Tre år etter forrige besøk var Sting tilbake i Drammenshallen. Han var nå mer etablert som solo-artist, og hans andre solo-album, "...Nothing Like the Sun" fikk gode kritikker og klatret høyt på listene i mange land. (2. plass på VG-lista). Jeg skaffet meg også et eksemplar. Billettene ble derfor revet unna, og hallen ble full.

​

Sting hadde aldri noe fast backing-band. Men han kunne velge og vrake mellom mange gode musikere. På plata fikk han hjelp av bl.a. Mark Knopfler og Eric Clapton, men å få disse med på turneen var selvfølgelig ikke mulig. De fleste musikerne fra forrige konsert var byttet ut, kun tre var igjen: Kenny Kirkland på keyboards, Branford Marsalis på saxofon og Dolette McDonald med bakgrunnsvokal. 

 

Konserten varte over 3 timer, med en innlagt 20 minutters pause. Det hadde vi ikke opplevd i Drammenshallen før (bortsett fra pauser mellom oppvarming og hovedartist). Med mange artister hadde ikke dette vært mulig (les. heavyrock/metall). Men et godt voksent publikum, hovedsakelig -68'ere som støttet hans politiske budskap, var disiplinerte nok til ikke å rive ned hallen i pausen.

​

I motsetning til forrige gang, var det nå ingen foto-kontrakter som måtte undertegnes av pressen. Alle de store avisene hadde sendt sine folk, og var rimelige samstemte i at dette hadde vært en bra konsert. Lokalavisa Fremtiden var overstadig i sin beundring, og håpet han kom snart igjen. Det gjorde Sting, men ikke til Drammenshallen. 26 konserter har han holdt i Norge siden 1988, flest i Spektrum, men store deler av landet vårt har fått besøk av Sting.

​

DT & BB's utsendte hadde muligens vært på oppvarming før konserten. Først melder han om 3/4 full hall (4500) for deretter å fastslå at 7000 hadde vært med på allsangen!