Under Velfjord-dagene er det blitt tradisjon at Velfjord Gangarlag og Velfjord Historielag slår seg sammen og arrangere en dagstur med både mye gåing og mye historie. I år gikk turen til Søberg-vatnet, med Steinar Hansen som veileder og historieforteller.
Inner-vatnet (kalles Litle-Søberg på kart), med Søbergvatnet i bakgrunn.
Turen skulle starte kl. 10, så da jeg sto opp kl. 8 trodde jeg jeg hadde god tid.. Men det var før Siv ringte, og lurte på om jeg kunne plukke henne opp ved Sausvatnet. Når hun hørte min planlagte avreise, mente hun det var alt for seint. Vi brukte minst et kvarter fra henne til Tosaunet, mente hun.
Jeg måtte da skru opp tempoet en smule, stresset rundt, og glemte halvparten av ting jeg hadde tenkt å ha med meg, (mest "kjekt å ha ting", så det gikk bra uten). Vi kom for øvrig fram 10 minutter før oppmøte-tidspunkt, og da kjørte jeg stort sett lovlig.
På Tosaunet møtte det opp 39 personer (og to hunder), som ble stablet inn i færrest mulig biler. Jeg har bare to seter, så Siv og jeg kjørte først opp til parkeringa ved "Moltmyra" (ei myr som ikke har en eneste molteplante!) Vi fikk derfor tid til å slappe litt av før turen.
Siv venter på de andre, og lader opp til langturen.
Brått og brutalt starter det med turens heftigste stigning. Noen og enhver sliter med pusten opp de bakkene. Men da kommer vi ganske raskt over bjørkebeltet, og får litt utsikt.
Utsikt mot sørøst og fjella på andre sida av Tosfjorden.
Herfra valgte Steinar å lede oss vekk fra stien og litt høyere i terrenget, på oversida av Småtjønnan.
Steinar leder an. Småtjønnan til høyre, noen navnløse tjønn til venstre.
Vi skulle inn til sørenden av Søbergvatnet, og krysse den lille elva mellom Innervatnet og Søberg. Der skulle vi ha en lengre rast, og Steinar lovte bålkaffe til de som sanket ved. Alle (unntatt meg, som ikke drikker kaffe) gikk straks i gang med sankinga. Reidun var kanskje den som gikk lengst, og plutselig støkte hun opp en rypestegg. Jeg la straks turen bort dit. Min lille fuglehund, bretonen Geo, har godt av å lukte litt rype. Han ble veldig ivrig, og plutselig fløy også rypehøna opp. Den hadde trykket godt bare et par meter fra der Reidun stod. Siden de muligens hadde kyllinger i nærheten, valgte jeg å trekke Geo vekk fra området.
Geo beundrer "fugleberget" ved utløpet av Innervatnet.
Mens de andre drakk kaffe, rigget jeg opp fiskestanga, og tok noen kast. Jeg var ikke veldig optimistisk. Det var nok ikke der jeg hadde valgt å fiske hvis jeg hadde vært alene. Det ble med én fisk, 50 gram! En noe større fisk, som dreiv og vaket i utløps-oset, var bortpå å smakte, men fant ut at spinneren min ikke var mat.
Etter en god pause, gikk vi videre til sør-vest enden av vannet, der det ligger en stor flyttblokk, og noen mindre. Det skal visstnok være en gammel samisk offerplass der. Steinar holdt der en av sine bergprekener.
Steinar har nok holdt flere bergprekener enn Jesus.
Min oppgave, å skaffe 2 fisker for å mette tilhørerne gikk dessverre dårlig. Ikke en gang Jesus hadde klart å mette 39 mennesker med en fisk på 50 gram. (Glemte for øvrig å kjøpe med 5 brød fra COOP'en.)
Turen gikk nå videre oppover mot Storfurua. Den er beregnet å være ca. 600 år gammel. (Den spirte med andre ord da Norge var medlem av Kalmar-unionen, med Erik av Pommeren som konge.) Mange storfuruer på nettet, men ingenting om denne. Kanskje på tide å gi den sin egen wiki-side?
Elin er glad i trær.
Som østlending må jeg jo si at som "storfuru" imponerer den ikke. Ei storfuru på Kongsberg er 10 ganger større. Men jeg innser at den har skrinne vekstforhold her oppe, så jeg regner med at det er tett mellom årringene der.
Litt ovafor storfurua er det noen dype kløfter og veldig kronglete terreng. Reinsdyr (og nå elg) på trekk, hadde bare en mulig vei. Dette har jegere i alle år visst om, og mange dyr har blitt felt der. Steinar ville vise oss en stein med grop i, som var en plass for ofring for å få god jakt.
Men jeg valgte å "løpe" litt høyere opp, til Selfjordssalstjernet for å prøve å skaffe mat. Men nok en gang var fangsten for dårlig selv til å mette en enkelt person.
100 gram?
Vi snudde der oppe, og begynte på tilbakeveien. Den skulle føre oss sør for Inner-vatnet, krysse Mehammardalen og opp på Nubben. Men først ble det stopp i en liten badekulp som en liten "elv" fra et tjern oppe under Salfjellet hadde laget. 3 modige karer lot seg friste.
Steinar var selvfølgelig første mann uti.
Jeg måtte dessverre stå å passe på Geo. Arne Rikard og Arnt Ove var de to andre som våget seg uti.
Etter å ha krysset Mehammardalen, hadde vi en ny, lengre pause før siste oppstigningen på Nubben. (Et rypekull på ca. 10 stk. gikk opp i Mehammardalen, men Geo og jeg var da langt bak.) Men under pausen kom det en Heilo og lurte på hvem vi var? Jeg prøvde å svare så godt jeg kunne, men jeg kan ikke helt Heilo-språket ennå.
Jeg fikk ikke lokket den helt inn. Litt for mye folk?
Etter pausen gikk vi opp på Nubben, og ut på Mehammarnubben. Der stuper det bratt ned i Tosfjorden. Utsikten derfra er upåklagelig.
Lysbilder! Klikk på pila.
Nå begynte de fleste å bli slitne. (Til og med Geo viste tegn på at det hadde vært en lang tur.) Men nå gjensto bare en liten sjarmør-etappe". Krysse Maraftaskaret, og gå ryggen ned til stien der vi kom opp på formiddagen. Klokka hadde nå blitt 6, og vi hadde vært ute i sju timer.
Maraftaskaret går fra Østsida av Inner-vatnet og over mot Søbergslia. Navnet skal visstnok komme av at fra gården på Søbergslia kunne de se sola gjennom skaret på aftenen, når den ellers var borte store deler av vinteren(?)
I Maraftaskaret. Marka på Søbergslia skimtes akkurat bak kanten av bergnabben til venstre.
Etter en kort, liten oppstigning, var det bare nedover (til dels bratt) til bilene. Geo hadde reagert på ett eller annet (Rype!) nede i skaret, så jeg hadde blitt litt etter de andre. Da vi begynte på nedstigningen ville han ut til venstre, og gikk snart i en fin stand. Når vi rykket fram, spratt det to ryper opp rett nedenfor oss. Ro i oppflukten er nok noe vi må trene mer på. Men han var fortsatt interessert i plassen de fløy opp fra, og da vi kom tett innpå, lettet en tredje rype. En stolt Geo (og pappa) gikk de siste meterne ned til bilene.
Geologien:
Turen startet i marmor (blå) nede ved parkeringen, til et stykke opp i lia.
Oppe på ryggen, der vi hadde en kort pause, diskuterte Steinar og jeg litt. Han mente det var Gneis, mens jeg holdt på Granatglimmerskifer. "Fasiten" er et geologisk kart fra 1981 (over, som jeg ikke helt stoler på) Men vi hadde på en måte rett begge to. Geologen som har kartlagt området, kaller den en Sillimanitt-granat-glimmergneis. (grågrønn på kartet) Metamorfe bergarter, som har gjennomgått en forvandling etter en tur nede i jordskorpa med høy temperatur og høyt trykk, har gjerne en gradvis overgang. En glimmerskifer vil ved høyere metamorfose bli en glimmergneis. (En hver geolog med selvrespekt, må ha sin egen mening, og jeg er sikker på at det var en glimmerskifer!)
Etter pausen ved Inner-vatnet, gikk vi gjennom et lite område med marmor igjen (noen husker kanskje litt kronglete terreng med dype groper i bjørkeskogen?) før vi kom inn i granitten (rød) på vei ut mot den store steinen. Granitt gir dårlig jordsmonn, og derfor lite vegetasjon.
Vi gikk ganske lenge på granitten, før vi på vei over Mehammardalen kom inn i litt marmor (bjørkeskogen!) igjen.
På vei opp mot Nubben kom vi igjen inn i Glimmerskifer/gneisen, som vi gikk på helt til siste nedstigning til bilene.
Turen:
Min GPS, som dessverre døde litt underveis, (rette strek helt i sør) viser følgende data:
Turens lengde: 12, 9 km
Total tid: 9 timer
Tid i bevegelse: 5 timer
Snitthastighet: i bevegelse: 2,58 km/t
totalt: 1,44 km/t
Total stigning: 543 m.
Comments