uten alkoholbevilling.
(Buskeruds Amtstidende 31. des 1919)
Heldigvis gikk det bedre året etter, der de fikk lov til å servere både øl og vin.
(Fremtiden 20. des 1920)
Ølet var riktignok av typen landsøl, med max 2,5 % alkohol.
3. mars 1920 fikk han utført en ny branntakst på eiendommen. Den ble da verdsatt til 73.380.- kr. Han hadde med andre ord gjort en god handel!
De nye eierne ble kanskje ikke så veldig populære blant lokalbefolkningen da de neste sommer satte følgende annonse inn i DT&BB (og sannsynligvis noen skilt ved Stordammen?):
(DT & BB 10. jul 1920)
Men Fredli ble etter hvert et veldig populært sted å arrangere sosiale sammenkomster, både sommer og vinter. Mange lag, korps, kor og bedrifter hadde sine medlemsmøter, årsmøter og fester der.
(Morsomt å finne at min gamle klubb, IF Hellas, feiret sitt 7-års jubileum på Konnerud.)
I februar 1922 overnattet kronprins Olav på Fredli. Eller måtte han ligge utenfor? Kadett-kompaniet han tjenestegjorde i hadde vært på vinterøvelse på Heistadmoen, og var på vei tilbake til Oslo. De hadde gått via Eikern og Krambudalen til Konnerud. Siden de var ca. 120 stk., var det jo ikke plass til alle inne?
(Morgenbladet 1922) 1921 - Kadett Olav (DT & BB 1997)
Jarlsbergrennet ble avholdt på Fredli i 1927. Jeg er ikke hundre prosent sikker, men tror kanskje det var Jarlsberg Paper Mill på Gulskogen som hadde dette. Det ble konkurrert i langrenn og hopp. Hoppbakken de brukte, var nok Damåsbakken lille, som ble bygd i 1905. Der kunne det hoppes ca. 25 meter, og den ble bl. a. brukt til skole-skirenn for Drammensskolene i mange år. (I 1929 hoppet frk. Ludviksen 21 m!)
Referatet i Fremtiden er fornøyelig lesing:
(Fremtiden 28. feb 1927)
Konnerud IL:
Charlo Halvorsen var veldig idrettsinteressert. I 1927 var han med og tok initiativ til å stifte Konnerud idrettslag. Den 16. mars kalte man inn til møte på Fredli, hvor idrettslaget ble stiftet, med han som lagets første formann. I Fremtidens referat fra stiftelsen kalles det Konnerud Skiklubb, men siden det er eneste gang dette navnet brukes om Konnerud IL får vi tro at det var en kommunikasjonsfeil mellom laget og journalisten.
Fremtidens referat 25. mars 1927.
Her kommer det også fram at idrettslaget allerede hadde avholdt sitt første skirenn 10 dager tidligere. Lokale krefter hadde donert mange premier, bl. a. til den mest uheldige og mest nervøse skihopper.
Navnet er som nevnt feil, men hva med stiftelsesdagen? Her skriver Fremtiden at det var onsdag 16. mars, mens Konnerud IL selv opererer med 6. mars. (Dagen da det første skirennet ble arrangert!) Jeg antar at de har protokoll fra møtet som forteller sannheten(?)
Fredli ble et senter for det meste av sportsaktiviteter på Konnerud.
Damåsbakken (lille):
Drammen Skiklubb (stiftet 1. mars 1881, gikk i 1916 inn i ski og ballklubben Drafn) bygde i 1896-98 opp Konnerudkollen skibakke i de gamle berghallene etter gruvedriften. Men i 1905 ble det startet opp gruvevirksomhet igjen i Konnerudkollen, og de måtte finne en annen løsning.
Løsningen de fant var Damåsen, hvor de i 1905 bygde en ny bakke de mente i full monn ville erstatte den gamle. Denne lå på Konnerudkollen Hotells grunn, men hotelleier Henriksen overlot grunnen vederlagsfritt til Skiklubben.
Damaasbakken 1906. (Årbok: Foreningen til skiidrettens fremme 1906.)
Dette sto å lese i Skiforeningens årbok fra 1906. VG har en reportasje før Konnerudrendene i 1906 om den nye bakken.
Damåsbakken (store):
I 1929 solgte Charlo en parsell i Damåsen til idrettslaget, der det med iherdig dugnad ble bygget en hoppbakke: Damåsbakken (store), som sto klar vinteren 1930.
(Nordre Jarslberg panteregister)
Damåsen store. Konnerud IL eier fortsatt grunnen.(Jeg har dessverre ikke funnet bilde av bakken.)
Det ble arrangert flere hopprenn der den første vinteren, bl.a. et i begynnelsen av mars med nær 200 deltagere. Da satte Erling Amundsen fra Strømsgodset ny bakkerekord med 47,5 m. (Bakkerekorden i Holmenkollen var på den tiden 51 m.) I 1931 og i 1933 ble det arrangert landsrenn, med god deltagelse, og mye skryt av bakken. Arne B. Christiansen fra Nordstrand satte ny bakkerekord med 51 m. i 1931.
Men så oppsto det problemer. Kolbjørn Kvan, som eide Foss bruk (mølle i Sande) kjøpte Stordammen i 1933, og brukte vannet der til å skaffe kraft til driften. Dette medførte at vannivået varierte sterkt både sommer som vinter, og siden "sletta" i bakken var avhengig av stabil is, ble det nesten umulig å arrangere renn der. Etter krigen ble den brukt en del til trening, og Thorleif Schjeldrup skal visstnok ha satt ny bakkerekord med 52 m, uten at det er mulig å bekrefte dette. (Det står 51 m på skiltet nedenunder, men jeg har sett flere steder at noen mener det skal være 52 m. Jeg har ikke funnet noe om det i avisene fra den tiden.)
Bare minnetavler igjen av hoppbakkene nå. (Store Damåsen ble ikke bygd før i 1929-30, mens Lille Damåsen ble bygd i 1905) (Foto: Geir Jahrn)
Lille Damåsen rundt 1960. (Foto: Skoger og Konnerud historielags billedarkiv.)
I 1932 gikk det første Monte Bello-løpet av stabelen. Et skogsløp fra Konnerud til Sande, med start på Fredli pensjonat.
Det ble arrangert frem til krigen, men etter krigen ble det ikke tatt opp igjen før i 1956, og da som skirenn.
I 1929 tok Charlo opp en obligasjon fra P. Ltz. Aass på 10.000.- kr. En av forpliktelsene ved denne var at han måtte kjøpe alt øl og mineralvann fra Aass bryggeri.
(Fremtiden 14. des 1929)
Kennel Fredli:
Charlo Halvorsen hadde også en annen stor interesse: nemlig harejakt og harehunder. Han drev kennel "Fredli", med oppdrett av Dunkere. Han var også jaktprøvedommer og utstillingsdommer for harehunder, og innehadde en rekke styreverv, bl.a. i Norsk Kennel Klubb.
Nå kan man kanskje tro at kennelen var kalt opp etter pensjonatet, men det var egentlig motsatt. Før Charlo flyttet til Oslo bodde han på en plass som het Fredli i Solum (rett utenfor Skien). Fra 1916 fant jeg denne notisen i Norsk Kennelklubbs tidsskrift:
Fredli er br. nr. 146 av gård nr. 23, Østre Klyve i gamle Solum kommune. Området er nå sterkt stykket opp og bebygd, så jeg har ikke klart å finne den på dagens kart.
Problemet med harehunder er at de har en utrolig jaktiver, så det var ikke få annonser i avisa hvor Charlo etterlyste sine hunder. I 1924 var det 2:
Samme hund? (Buskeruds Blad)
I 1925 utvidet de pensjonatet med ny peisestue. Jeg antar at det er tilbygget ut mot vannet, hvor jeg husker en kjempestor peis på 60-tallet, der de brant "tømmerstokker", og som jeg kunne gå inn i på sommeren. (Nå var jeg riktignok litt mindre på den tida.)
(Buskeruds Blad 8. jul 1925)
Ved siden av pensjonatdriften, var det også gårdsdrift på Fredli. Her er noen annonser i forbindelse med det.
(Utklipp fra Buskeruds Blad og Fremtiden)
Charlo selger i 1930 en liten del av Fredli til Konnerud sognekommune. De har varslet at den gamle skolen begynner å bli for liten, etter at det har blitt populært blant by-borgerne å bosette seg på Konnerud. Tomten kan brukes til bebyggelse eller lekeplads, står det i skylddelingsforretningen, som ble tinglyst 16. oktober 1930. Skjøte ble ikke utstedt før Klara Mellemdal overtok gården i 1933.
Etter hvert ser det ut til at hjemlengselen ble for stor for Charlo. I desember 1932 valgte han å selge Fredli Pensjonat, og flyttet tilbake til Telemark. Når man ser ligningen for 1932, hvor de fleste vanlige arbeidere hadde høyere inntekt enn Charlo, kan det vel også skyldes at inntjeningen på pensjonatet var for dårlig? (Men 8,4 % inntektsskatt og 3 promille formuesskatt er jo noe vi bare kan drømme om i dag.)
(Fremtiden 25. juli 1933)
Det hadde tydeligvis ikke hjulpet mye at han i 1929 startet butikken Stadion A/S i Danvikgata.
(Norsk Kunngjøringstidende) (Buskeruds Blad 23. okt 1929)
Da Charlo flyttet, kom det fram at han også i noen år hadde vært revisor for Konnerud sognekommune, i tillegg til å være fungerende formann i Konnerud elektrisitetsverks styre.
(Fremtiden 4. des 1929) (Fremtiden 23. mars 1933)
Tilbake i Telemark kjøpte de først gården Grønøya i Drangedal , men da det ble litt bråk om odelsretten der, kjøpte de gården Aabø i stedet. Her fortsatte han med sin kennel Fredli og oppdrett av harehunder.
I 1952 var Charlo tilbake på Konnerud ved feiringen av Konnerud IL's 25 års jubileum.
I 1954 hadde Telemark Arbeiderblad et lengre intervju med Charlo og Dagny.
Charlo døde i 1956. Han og Dagny hadde ingen barn. Men da broren Sverre fikk et barnebarn i 1959, ble han døpt Charlo Jørgen Halvorsen etter sin grandonkel. Han er i dag underholdningsredaktør i NRK, og gift med SV-politiker Kristin Halvorsen.
På 30-tallet var det gangbro ut til øya i Stordammen (Fremtiden 23. nov 1933)
Stordammen pensjonat: Mellemdal
Kjøperne av Fredli i 1932/33 var Ingeborg Mellemdal og datteren Klara fra Holmestrand.
Ingeborg Monsdatter, f. 1882 på Hjelmeland i Lavik i Sogn. Gift 1904 i Lavik med Knut Knutsen Mølmesdal. f. 1878 på Mølmesdal i Lavik.
I 1905 emigrerte de til Wisconsin, der Knut jobbet ved en vognfabrikk. Men det var kanskje ikke så bra som de hadde håpet, for allerede i 1909 reiste de tilbake til Norge. Det var vel sannsynligvis i Amerika at de forandret navnet til Mellemdal(?)
Tilbake i gamlelandet bodde de først på gården Bergan i Borre, der deres eneste barn, Klara Alvhilde, ble født i 1913. (De er ikke nevnt i bygdeboka for Borre.)
Ved folketellingen i 1920 er Knut gardsarbeider på Lindisholm i Lardal. Men fra 1921 drev de Holmestrand hotell. Der døde Knut i 1932. Ingeborg prøvde å drive videre, men hun fikk ikke øl og vinrett i 1933. Da valgte hun å avslutte driften, og kjøpte pensjonat Fredli på Konnerud.
Ingeborg Mellemdal Klara Mellemdal
Skjøte på salget ble tinglyst 2. feb 1933. Salgssummen var 25.000.- kr. Det er litt merkelig at det er datteren Klara som føres opp som kjøper på skjøtet. Også ved ligningen for 1933 er det Klara som blir lignet, og er oppført som pensjonat-eier i likningsprotokollen. Hun er fortsatt bare 20 år, og sånn sett ikke myndig ennå. (Fram til 1969 var myndighetsalderen 21 år i Norge.) Det ble derfor bråk da hun utstedte en pantobligasjon.
Kjøpet var betinget av at hun fikk overta Charlo Halvorsens øl og vinrett for 1933. Denne måtte selvfølgelig føres på hennes mor, da umyndige ikke kunne ha bevilling på alkoholservering.
(Fremtiden 19. des 1933.)
Pensjonatet ble straks omdøpt til Stordammens Pensjonat.
(Buskeruds blad 2. jun 1933 og Fritt arbeid 3 jul 1933.)
Konnerud skole 1.
Mellemdal ble eier midt opp i en heftig diskusjon rundt Konnerud skole. Etter at mange Drammensere hadde funnet ut at det var fint å bo på Konnerud, hadde den gamle skolen blitt for liten. Men det var uenighet om det skulle bygges tilbygg på den gamle skolen, eller om man skulle spandere på en helt ny skole. Charlo Halvorsen hadde lovet kommunen tomt til ny skole. Men Konnerud sognestyre vedtok 15. des 1932 at det skulle bli tilbygg. Nå ble saken løst ved at den nesten 200 år gamle skolen brant ned 10. sep 1933, før nybyggingen hadde startet. Charlo Halvorsens møbler, som han hadde fått lov til midlertidig å lagre i skolens bryggerhus, strøk også med. Det ble etterpå konstatert at brannen var påsatt.
Mens den nye skolen ble bygd, ble Fredli pensjonat brukt som skole.
(Fremtiden 23. jun 1934.)
Den nye skolen sto klar til skolestart i 1934.
Konnerud gamle og nye skole (Skoger og Konnerud historielags billedsamling.)
Da jeg begynte på skolen i 1963 hadde vi klasserommet i første etasje til venstre.
Ellers fortsatte driften som normalt med de nye eierne. Skirenn, både for idrettslag og bedrifter om vinteren, og badegjester om sommeren. Dans nesten hver lørdag. Forenings-møter og politiske møter.
I 1938 solgte Ingeborg Mellemdal Langgaten 17 i Holmestrand for 35.500.- kr. Dette var det tidligere Holmestrand hotell, seinere Holmestrand gjestgiveri. (Den 250 år gamle bygningen ble reddet fra rivning i 2003, men brant ned i 2006)
De neste årene solgte de også en del tomter ved Stordammen:
Til lektor Ildahl, bruk nr. 55, "Solheimen" (Hauanveien 51 i dag)
Til Nils og Magda Næss en parsell som blir lagt til Eskerud, bruk nr. 31 "Nesodden" (Fosserudveien 5 i dag)
Til Nils og Magda Næss en parsell som blir lagt til Eskerud, bruk nr. 38 "Laulia" (Ikke bebygd i dag. Ligger mellom Nesodden og Fosserudveien)
Til brannkonstabel Sigurd Weseth en parsell, bruk nr. 58 "Sollia" (Hauanveien 49 i dag)
En ganske stor parsell, bruk nr. 63, "Trollia" solgt for 8000.- kr. til Sigrid Friis Refsum. (Ubebygd område på øversiden av Hauanveien.)
Dette ble noe av det siste de gjorde på Stordammen. I 1941 la de pensjonatet ut for salg.
(Aftenposten 5. juli 1941)
Jeg vet ikke hvorfor de ville selge, men det var nok en medvirkende årsak at Skoger kommune truet med å ekspropriere hele Stordammen med omliggende eiendommer. Kommunen var lei av at mølleeier Kvans tapping av Stordammen ødela rekreasjonsmulighetene. (Nå skulle det gå ennå 10 år før kommunen kjøpte dammen.)
(Buskeruds Blad 2. feb 1945)
Ingeborg og Klara Mellemdal flyttet til Oslo, der Klara jobbet ved Papirindustriens Forsknings-Institutt.
Ingeborg døde på Ullevål sykehus i 1955, og Klara døde på Nordberghjemmet i 2012, nær 100 år gammel.
I Mellemdals tid på Stordammen ble det bygd en utescene med dansegulv nedenfor pensjonatet. Det er dårlig med bilder av den ute på nettet, men den har kommet med på et bilde min mor tok ca. 1957.
Elsemarit Fjeldheim foran utescenen på Stordammen i 1957. (Foto: Inger Fjeldheim)
Stordammen Pensjonat: Nordang
Kjøper av pensjonatet i 1943 var Ragnhild Bernås Nordang, f. 1912 på N. Fossan i Våler. Hennes foreldre var Ole Halvorsen, f. 1867 på Bekkhus i Tinn, og Aagot Johannesd., f. 1869 på Nedre Bernås i Tinn. (Mer om familien kan leses her.)
Familien flyttet i 1917 til Colletsgate i Drammen, der Ole hadde kjøpt et sagbruk og en treskofabrikk! I 1924 kjøpte han Fredholt, br. nr. 31 og 34 av Eikholt på Konnerud for 53.000.- kr. av skipsreder Kiøsterud, og familien flyttet dit.
Ole bygde opp en revefarm på gården (Konnerud revefarm), men døde allerede i 1928. Sønnen John tok da over og drev familiefirmaet videre.
7. august 1943 giftet Ragnhild seg med Bernt Sigvard Nordang, f. 1915 i Ålesund. (Som de tidligere eierne Charlo og Dagny, feiret de bryllupet sitt på Stordammen pensjonat. Det var kanskje da de fant ut at pensjonatet var til salgs?)
Bernts foreldre var bryggeformann Lars Nordang og Ingeborg Øye, begge fra Norangsdalen på Sunnmøre.
Bernt Sigvart Nordang (Bildet er fra: Studentene fra 1935. Bok til 25-års jubileet i 1960)
Bernt hadde studert filologi ved Sorbonne i Paris og Oslo, og gikk på Handelsskolen i Drammen i 1941. Han deltok i motstandsarbeidet under krigen, og han og Ragnhild måtte rømme til Sverige i 1944, da han ble etterlyst av Gestapo.
I 1938 jobbet Bernts fetter, Sæmund Nordang, som reverøkter på Konnerud revefarm (Bernås). Det var vel kanskje medvirkende årsak til at Bernt i april 1943 kjøpte "Knausen", br. nr. 125 av Eikholt, av Klaus Hagen for 7500.- kr. Han lånte 8000.- kr. av sin tilkommende svigermor, Aagot Bernås, mot en obligasjon.
Denne eiendommen lå rett på andre siden av revegården på Bernås (Trommeveien 24 i dag,) Men da de kjøpte Stordammen solgte de Knausen til Hagbart Aasheim for 22.000.- kr. i 1944. (Brukbar prisstigning på bare ett år!)
(Nordre Jarlsberg sorenskriveri, panteregister IV-9)
En ting jeg stusser litt over er at under krigen hadde Stordammen pensjonat en strøm av annonser der de søkte etter hjelp. Mer enn 30 annonser på 5 år, og alle er forskjellige. Jeg begynte å lure på om dette var hemmelige meldinger til motstandsbevegelsen? Bare i 1941 var det følgende:
Voksen rask pike, som er vant med servering. (9/1)
Favneved-hogger får straks plass (4/3)
Voksen pike med pen fremtreden. (16/4)
Hendig allsidig gårdsgutt.
Ung villig gutt til lettere arbeid. (30/4)
Arbeidsvant kvikk gutt i 18-års alder. (14/5)
Kokke el. flink pike. (21/6)
Hestevant voksen gutt. (1/7)
Kjøkkenelev får straks plass i sesong. (26/7)
Omgjengelig voksen gutt. (13/9)
Kjøkkenpike får plass straks. (30/9)
Voksen pålitelig gutt. (20/10)
Voksen serveringspike. (21/10)
Kjøkkenpike får straks plass. Mye fri. (21/10)
Helt øvet hushjelp. (21/11)
Dessverre er det vel ingen som kan bekrefte eller avkrefte dette i dag. Men jeg ser ikke helt behovet for å ansette så mange under en krig. Jeg antar at aktiviteten var sterkt redusert i denne tiden. Jeg ville også tro at gjennomtrekk i arbeidsstokken ville være lavere i en såpass urolig tid. I tillegg la Mellemdal pensjonatet ut for salg sommeren 1941.
I april 1945 mottok Ragnhild et skriv fra Landbruksdepartementet om at hun hadde 6 mnd. på å bringe orden i ervervelsen av gården. Den var såpass stor at det krevdes konsesjon for å drive den. Og da må papirene være i orden. Dette var fjorten dager før krigen sluttet, (og de var nok fortsatt i Stockholm), så det var vel ikke det første de tenkte på. Men 15. sep 1945 får hun skjøte fra Klara Mellemdal. Og 24.okt 1945 er også konsesjonen i orden.
(Nordre Jarlsberg sorenskriveri, pantebok 1945)
Charlo Halvorsen startet med å stenge lokalbefolkningen ute fra de beste badeplassene på Stordammen. Ragnhild gjorde det stikk motsatte. Hun inngikk avtale med kommunen om at lokalbefolkningen hadde fri adgang på hele strandlinja unntatt rett nedenfor pensjonatet. En fin julepresang til Konneruds befolkning, da avtalen ble tinglyst på selve julaften i 1946
Høsten 1946 ser det ut til at Nordang bestemte seg for å konsentrere seg om driften av buntmakeriet og pelsbutikken i Oslo. Driften av pensjonatet ble leid bort.
Pedersen:
Den første leietageren var Hans Christian Pedersen. Han og kona Hjørdis hadde drevet restaurant på Syvertsvolden på Svelvikveien fra 1924, men den var nå solgt. Også de fikk en tøff start, da kommunestyret nok en gang nektet pensjonatet skjenkerett.
"Befolkningen" var et par (kristne?) ungdomsorganisasjoner (Fremtiden 31. jan 1847)
(Fremtiden 25. jan 1947)
Jeg vet ikke om det var på grunn av den manglende skjenkeretten at Hans Christian ga seg allerede året etter, men det er vel ikke usannsynlig. (Hans Christian døde på Syvertsvolden i 1952.)
Høsten 1948 ble pensjonatet pusset opp.
(Buskeruds Blad 4. august 1948)
Sønju:
Pensjonatet åpnet igjen 4. september, og da med Berthe og Anders Sønju som nytt vertsskap.
Berthe Pedersdatter Rønningsdalen var født 1907 på Rønningsdalen i Jondalen ved Kongsberg, d. 1966 på Ringerike.
Anders Sønju var født 1904 i Macoun i Saskatchewan i Canada, d. 1962 i Skoger. Faren hans var Christian Olaf Sønju, f. 1878 på Sønju i Bingen, emigrerte i 1900 til Amerika. Moren, Anna Johnsdatter Biringvad, f. 1880 i Sigdal, d. 1952 i Drammen, oppvokst på Biringvad, et småbruk på Sønju. Hun emigrerte til Canada i 1903, og giftet seg der med Christian. Før 1910 flyttet familien tilbake til Norge, og i 1918 kjøpte faren hans Foss mølle i Sande.
Det oppstår dermed en litt pussig situasjon: I 1923 selger Christian Sønju Foss mølle til Kolbjørn Kvan. Kolbjørn kjøper i 1932 vannrettighetene til Stordammen, for å kunne drive mølla. På 30-40-tallet sliter man med pensjonatdriften, fordi det ofte er lite vann i Stordammen. At faren solgte Foss mølle skapte derfor problemer for sønnens drift av pensjonatet 25 år seinere.
Anders Sønju startet i 1927 A/S Kongsbergruten, og fikk konsesjon på busstransport mellom Kongsberg og Drammen. Han solgte firmaet i 1939 til Fritz Nilsen, men fortsatte å jobbe der.
Under krigen havnet Anders etter hvert inne på Vestskauen. Dekknavnet hans var Thorvald.
Anders, alias Thorvald. (Vestskogsjegernes minnebok 1950)
Sønju drev Stordammen pensjonat i 5 år. Heller ikke de fikk skjenkebevilling de første åra, men i 1951 kunne de omsider servere øl til gjestene. Hvorfor de da valgte å avslutte i 1953 vet jeg ikke.
(Fremtiden 14. des 1950)
For samme år fikk omsider Skoger kommune kjøpt Stordammen av mølle-eier Kvan, for 115.000,- kr. Og med badevann om sommeren, skøyteis om vinteren og øl til gjestene burde driften av pensjonatet gå mye bedre.
Konnerud skole 2.
I 1954 må Konnerud skole utvides igjen. Nok en gang er de inne på tanken å kjøpe tomt av pensjonatet for å bygge nytt. Men det blir ikke noe av. De bygde et tilbygg med 4 klasserom på nord-øst sida av det gamle bygget. Men allerede da var de sikre på at dette også ble for lite, og at det om noen år nok en gang må bygges på. De ville derfor på sikt prøve å kjøpe 12 mål av Fredlihavna, beiteområdet mellom skolen og revegården.
Tilbygget sto ferdig i oktober 1954. I kjelleren ble det bygget et folkebad, med dusjer, badekar og badstue. Det var ikke så mange av de eldre husa på Konnerud som hadde eget bad på den tiden. Det gjaldt også for vårt hus, og nesten hver lørdag i guttedagene var jeg og badet der. (Damer på fredag og menn på lørdag.)
Konnerud skole, med nybygget til høyre, i 1954 (Skoger og Konnerud historielags bildesamling)
Wollbekk:
Det ble altså nye leietagere igjen på Stordammen i august 1953:
(Drammens Tidende 2. oktober 1953)
Erling Kaare Christiansen, f. 1919 i Fjellsbyen, d. 1975 i Drammen. Gift med Nora Ødegaard, f. 1916 på Sevaldsrud (Holland) på Konnerud, d. 2006 i Drammen. I 1951 fikk Erling justisdepartementets tillatelse til å skifte slektsnavn til Wollbekk.
De hadde først en 3-års leiekontrakt på Stordammen, som ble utvidet med ett år i 1956.
Samtidig som de drev Stordammen pensjonat, hadde de også i 1954 begynt å bygge opp Sagatun service-senter: kiosk, kafé og bensinstasjon ved E-18 i Skoger.
Da Nordang tok over driften igjen i mars 1957, oppsto det en tvist om betalingen. Wollbekk mente de hadde betalt for mye i leie, og at de skulle ha betalt for noen utbedringer de hadde gjort. Nordang mente at utbedringene var gjort uten deres samtykke, så det måtte stå for leiernes regning. Det ble rettssak, hvor Holmestrand herredsrett avgjorde at Wollbekk fikk delvis medhold.
Wollbekk kunne nå konsentrere seg om utviklingen av Sagatun, som ble et populært sted å spise middag også for mange Konnerud-folk. Også jeg var innom der noen ganger på 70-tallet.
Sagatun 1962 (Foto: Widerøe)
I mars 1957 oppsto det også en annen krisesituasjon. Reserve-vannmagasinet til Strømsgodset, Marivann, var tomt. Det ble da bestemt at de skulle få vann fra Stordammen. Det ble lagt et rør fra rett nedenfor pensjonatet, og over til Lønnerud, og så pumpet man vann over til en bekk som rant ned til et reguleringsbasseng ved Nyveien. ( Dette må vel være Inntakern, eller Vannverksdammen som den heter på kartet?) Vannet ble så kloret før det ble sendt ut på nettet. (Jeg tror nok jeg også ville ha kokt det før jeg drakk det!)
Mølle-eier Kvan i Sande hadde rettighetene til vannet fram til 1. april i 1957, og kunne ha tappet ned Stordammen, men han valgte å ikke gjøre seg ennå mer upopulær på Konnerud.
På Stordammen pensjonat konsentrerte Nordang seg nå mer om restaurant og utleie til sluttede selskaper, framfor overnattingsgjester. I den forbindelse begynte min mor å jobbe der. Jeg vet ikke helt når, men sannsynligvis rundt 1957-58.
1957 - Jeg var ikke gamle knotten før mine første besøk på Stordammen (Foto: Inger Fjeldheim)
Bernt Nordangs Revegård:
Ragnhilds far, Ole H. Bernås, hadde allerede i 1911 startet med en liten revefarm da de bodde på N, Fossan i Våler. Da de flyttet til Fredholt i 1924 bygde han en tilsvarende der. Da sønnen John Bernås overtok etter farens død i 1928, utvidet han den. Så det var kanskje bestemt allerede før de kjøpte Stordammen pensjonat, at Ragnhild og Bernt også skulle starte revefarm?
Konnerud Revefarm ble besøkt av Fremtiden i 1946. Reportasjen kan leses her.
Og det fantes allerede (minst) to Nordang pelsgårder: en i Norangdalen ved Ålesund, der Nordang-slekta stammer fra, og en i Veldre (mellom Brumunddal og Moelv i Ringsaker). Nå var riktig nok ingen av disse to nære slektninger av Bernt, men han kjente nok til de.
En annen fjern slektning(?), statskonsulent J. Nordang, holdt i 1929 et foredrag ved landbruksuka i Oslo: "pelsdyravlen og dens betydning for vårt land."
Jeg vet ikke nøyaktig når byggingen av revefarmen på Stordammen startet. Men omtrent samtidig som de kjøper eiendommen i september 1943, registrerer Bernt firmaet Polarpels A/S i Drammen.
Men siden han oppholder seg i Stockholm store deler av 1944-45, skjedde det vel ikke så mye på denne tiden. Så jeg vil tro at byggingen av revefarmen først fikk fart etter krigen. I 1946 begynte tydeligvis ryktene å gå. Kommunestyret i Skoger hadde ikke helt fått det med seg. På et møte i herredsstyret i mai 1946 ble det lagt fram at det skulle bygges revefarm, og at det ville være negativt for badelivet i Stordammen. Det skrives ikke mer om det i avisene, så jeg antar at Nordang hadde byggetillatelsen i orden.
(Fremtiden 29.mai 1946)
I 1946 begynner Bernt Nordang revegård å figurere på premielistene fra reveutstillinger på Østlandet. Og det ble etter hvert mange premier.
Pelsdyrutstilling i Drammen (Fremtiden 7. des 1946)
I 1948 valgte Nordang å flytte til Oslo. De kjøpte leilighet i det nyoppførte Drammensveien 61, på beste vestkant. Han hadde da startet firmaet Bernt Nordang A/S, som drev buntmakeri i Storgata 22 og Damekonfeksjon og Pelsbutikk i Akersgata 28.
Konnerud skole 3.
I 1959 begynte Konnerud skole å bli for liten igjen. Og nok en gang vendte kommunen seg til eierne av Stordammen pensjonat for å kjøpe tomt.
Men Bernt Nordang hadde bygd sin reve- og minkgård mellom pensjonatet og skolen, og mente at en ny skole ville komme for nærme. Spesielt i valpinga krever pelsdyra ro, og en barneskole medfører som kjent en god del støy.
(Drammens Tidende 14. jan 1960) (Fremtiden 20. feb 1960)
Heller ingen andre naboer ville avse grunn, så løsningen ble å bruke skolens eget areal, og legge om Konnerudveien. Som i 1934 og 1954 ble det allerede under byggingen konstatert at skolen om få år ville bli for liten. Tilbygget ble bygd mens jeg gikk i 1. klasse, og sto ferdig til skolestart høsten 1964.
"Ny-fløya" fra 1964 (i 2019. Foto: Drammen kommune.no)
Høsten 1963 arrangerte Konnerud IL's håndball- og juniorgruppe ungdomstreff på Stordammen pensjonat. All Konnerudungdom over 14 år kunne komme å danse, spille couronne og en skytebane var også ordnet til. Det lokale Konnerudbandet "The Blacksmiths" spilte. Det bestod visstnok av Bjørn Sauren, Einar Marheim, Hans Jørgen Gomperud og Halvor Hodt. (Opplysning fra Kåre Odden og Svein Markussen.) Det skulle arrangeres fire ganger. Jeg har ikke klart å finne mer om verken ungdomstreffet eller The Blacksmiths, så det ble kanskje bare med den ene sesongen?
Oslotur:
I 1961 (eller 1962) ble vi med Nordang inn til Oslo, og bodde et par dager i Drammensveien 61. Vi kjørte standsmessig i Bernts Jaguar innover til Oslo på noe jeg tror var 2. pinsedag. Det var voldsom kø, og vi brukte mer enn 5 timer fra Konnerud til Oslo. I gamle Lierbakkene gikk vi ut og kjøpte iskrem. Da vi kom tilbake til bilen hadde den ikke flyttet seg en meter.
Bernt kjørte Jaguar! (Jeg mente å huske at den var mørk grønn, men Ingeborg fortalte meg at den var off-white. (Illustrasjonsbilde)
I etasjen over Nordang i Drammensveien 61, oppgang A, bodde "tante Ragnhild"! Ragnhild Knagenhjelm hadde, sammen med bl.a. Thorbjørn Egner, Alf Prøysen og Anne Cath Vestly, barnetimen for de minste i radio i min barndom. Mitt første møte med en kjendis! Og jeg lekte litt med sønnen hennes, Hans Petter Knagenhjelm, som noen år senere spilte "Lille Eyolf" i fjernsyn-teaterets oppsetting at Ibsens teaterstykke med samme navn.
Som tidligere nevnt ble pensjonatet leid bort da Nordang flyttet til Oslo. Og de ansatte en reverøkter til å ta seg av revegården.
(Drammens Tidende 10. mars 1948)
Magne Grøtte
Jeg kjenner ikke til de(n) første reverøktern(e) på Stordammen, men i 1958(?) ble Magne Grøtte ansatt. Han var født 1934 på Bratsberg i Strinda. På det tidspunktet var det vel kanskje mer mink enn rev på gården, i følge en reportasje i Drammens Tidende i 1959.
Magne Grøtte
Rett før de flyttet til Konnerud hadde han giftet seg med Elsa Alvilde Aalberg, f. 1937 i Klæbu, d. 2010 i Bratsberg. Med en nyfødt datter, Mona, flyttet de inn i røkterboligen på Stordammen pensjonat.
Mona Grøtte og min mor, Inger Fjeldheim, i solveggen på pensjonatet.
Familien Grøtte ble ikke boende så lenge på Konnerud. Allerede i 1960 reiste de tilbake til Bratsberg. Et par år seinere tok min mor, søster og jeg toget til Trondheim. Derfra bussen ut til Bratsberg, hvor vi ble hentet med hest og kjerre nede ved Bratsberg kirke. og fraktet opp til gården Grøtte. 14 fine feriedager jeg ennå husker godt.
På tur i Strindmarka. Fra v.: Elsa Grøtte, Inger Fjeldheim, Mona Grøtte, Magne Grøtte og Toril Grøtte.
Magne døde dessverre for en liten stund siden, 1. november 2023.
Arnt Kristian Kjøniksen
I følge Ingeborg Nordang var det en Kjøniksen i Grubegata som sannsynligvis tok over etter Grøtte. Etter litt leiting på nettet fant jeg at det måtte være Arnt Kristian Kjøniksen, som i 1958 kjøpte "Fjeldstua", gård nr. 82, Konnerud, br.nr. 82 for 14.500.- kr. av Olaf Olsen Bekkevold. Denne eiendommen har adressen Grubegata 46.
Arnt var født 21. mai 1922 på Onsøy utenfor Fredrikstad. Foreldrene var hvalfanger Kjønik Hansen og hustru Anne Bertine Juliussen.
Jeg har ikke klart å finne første kona til Arnt. De hadde 4 barn: Berit, Torgeir og tvillingene Kirsti og Tove.
I 1987 forlovet Arnt seg med Marie Stokholm fra Konnerud. Hun døde ikke lenge etter, i 1990, mens Arnt døde i Drammen i 2002. Begge ble bisatt i Konnerud kirke.
Gunnar Tronsmoen
I 1967 ble Gunnar Tronsmoen ansatt i reverøkter-jobben. Han ble født 1929 i Alvdal, og gift i 1951 med Elsy Augusta Mellesmo, f. 1930 i Växvik like ved Arvika i Sverige. d. 2009 i Alvdal. (Hennes far kom fra Alvdal. Hun hadde også en fetter på Konnerud, Asbjørn Mellesmo, som bodde i Bekkedalsveien (Røstmyrveien 1 i dag(?))
Gunnar Tromsmoen (Fremtiden 11. jan 1968)
Gunnar hadde jobbet som reverøkter i Notodden siden 1963, da han under NM i landeveisløp på Kongsberg i 1965 ble påkjørt av en bil, med et såpass alvorlig beinbrudd med avrevne pulsårer til følge, at legene ville amputere beinet. Men de ville vente til han våknet fra narkosen. Da viste det seg at beinet fortsatt fikk blod, og de bestemte seg for å lappe det sammen i stedet. Det reddet en stor idrettskarriere!
Sammen med kona Elsy, og barna Laila, Torbjørn, Gjermund og Eva, flyttet han inn i røkterboligen på Stordammen i 1967. Gjermund begynte i min klasse på Konnerud skole, og siden vi begge var ivrige langrennsløpere ble vi gode venner.
Heller ikke Tronsmoen ble værende lenge på Konnerud. Allerede i 1969 flyttet de hjem til Alvdal, der Gunnar etter hvert bygde opp sin egen pelsgård.
Sommeren 1970 tok jeg toget aleine til Alvdal og besøkte familien Tronsmoen. Jeg har fortsatt kontakt med Gjermund.
Allerede i 1967 var Gunnar i gang med skirenn igjen etter ulykken i 1965. Mens han bodde på Konnerud gikk han på ski for Konnerud IL og løp for Sturla. I 1978 var han tilbake på Konnerud og gikk 5 mila i NM.
NM Konnerud 1978 (DT&BB 6. feb 1978)
1969 - Gunnar Tronsmoen (til høyre) mottar Konnerud
Sports innsatspremie fra redaktør Per R. Thoresen.
(Foto: Konnerud Sport)
Men mest kjent er Gunnar som Birkebeiner, med eget kapittel i Thor Gotaas bok om Birkebeinerrennet. Etter debuten som 45-åring i 1973, med 4. plass totalt, og klasseseier med 9 minutter, (foran landslagstrener Oddmund Jensen), har det blitt 34 klasseseiere! Aller mest imponerte han nok da han i 2016, 87 år gammel, staket hele løypa på blanke ski.
Gunnar Tronsmoen og undertegnede etter målgang i Birken 2016.
Jeg tilbragte mye tid på Stordammen på 60-tallet. Bading om sommeren og skøyter om vinteren. Spesielt da Tronsmoen bodde der ble det mye lek og trening. Bl.a. gjemsel i området ved mink/revefarmen. Det var ikke helt lov, og i valpetida var det strengt forbudt.
Nordang hadde på den tiden en St. Bernhardshund. Jeg husket ikke navnet, men Ingeborg Nordang har fortalt meg at den het "Bingo". Den sto ofte i lenke utenfor låven. På sine eldre dager ble den litt "gretten gammel gubbe". Blant oss ungene gikk ryktene om at den var livsfarlig, og hadde tatt livet av både andre hunder og katter. Den fikk tak i katten til Tronsmoens en gang, hvor Laila, med fare for sitt eget liv, så vidt klarte å berge katten. Ryktene var kanskje en smule overdrevet, men jeg gikk alltid i en bue langt utenom.
I påsken ble det vanligvis servert ertesuppe på pensjonatet. Den sitter ennå sterkt i minnet. Jeg tror den var lagd med litt salt-kjøtt og ingefær(?) Guds lykke var å få en tallerken med ertesuppe og en Solo på kjøkkenet til Ragnhild.
Fra kjøkkenet på Stordammen pensjonat. Min mor til venstre og kokka, Anna Torgersen sittende i midten. (Hvis noen drar kjensel på damen til høyre, vil jeg gjerne vite det.)
I 1969 var det stor St. Hans-fest på Stordammen pensjonat. Konnerud I.L. sto som arrangør. Jeg hadde akkurat blitt tenåring, og fikk lov til å være lenge oppe siden det var sommerferie. Mye liv den kvelden. Under hver busk bortover langs Stordammens bredd lå det enten ølflasker, ei brennevin-flaske eller et elskende par.
På utescenen hadde de engasjert det nystartede lokale Drammens-bandet "Frosk".
(DT & BB 19. juni 1969)
Tom Knutsen, Terje Jensen, Arne Riise Nielsen, Terje Berger, Runar Olsen og John Ottesen. Jeg er ikke helt sikker på hvem som er hvem, men Tom Knutsen står bak, i midten, og Terje Jensen helt til høyre.
(Foto: The Band website)
Frosk hadde startet opp i påsken 1969, bare et par måneder før spillejobben på Konnerud. Annonsen for St. Hans-festen var første gang de ble nevnt i Drammensavisene. (Den første artikkelen om Frosk kan leses her: DT & BB 29. nov 1969)
Besetningen varierte litt, for i annonsen står det "kvartett", men på høsten, da de kom i avisa, var det seks medlemmer. Frontfigur var Terje Jensen, som et par år seinere tok artistnavnet Jonas Fjeld, og bandet skiftet navn til Jonas Fjeld Rock'n Rolf Band; og resten er historie.
(De øvde i noen år i det gamle Skistad-huset i Hauanveien. Vi hang rundt der mange kvelder for å høre på. Det finnes et bilde av bandet der de sitter på murtrappa som ender i løse lufta foran huset, men jeg finner det dessverre ikke på nettet.)
Denne St. Hansfesten var muligens det siste større offentlige arrangementet på Stordammen pensjonat. Jeg finner i hvert fall ikke flere annonser i avisene. Men pensjonatet ble i mange år ennå brukt til lukkede selskaper: bursdager, konfirmasjoner, brylluper og begravelser.
Pelsdyrgården ble nedlagt i 1995. Jeg vet ikke hvorfor, men det kan vel hende at den store motstanden mot damer i pels var en av grunnene. Det ble vanskeligere å omsette pels, selv om optimismen var stor da Fremtiden besøkte Oslo skinnauksjoner i 1981.
Bernt Nordang med sønnene Ole Steinar og Lars på Oslo Skinnauksjoner i 1981. (Foto: Joronn Sagen, Fremtiden. 28. feb 1981)
Den siste auksjonen i Oslo ble holdt i 1990.
Før jul i 1989 ble det avholdt lagerutsalg av pelsjakker på Stordammen pensjonat. Nå står det i annonsen at det er Konnerud revefarm som selger. Dette var vel egentlig revefarmen til Ragnhilds bror John på Bernås. Denne ble nedlagt på 60-tallet (i alle fall lekte vi i de tomme minkgårdene på slutten av 60-tallet.) Det er mulig at de hadde "arvet" navnet, noe jeg ikke har klart å finne ut av.
Ragnhild Bernås Nordang døde på Ullevål sykehus 24. oktober 1998.
Bernt Sigvard Nordang døde i Oslo mindre enn ett år seinere, 21. juli 1999. Begge ble begravet fra Konnerud kirke.
(Drammens Tidende) (Aftenposten)
De 4 barna arvet Stordammen pensjonat. I mai 2003 ble det lagt fram store planer for eiendommen. Det skulle bygges 48 eneboliger, strandsonen skulle bli friareale, og området ved pensjonatet skulle bli Konneruds nye festplass, etter at den gamle, Kirkelunden, hadde blitt gravplass.
Reguleringsplanen ble lagt fram seinere det året, og vedtatt i 2005.
I 2007 var utbyggingen i gang. Under kan utviklingen av området fra 1959 til 2022 følges på flyfoto fra Norges kartverk. (Bla i bildene ved å klikke på pila til høyre i bildet.)
Nå har det vel dessverre ikke blitt noe av festplassen ennå. Og pensjonatet står og forfaller. Det er jo synd at en bygning som har hatt så stor betydning for mange Konnerudbeboere ikke blir tatt vare på.
Drammens Tidende hadde en reportasje om pensjonatet 11. juli 2022. (Man må muligens på bibliotek for å lese den.) (Foto: Torun Havnaas, Drammens Tidende)
Pensjonatet er ansett som verneverdig, men det er ikke oppført på Drammen kommunes liste over verneverdige bygninger. Da får man heller ingen støtte til vedlikehold eller oppussing. Det ble i 2022 anslått et beløp mellom 20 og 30 millioner for å sette bygningen i stand. Veldig få privatpersoner i Norge har muligheter til det. Og hva skal man bruke en sånn bygning til?
Ballen ligger egentlig hos kommunen, som har regulert strandsonen til friareale, og området der pensjonatet står til allmennyttige formål. Har man sagt A får man si B og kjøpe eiendommen og bygge den festplassen det var planer om. Hvis ikke, etter 20 år uten at det har skjedd noe, er det kanskje på tide å omregulere arealet, slik at pensjonatet slipper å stå der som et spøkelseshus?
Siden dette ikke er en Master-oppgave, har jeg ikke laget noen utførlig liste med kilde-opplysninger. Men de fleste bilder/utklipp har fått en liten henvisning. En stor takk til Drammens Tidende og Fremtiden, som gjennom Nasjonalbiblioteket har gjort eldre årganger av avisene tilgjengelig for alle og enhver. Et eksemplar til etterfølgelse for alle de gamle aviser som fortsatt tviholder på sine rettigheter.
Jeg ville satt stor pris på kommentarer, rettelser og gode historier.
Terje Fjeldheim
Nevernes 2024