Cliff Richards andre konsert i Drammenshallen ble spesiell. Ingen konserter har fått i nærheten av dennes foråndsomtale. Årsaken var at Cliff hadde spilt i Sør-Afrika, og på grunn av boikotten av den Apartheid-styrte staten hadde han havnet på FN's "svarteliste". Da det ble kjent at han skulle spille i Drammen, kom det trusler om at det ville bli aksjoner mot han. 

Formannsskapet i Drammen ville først avlyse konserten, men en telex med forklaring fra Cliff om hvor og hvorfor han hadde spilt i Sør-Afrika, medførte at de skiftet mening (med knappest mulig flertall). 

Så kom det meldinger om at konserten i Stockholm kanskje ville bli avlyst, hvilket ville medføre at hele den Skandinaviske delen av turneen ikke ble noe av.

Så valgte Gunnar Eide å avlyse konserten på grunn av truslene om aksjoner under konserten. Saken ble også tatt opp i bystyret i Drammen, hvor Fremskrittspartiet plutselig snudde i sin mening, og stemte for avlysning.

Til slutt var det faktisk fredsprisvinneren fra året før, biskop Desmond Tutu, som ble tungen på vektskålen. Hans uttalelser gjorde at Cliff Richard ble fjernet fra svartelisten 14 dager før konserten. 

​

Når det først kom i gang, gikk billettsalget tregt, og på konsertdagen ble hallen bare halvfull. Mange hadde nok blitt skremt av truslene om aksjoner. Publikummet besto stort sett av middelaldrende damer. De hadde tatt med seg roser i stedet for råtne egg og tomater.

​

På grunn av mulighetene for at det skulle skje noe, ble det bestemt at Cliff skulle ha en "livvakt" den tiden han oppholdt seg i hallen. Nå leide ikke Gunnar Eide inn noen profesjonell livvakt. Det ble bestemt at en av "Stage-handsene" skulle ta jobben. Nå var de fleste av stage-handsene skoleelever, og kunne ikke uten videre ta seg fri hele dagen. Det ble derfor meg som måtte ta den jobben. Så, fra Cliff kom til hallen på ettermiddagen til han forlot hallen like før midnatt, tasset jeg i hælene hans. Når han var i garderoben, sto jeg utenfor døra, og når han var på scenen sto jeg bak høyttalerne, klar til å kaste meg frem for å avverge eventuelle "attentat". Nå ble det heldigvis bare kastet roser opp på scenen, så jeg fikk en enkel jobb. 

Cliff viste seg å være en ordentlig hyggelig fyr. Vi snakket om løst og fast, om hva jeg egentlig drev med, og jeg lærte han litt norsk slik at han kunne hilse til publikum på norsk. Jeg gjorde det også klart at han var i Drammen, og ikke i Oslo.