Søla - "Vulkanen" på Helgelandskysten.
- te-fjeld
- 21. juli
- 6 min lesing
For en liten stund siden besøkte min datter, Inger-Maren og jeg øya Søla, vest for Vega.
For å gjøre en ting helt klart: jeg påstår ikke at Søla er eller har vært en ekte vulkan. (Jeg la ut et bilde og skrev litt om det på en Facebook-side om geologi for en stund siden, og der var det noen som trodde jeg mente det alvorlig.) Men Søla (og deler av Vega) er et stort magmakammer som størknet 10-15 km nede i jordskorpa for ca. 475 mill. år siden. Hvis det noen gang har vært et utbrudd fra dette magmakammeret, så har vulkanen blitt slitt vekk for lenge siden.
Bergarten er en granitt med mange xenolitter. Dette er bruddstykker av bergartene som magmaen trengte inn i, og brakk biter av. Magmaen var ikke varm nok til å smelte disse bitene, derfor finner vi de i granitten både på Vega (f.eks. ved Vega-trappa.) og på Søla.
På flyfoto ser det unektelig ut som om øya er en vulkan. Men det er nok isen som har spilt oss et puss. Søla stakk antakelig opp som en Nunatak under siste istid. Da dannet det seg en botnbre på toppen, som har gravd ut den krater-lignende fordypningen.
Selv om "vulkanen" er så død som det går an å bli, har den ofte "utbrudd". Under spesielle værforhold blir det dannet skyer på toppen. som driver med vinden som en annen "askesky".
De siste fastboende flyttet fra Søla i 1969. For å komme seg ut til Søla må man i dag ha egen båt, eller leie seg skyss. Siden det ikke er fastboende på øya lenger går det ingen rutebåt dit.
Så Inger-Maren, Geo og jeg tok min båt, M/B Meteoritten, ut dit. Fint vær gjorde at vi stort sett kunne cruise utover med 25 knops fart. (46 km/t for landkrabbene.)
Nord for Vega er det myriader av øyer og holmer, og siden dette var min første tur ut hit måtte vi roe ned litt for å orientere oss. Men etter 1 1/2 time kunne vi fortøye båten til brygga på Søla.
På brygga ble vi møtt av min gode venn, fotografen Olav T. Søla. Som navnet tilsier har slekta hans sin opprinnelse på Søla. Og sammen med sin far, Gunnar, har han ei hytte på øya, hvor de tilbringer store deler av sommeren. Vi var så heldige at vi skulle få lov til å overnatte i hytta deres.
Vi hadde ikke før ankommet før vi ble invitert på grilling hos Rita og Erik Moe på nabohytta. Rita har også sine røtter på Søla. Hennes mor var den siste som drev med gården her ute.
En meget hyggelig aften ble ikke avsluttet før i to-tida.
Etter en heller sen frokost, besteg Olav og jeg toppen av Søla. Inger-Maren valgte å gå tur med Geo langs stranda i stedet. Fjellklatring i nesten 30 varmegrader fristet ikke.
Å ha med kjentmann kan være en stor fordel på Søla. Det er mulig å komme til topps fra flere steder på øya, men da skal du ikke være redd for høyder. Olav valgte ruta fra gården, på nordsida av øya. Dette er nok den greieste oppstigningen.
Med skrøpelige knær, og totalt ubrukelige joggesko, (hadde lagt fjellskoa i bilen, men der lå de fortsatt da vi tok båten) ble det en krevende tur. I steinura gikk det for så vidt greit, men da vi etter hvert kom opp til grass- og jordbakke, som fortsatt var våt tross mange dagers tørke, ble sko totalt uten mønster under sålene noe glatt. Heldigvis var det en del busker å hale seg opp etter. (Jeg målte stigningen til 45 grader på kartet. Altså 1 m oppover for hver meter bortover)
På vei opp ura begynner plutselig en vandrefalk å skrike. Vi har kommet for nær reiret, og han liker det ikke. Men vi er ikke ute i ulovlig ærend, og har ingen planer om å finne reiret deres.
Inger-Maren og Geo gjorde nok det smarteste valget, der de ruslet rundt på stranda.
Etter 300 m stigning når vi kanten av "krateret" på nordsida. Der tok vi en liten pause. Men det er fortsatt 134 meter til toppen.
Etter en pust i bakken (bokstavelig talt) og litt drikke, fortsatte vi oppover. Her var det noe lettere å gå, men da vi nærmet oss kanten på sørvest-sida av fjellet. økte vinden kraftig. "Krateret" fungerte som en trakt for vinden som kom fra Nord-øst. Siden stien her går helt på kanten av et stup på flere hundre meter, var det viktig å sette foten på rett plass. Bortover mot topp-punktet var ryggen smalere enn selveste Besseggen, og stupet like bratt. Vi valgte derfor et par steder å krype litt ned i lia på innsiden.
Borte ved topp-punktet (434,4 m) var grunnen veldig oppsprukket. Man er tydeligvis litt uenige om høyden. Jeg har sett både 431 og 432 m. som høyde på Søla-fjellet. Men en ting er helt klart: det vil innen kort tid (geologisk sett) bli mye lavere, når store blokker vil rase ned.
Nedstigninger fra fjell går vanligvis raskere enn oppstigninger. Med det gjelder ikke for Søla-fjellet. Ned skaret er det viktig å ta seg god tid. Det er glatt, mye løs stein og du får god fart hvis du først faller. Vi brukte sikkert en halv time lenger på nedturen.
Vell nede, uten store uhell, var det bare å pakke i båten, og reise hjem til Velfjorden. På grunn av noe mer vind var det litt røft over sundet mellom Ylvingen og Horn, men vi hadde den i ryggen, og brukte bare 8 minutter mer på hjemveien.
Litt om Søla
Øya Søla er ganske rund, med en diameter på ca. 2 km og et areal på 4 km2.
I Helgeland Blad (1970) har Reidar Svare en diskusjon om bakgrunnen til navnet på Søla.
Han nevner at Olaf Rygh mener navnet har samme opprinnelse som Sølen i Østerdalen. Der er det tolket at det kommer av det oldnorske Solr, som betyr mørkladen.
Amund Helland, som skrev verket Nordlands Amt, sier seg enig i dette.
Men i Norsk allkunnebok (Norges første leksikon på nynorsk) skrev Øyvind Vågslid at Sølen kom av salformen på fjellet. (gml. norsk sodull)
Reidar Svare mener dette også kan gjelde for Søla, hvor toppen har en slags sadel-form.
Andre muligheter han nevner er Søl, en type tang. Er det mye av den rundt Søla?
I Vågan i Lofoten bruker man Søla om ei dyp-renne i havet. Ei dyprenne går rundt 3/4 av Søla, som ellers er omgitt av et grunt hav. Det er altså ikke lett å konkludere noe sikkert her.
Svare nevner også at Søla er ei huldre-øy. Med det mener man at den kommer og går, og er ikke alltid lett å finne. Det kan vel ha en sammenheng med at den til tider er innhyllet i havtåka?
Det var visstnok en okse fra Vega som fant Søla og gjorde at folk kunne se den. Som i alle sagn ble oksen til stein, og ligger i dag som et med-merke for fiskerne. (Jeg antar at det er ved Sølasundet, der det heter Oksneset?)
Det har sannsynligvis vært folk innom Søla fra isen forsvant for 10.000 år siden. Når det ble bosetting er mer uklart, men ganske sikker før Svartedauden. Da ble det et opphold i bosettingen fram til 1500-tallet. Derfra bodde det folk der fram til 1969.
Gården Søla hadde en skyld på 2 mark og 95 øre i 1970, og er dermed en av de større gårdene i Vega kommune.
Søla var ellers lenge kjent for sine vill-geiter. Det er litt uklart når de ble ville, men til tider var det 50-60 stk. av dem, og hvis Søla-væringene ble kjøtt-sultne, i en ellers fiskerik diett, kunne de gå å skyte seg ei geit. Men geitene døde ut omtrent samtidig som øya ble fraflytta.
Granitten på Søla gir ikke noe godt jordsmonn, men på strandflata er det avsetninger fra da havet sto en god del høyere enn det gjør i dag. Villbringebær trives veldig godt der ute. Havtåka som stadig besøker øya gir fuktighet i ellers tørre perioder.
Kommentarer