På ski over Okstindbreen.
- te-fjeld
- 27. apr.
- 12 min lesing
Når kravet mitt er minst 3 dager uten nedbør og mye vind, sliter jeg med å legge ut på lengre turer her i Nordland. Spesielt i år. Men Langfredag påsto Yr at søndag og mandag ville ha knallfint vær, tirsdag overskya oppholdsvær (og litt vind), og på onsdag skulle det bli fint igjen.
Derfor begynte jeg å planlegge litt. Rabot-hytta har lenge vært på min liste over steder jeg vil besøke, så nå var tiden inne. Lille Hemnes turistforening har bygd og drifter hele 4 hytter rundt Okstindan, hvorav Rabot-hytta, DNT-hytte nr. 500, i 2020 ble kåret til turistforeningens fineste ubetjente hytte. I mine baktanker lå en tur rundt hele Okstind-massivet, selv om jeg i høst besøkte to av hyttene under rypejakta.
Men hele påskeaften gikk med til å fullføre forrige blogginnlegg, om hva som skjedde på Konnerud og i Skoger for femti år siden. (Kommer i neste nummer av Historielagsnytt.) Så det ble ikke noen pakking før søndags morgen. Og da går jo timene, så den ble over tolv før jeg kom meg av gårde.
Det er flere steder å starte på turen til Rabot-hytta, men om vinteren er det stort sett to muligheter hvis man ikke vil gå flere mil: Leirskarddalen og Brygfjelddalen, rett øst for Korgen. Innerst i Brygfjelddalen ligger gården Inderdalen, en fjellgård som har blitt drevet siden 1600-tallet og er et besøk verd i seg selv. Oppstigningen herfra er et par km lengre (13 mot 11) men stigningen noe mindre (900 m mot 1000m) Men grunnen til at valget falt på dette alternativet er at da passerer man en av de andre turisthyttene, Gråfjellhytta, ca. halvveis. Og siden starten var litt sein, og formen litt dårlig, var det greit å ha et alternativ.
Parkeringen ved Inderdalen var smekk full. (Plass til 8 biler) Snuplassen til skolebussen var lov å bruke i helgene, men siden jeg ikke var sikker på om jeg ville være tilbake før første skoledag etter påske, (onsdag?) måtte jeg trøkke bilen halvveis opp i en skråning med et stup ned på den andre sida for å unngå bort-tauing. (Heldigvis er Hi-Lux'en fleksibel sånn.)
Hvorfor fjellvettregel nr. 4 (Lytt til erfarne fjellfolk) i de gamle reglene ble fjernet i de nye, lurer jeg litt på. Nå finnes det selvfølgelig en del bygdetullinger her og der som man absolutt ikke bør lytte til. Men når man møter et par fra lokalbefolkningen som akkurat har vært oppe med snøskuter for å levere varer på Rabot-hytta, sier det seg selv at her er det et vell av opplysninger som du ikke kan lese deg til på internett. Jeg hadde bl.a. slått fra meg å krysse isbreen, siden jeg gikk aleine, og krysning av isbreer er forbundet med en viss fare. Nå fikk jeg beskjed om at det måtte jeg gjøre, og det var først langt ute i juni at det kunne være farlig. Og turen over breplatået ville bli turens høydepunkt.
Klokka ble nesten 4 før jeg fikk på meg den middels tunge (ca. 20 kg.) sekken, og begynte på den endeløse oppoverbakken. (Burde egentlig ha varma opp før start!) Selv om jeg hadde kjørt innpå med litt Nitroglyserin før avgang, fikk blodpumpa øyeblikkelig et turtall som slett ikke er vanlig, og som ikke ga seg før jeg fikk i meg betablokker'n på kvelden. Geo er som tidligere nevnt ingen trekkhund, og der var det lite hjelp å hente. Egentlig stikk motsatt. Han har et hinsides jaktinstinkt, og siden enhver bjørkelegg, stein eller tue på ett eller annet tidspunkt har hatt besøk av ei rype, (eller tispe med løpetid) blir han hysterisk flygende fra markering til markering. Med bare 3 m. langt bånd blir jeg derfor annenhver meter rykka ut av balanse, med masse energibruk for å kompensere. Det er et moderat anslag at jeg bruker dobbelt så mye energi når jeg har Geo i bånd.
Geo hadde jeg utstyrt med ryggsekk for anledningen. Han bar noe av maten sin, potesokker og Jerve-hiet sitt. Tanken er at han skal lære seg å gå med sekk under rypejakta. Da kan han putte rypene han apporterer i sekken, og forhåpentligvis la vær å grave de ned i myra som i høst. (Innser at jeg har et stykke arbeid igjen der.)
Løypa var ikke veldig bratt, men bratt nok til at de to jeg møtte på vei nedover gikk med skia i henda. Årsaken var kanskje vel så mye at snøskutersporet var ujevnt, og dels smeltet i sola, dels stivfrosset i skyggen.
Heldigvis flatet det ut etter en drøy kilometer, og bortover Sjurfinnheimen var det lettgått, selv om det ble en liten omvei fordi elva Bjuråga hadde funnet ut at det var tidlig vår.
Men det var først nå de virkelige bakkene begynte. Opp til Merraskardet er det såpass bratt at selv med feller må man krysse seg oppover.
Og etter Merraskardet kommer den bratteste av de alle. Godt over 30 graders stigning, og sånn sett rasterreng. Men da jeg seinere nevnte det for Rabothyttegeneralen, sa han at de aldri hadde sett antydning til ras der.
I den bakken passerte jeg grensa mellom våt og tørr snø. Da oppsto det straks problemer med is i fellen.(Som er mye verre enn is i rubben.) Kladder på høyde med stiletthæler gjorde at jeg stabbet av gårde med fare for å dette ned og brekke anklene. Jeg måtte ta en pause og fikk skrapt av det grøvste mot en merke-stake.
Den siste halvannen kilometern til Gråfjellhytta gikk i mer moderat stigning, og da jeg omsider så Gråfjellhytta var det for lengst bestemt at det var dagens endemål. Fjellvettregel nr. 2 sier at man skal tilpasse turen etter evne og forhold. Evnen er nok noe svekket ved at jeg i høst fikk en skive-prolaps hvis ettervirkninger fortsatt plager meg. Dessuten har mulighetene for å bruke ski her på Sør-Helgeland i vinter vært nesten ikke-eksisterende. Før denne turen hadde jeg tilbakelagt maks 3 mil på ski. Normalt skulle det vært det ti-dobbelte.
På hytta var det et par folk, og det skapte straks problemer. Mens jeg installerte meg på hunderommet, var det en som gikk ut uten å lukke utgangsdøra. Så da jeg åpnet døra vår et kort øyeblikk for å lempe noe inn, fikk jo Geo dette med seg, og som en rakett var han ute. Rett bort til fyren, så jeg ropte til han at han måtte ta tak i halsbåndet. Det klarte han ikke, og da lukta Geo lunta og stakk til fjells.
Heldigvis kom han tilbake etter en stund, og da hadde jeg en boks våtfor klar. Han ville ikke komme inn så lenge jeg sto der, så jeg måtte sette den inn på rommet, og gå inn i stua mens jeg smugkikket i dørsprekken. Etter noen minutter kom han snikende inn, og jeg fikk løpt bort og stengt utgangsdøra.
Brukbar utsikt fra Gråfjellhytta
Neste morgen våknet jeg til fin-været som lovet. Derimot hadde yr for neste dag forandret totalt mening, og i stedet for overskya oppholdsvær, meldte de nå snø, sludd, tåke og kuling. Enhver tanke på en runde rundt Okstindan ble selvfølgelig skrinlagt. (Det hadde den forresten blitt allerede i går.) Jeg har de siste åra alltid glemt noe vesentlig på mine turer. Denne gangen var det liggeunderlaget. Jeg hadde tatt med utstyr med tanke på en nød-overnatting ute, men det var ikke mulig uten liggeunderlag. Jeg hadde for øvrig heller ikke med gass-brenner, så Realen hadde blitt rimelig tørr å spise ute i det fri.
Derfor hadde jeg bare 5 km. å gå denne dagen, med ca. 400 høydemetre. Det er ca. 1,5 km opp til brekanten, og mesteparten av høydemetrene skjer her. Oppe på Vestisen er det slakt imot i ca. 3 km til "høgste breakulen". (Nå er det vel breakuler som ligger høyere i Okstindan, men på min tur blir dette når det begynner å gå nedover til Rabot-hytta.) Nedstigningen er kort og bratt, og det ble mange skråkjøringer.
Det var ingen på hytta da jeg ankom, men en sekk sto ute i gangen, som tydet på at noen var i nærheten. Et par timer seinere kom det et yngre par som hadde prøvd seg på Oksskolten, (Nord-Norges høyeste fjell, 1916 m.) men måtte gi opp da de ikke hadde med stegjern. De spiste litt før de la kursen ned mot bygda. Jeg ble derfor aleine på hytta. Ja, Geo var jo selvfølgelig der, men han hadde ikke lov til å være inne i hovedhytta. Jeg vet ikke helt hvorfor, for han er like reinslig som meg. Og hvis det er pga. folk som er allergiske mot hundehår, må jeg erkjenne at min Devold stillongs (som er akseptabelt antrekk selv til middager på turisthyttene) virker å ha en magnetisk tiltrekning på hundehår. Mine legger "røytet" nok like mye som Geo hadde gjort.
Alt interiør er lagd lokalt, og tilpasset hytta.
Det ble mye kabal den kvelden. Heldigvis var det radio der, så jeg fikk litt underholdning. Og siden Hemnes turistforening hadde lagt inn Wi-Fi fikk jeg også sett nyhetene på mobilen. Oppdatering av værmeldingen på Yr var heller ikke nå noen oppløftende lesning. Jeg innså at jeg sannsynligvis ble sittende på hytta det neste døgnet.
Jeg kommer alltid hjem fra hyttetur med en Donald-kul i hodet. Jeg innser at det er noe begrenset plasseringsmulighet for hyller og skap på ei hytte. Men hvorfor må de alltid plassere ei hylle over der det er tvingende nødvendig å bøye seg ned. Her var det over hundeburet. Man må nødvendigvis bøye seg ned for å åpne døra, eller sette inn mat/vann. Å plassere ei hylle rett over døra blir derfor meningsløst. Spesielt siden hylla med fordel kunne vært plassert på den andre veggen over buret. Jeg klarte selvfølgelig å smell hodet to ganger oppi for sikkerhets skyld.
Geo var, som vanlig på morgenkvisten, ivrig etter å komme seg ut. Det var litt problem med å åpne døra, da den hadde føyket noe igjen i løpet av natta. Men da han stakk snuta ut av døråpningen bråvendte han, og ville ikke ut. Så han måtte hales ut for å få gjort det små hunder trenger å gjøre. Han, som vanligvis går minst hundre meter fra huset før han gjør noe, satte seg ned med en gang. Og jeg må jo si jeg skjønner'n godt. Det var ufyselig der ute.
Jeg vågde meg ikke langt vekk fra hytta uten GPS.
Så vi ble sittende der hele dagen. Vi tok et par små lufteturer da vinden løyet litt. Både vinden og snøen kom i byger, og da var det nok en god kulings styrke. Hvis det hadde stått om livet kunne jeg nok kommet meg ned til bygda. Vinden og snøen var ikke verre enn at det hadde gått. Det største problemet var det flate lyset, som gjorde at det ikke var mulig å se hva som lå en meter foran meg. Noe jeg smertelig fikk erfare da jeg ramla ned en liten skrent som hadde dannet seg på lesida av ei snøfonn rett utenfor hytta. (Veldig ubehagelig følelse når man setter foten ned på det man tror er fast snø, og så er det bare luft.)
Så det ble mange runder med Solitaire den dagen. På grunn av værforandringen ble det ut på ettermiddagen også ganske tykk tåke. Det gjorde jo ikke situasjonen noe bedre. Men Yr mente at tåka ville lette utpå morgenen. Det satte meg litt ut da tåkeluren begynte å ule utpå natta. Jeg har jo litt dårlig erfaring med å våkne på hjemreisedagen fra diverse rigger, og høre tåkeluren. Det betydde oftest forsinka hjemreise. Jeg vet ikke hva som forårsaka ulingen, for den liknet ikke vind-ulingen fra gårsdagen. Siden jeg ikke tror på spøkelser må den eneste forklaringen være at ved en spesiell vindretning og vindstyrke er det en detalj ved bygget som skaper lyden. (Men irriterende var den!)
Det var vel ikke så fint som Yr ville ha det til på morgenen, men vinden hadde lagt seg, ingen snøbyger og tåka hadde lettet. Jeg prøvde å komme meg (relativt) tidlig av gårde, siden jeg hadde tenkt meg på Gangarlagets tur til Sør-Kvaløya på kvelden. Men så kom det et par snøskutere, og det var karene jeg hadde pratet med for et par dager siden. Han ene, Svein Arne Brygfjeld, viste seg å være selveste hytte-generalen, som hadde stått bak hele prosjektet. Så da ble avreisen en del forsinket.
Jeg hadde tenkt å gå en annen rute ned igjen, men fikk nå råd om at det var mye bedre å gå tilbake over breen, og så gå en annen løype fra Gråfjellhytta ned til Inderdalen. Som tidligere nevnt, jeg lytter gjerne til råd fra lokalbefolkningen, og valgte dette. (Noe jeg skulle angre dypt på.) Da startet turen nok en gang med 2-300 m. stigning, men derfra skulle det bare bli nedoverbakke. (trodde jeg)
Det begynte bra. Når jeg fikk av fellene på toppen av breen, skled det greit ned til enden av Vestisen. Her var det jo noe brattere ned til Gråfjellhytta, og etter at Geo hadde dratt meg overende et par ganger, så jeg ingen annen løsning enn å slippe han løs hvis både han og jeg skulle komme oss ned i live. Med kløven og reima på håpet jeg han ikke ville løpe for langt av gårde. Det stemte, og vi tok en felles pause i sola på trappa til hytta.
Siden det fortsatt var til dels bratt terreng et stykke ned fra Gråfjellhytta, lot jeg han løpe løs. Men da hadde jeg ikke regnet med at vi plutselig skulle komme inn i et område med masse fjellryper. Vi hadde jo ikke sett ei eneste rype så langt på turen. Men det var jeg som så rypa først! Den satt 10 m. ovenfor oss. Men vinddraget var feil, og Geo så den ikke. Da jeg stoppet fortsatte han bare nedover. Så jeg måtte plystre på han, og etter en stund fant han ut at: "ok da, her er det jo ikke noe spennende, så jeg kan jo gå bort til gammern." Han kom (nesten) helt bort til meg, og jeg pekte på rypa. Han stivna fullstendig! Jeg gravde fortvila etter kamera, men da syntes rypa det var nok, og tok av og passerte meg på en meters hold. Med en jublende Geo rett bak seg.
Heldigvis er det en ting Geo er flink på, og det er etter å ha forfulgt den flygende rypa rundt 100 m. (noe han selvfølgelig ikke skal gjøre) kommer han tilbake for å sjekke området der den satt. Siden det ikke var flere der, fortsatte vi nedover. Jeg fortsatte å lage store serpentinersvinger, mens Geo tok en mer direkte rute. (kjekt med 4-beins trekk.)
Da jeg var nesten nede i litt flatere terreng, ser jeg Geo i en spikerstand et godt stykke unna. Jeg nærmer meg rolig og håper å få tak i båndet hans. Han står stille i mer enn 5 minutter. Men når jeg kommer for nær letter to ryper, og mine "Sitt, Sitt" faller for døve ører. Og det er det siste jeg ser av Geo.
Jeg venter en god stund, før jeg rolig går videre, og regner med at han som tidligere vil følge etter. Etter å ha gått en kilometer uten at han har dukket opp, stopper jeg og venter. Og venter. En halv time, før jeg begynner å gå tilbake. Han er ikke der han tok opp rypa sist.
Jeg har ikke tatt med GPS halsbåndet hans, for jeg hadde ikke tenkt å slippe han løs. Så han kan jo være hvor som helst. Jeg fortsetter tilbake mot Gråfjellhytta, og må nesten helt tilbake før jeg ser han 4-500 m unna. Jeg plystrer og han setter straks kursen den andre veien og forsvinner. Heldigvis dukker han opp igjen like etter, og når jeg plystrer da ser jeg at han setter opp farten mot meg. Jeg hoier og roper og spreller med armer og bein (som jeg har lært på kurs) og han kommer nesten bort til meg, men vinkler unna i siste liten.
Da bruker jeg siste desperate triks og kaster godbiter foran han. Han stopper opp og da jeg kaster flere godbiter på bakken rundt meg, kommer han, så jeg får tak i båndet.
Stadig nye ryper, så vi var tydeligvis inne i et leik-område.
Herfra er det slutt på friheten. Men det medfører at når vi kommer til den virkelige nedoverbakken (500 høydemeter) må jeg ta av skiene og gå de siste 4 km. på beina. Årsaken til det var også at skuterløypa hadde frosset til, og var så ujevn og humpete at selv ikke Aamodt Kilde hadde satt rett utfor. Og tipset om at denne ruta var slakere enn der jeg gikk opp tror jeg ikke på. Uten stålkanter og med Geo i bånd var det i hvert fall helt umulig. Dette tok selvfølgelig sin tid, og klokka var nesten 6 da jeg nådde fram til bilen. Så gangarlagsturen, som starter kl. 6 rakk jeg ikke.
Siden jeg da hadde litt god tid, valgte jeg å kjøre over Korg-fjellet i stedet for å ta tunellen. (Det sto ikke noe om stengt vei i Korgen, og der var det jo ikke snøfilla) Men oppe på fjellet var det bra med snø, og ved fjellstua var det ikke lett å se hvordan man skulle komme seg videre. Men en smal vei var brøyta, og nesten borte i snøen sto et skilt at veien var stengt med bom. Nå var riktignok bommen oppe, så jeg vurderte å kjøre. Men gikk litt til fots for å rekognosere først. Og det var greit, for 200 m. lengre ned var det ikke mulig selv med Hi-Lux'en å komme videre. Så det ble retur til Korgen og tunellen allikevel.
Okstindan sett fra Korgfjellet. Nybrøyta vei med stengt-skilt.
Comments