Rypejakta 2025

Tross fjorårets ganske miserable rypejakt valgte jeg å dra tilbake til det samme terrenget ved Okstindan.

Ved enden av regnbuen ligger det et kull, ikke gull, mener Geo. (Bildet er ikke manipulert!)

Vi så jo brukbart med ryper i fjor, men været og andre omstendigheter ødela mye. I påsken i år var jeg på andre sida av fjellet, og så mye ryper. Og fikk høre at det var enda mer ved Gressvasshytta.

Det er Statskog som disponerer mesteparten av Nordland når det gjelder jakt. Så jeg kjøper et sesongkort der, og kan da jakte rype nesten overalt i fylket ut februar neste år. Jeg må bare inn på Inatur og aktivere kortet for det delområdet der jeg vil jakte. Og i de mest populære områdene er det et begrenset antall jegere som slipper til den første uka. Ved Gressvatnet var det i år 16.

Kl. 21:00, 10 dager før jakta, må man derfor sitte klar foran PC'n og taste så raskt man klarer. I løpet av under ett minutt er alle plassene tatt. Det gikk bra i år, så da var det bare å begynne planleggingen.

I fjor gikk jeg de ca. 6 km. inn til hytta. Siden man kan kjøre til Gressvassdemningen, hvor det er båtrampe, er det jo mye lettere å ta båt, og bare ha 200 m. å gå opp til hytta. Jeg vurderte Buster'n, men min lille Nissan gummibåt brakte meg trygt inn Møsvatnet til rypejakt på Lågaros i nesten 20 år, så jeg tenkte at den fikk duge her også.

På veien opp stoppet jeg innom XXL i Mo i Rana for å hente nye jaktstøvler. De jeg kjøpte der i fjor lakk som en sil allerede før året var gått.

Bilturen fra Nevernes tar nesten 5 timer, de siste 5 mila på en relativt dårlig anleggsvei fra Umbukta inn til Gressvatnet. Men i motsetning til i fjor slo ikke bølgene over demningen da jeg ankom.

2024 (dagen etter uværet. ) 2025

Det gikk derfor greit å få satt båten på vannet, og lastet den opp. Da var det bare å kjøre bilen til parkeringa 100 m. unna, og ta med seg B&B. (Bikkja og Børsa) Vannet var tilnærmet flatt, og jeg cruisa innover med 12-15 knop.

Turen tok ikke mer enn ca. 15 minutter. Siden jeg ikke var kjent, tok det litt tid å finne en fin plass å legge båten. Helst så nære hytta som mulig. Etter litt leting fant jeg en nydelig dødis-grop, som dannet en liten poll ca. 200 m. fra hytta. Den hadde et trangt innløp, ca. 2 m. dypt, hvor det ikke hadde vært mulig å komme inn hvis ikke vannmagasinet var fullt.

Det var først da jeg begynte å lempe ut av båten at jeg oppdaget at en av B'ene ikke var med. (Neida, det var ikke Geo!) Men Børsa lå igjen i bilen. Demensen er tydeligvis på full innmarsj. Men været var fint, og det er alltid hyggelig med en båttur.

Gressvasshytta ligger fint til på en morene-rygg, med utsikt utover Gressvatnet mot Sverige i øst og opp mot Okstindan i vest. Hytta ble bygget i 1993, og total-renovert i 2023. Den er en av de fineste DNT-hyttene jeg har overnattet i. (Og jeg nærmer meg gullnøkkelen for 100 hytter.)

Hovedhytta

Men med hund er jeg ikke velkommen på hovedhytta. Jeg må ta til takke med sikringsbuas trange lille kott mellom utedoen og vedskjulet. Dette fordi ca. 15 % av Norges befolkning er allergiske mot hunder, og ikke kan diskrimineres(?)

Men hva hvis vi ser det fra andre siden? Ca. 30% av befolkningen er hundeiere (innkludert familiene). Er det greit at disse diskrimineres til fordel for allergikerne, som i de fleste tilfeller kan behandle sin allergi med medisiner. Det mest logiske hadde jo vært om allergikerne måtte ligge på sikringshytta?

Sikringsbua

Vel, etter å ha gått (nesten) 20 turer opp og ned til båten med utstyr, som den relativt lovlydige person jeg er, tok jeg inn på sikringshytta. (Jeg var aleine der hele uka, så ingen hadde merket noe.)

Da vekt ikke var noe stort problem, hadde jeg tatt med eget sengetøy. Sover noe bedre i det enn i en sovepose. Siden det ikke var noe hundebur i hytta, må jeg si at Geo tilbrakte mesteparten av tida i senga, men siden det var mitt sengetøy antar jeg at det må være greit.

Okstindan. De var stort sett innhyllet i skyer den tiden jeg var der. I midten, Oksskolten, Nord-Norges høyeste fjell (1916 m.)

Ingen vekkerklokke neste morgen. Men jeg ble noe overrasket da jeg etter frokosten fant ut at klokka ikke var mer enn 7. (Jeg drar meg jo alltid til 9-10-tida hjemme.)

Fjorårets rypetjuveri og nedgraving friskt i minne, måtte Geo gå i line til å begynne med. Jeg håpet å få noen situasjoner med god kontroll. Men det begynte ikke så veldig bra. Selv om det tok bare 10 minutter på stien før Geo begynte å vise tegn til godlukt. Det var ganske tett med bjørkekratt på begge sider av stien, og både Geo og jeg skvatt da 8-10 ryper plutselig lettet inne i krattet 5 meter nedenfor oss. Jeg så bare litt hvitt mellom bjørkene, og en Geo som fortvilet prøvde å rive seg løs for å følge etter. Det var ikke mulig å skyte, og det var heller ikke mulig å lære Geo noe av dette. Han fikk lukte litt på plassen der de hadde ligget, før vi gikk videre.

Og da gikk vi i 2 1/2 time uten å se flere ryper. Geo begynte å bli litt lei, og jeg begynte å bli sliten. Å gå med fuglehund i band krever mye energi, og selv om terrenget er relativt flatt, er det krevende å brøyte seg gjennom bjørke- og vierkratt, vasse i bløte myrer og tjukke mosetepper. Vi måtte ta en pause.

Geo begynner å bli litt umotivert.

Etter en liten pause med godbiter til både far og sønn, bestemte jeg meg for å slippe Geo løs. Da gikk det mindre enn 10 minutter før den første rypelosen gjallet mellom åsene. Jeg så bare noen brun-hvite flekker i det fjerne. Men nå gikk det stort sett bare 5-10 minutter mellom hver los. Geo er jo egentlig en støkk-jegers våte drøm: han finner fugl, får de på vingene og varsler om at fugl er på vei. Siden dette var et typisk lirype-terreng, hadde jeg uten Geo sannsynligvis ikke sett ei rype. De første dagene av jakta må du bokstavelig tråkke på rypene for å få de til å lette. Geo fant ryper 2 meter fra der jeg hadde gått ett minutt tidligere.

Rabots-bekken. Som kommer fra Charles Rabot breen.

Til slutt måtte det jo skje. Et lite kull han hadde skremt ut landet rett bortenfor meg. Jeg sniker meg bortover, da et lite hvitt og brunt krapyl jager forbi meg mot der rypene ligger. Men under over alle undre, han stiller seg opp i en perfekt stand et par meter fra der jeg tror rypene ligger. Jeg kommer inn bak han, og stiller meg klar, før jeg sier JA! Ingenting skjer. Reising av ryper har vi jo ikke trent på, pga. mangel på situasjoner. Så et lite lett skyv i rompa med foten min får han til å gå fremover, og 5 ryper tar til vingene. En av de ender sine dager der. Heldigvis er Geo mer opptatt av de som flyr videre, så jeg kommer først fram til den falne. En liten kylling som knapt kunne fly.

Den til høyre var den første rypa vi skjøt.

Et rent barmhjertighetsdrap må sies. Den hadde ikke overlevd den første måneden med snø og frost. Men dette virket som det vekket noe i Geo. Han tok oftere og oftere stand, og sluttet med losingen! Da vi kom tilbake til hytta var han dyktig sliten, men hadde hatt et 50-talls stand.

At vi endte opp med kun 5 ryper får vi skylde på meg og min elendige skyting. Her må dog sies at for en støkkjeger fra høyfjellet, hvor det stort sett er dvergbjørk og litt lav vier, er det et problem når rypene konsekvent har krøpet inn i de tetteste fjellbjørkekrattene. Geo smyger seg inn uten problemer og tar stand (Hvordan visste de at hunden hadde stand før vi fikk GPS'er?) Men hvis jeg prøver meg, kommer jeg ikke ut igjen før neste vår. De er som Tornerose-kratt. Og rypene kommer konsekvent ut på den andre siden.

I tillegg må jeg stadig holde igjen skudd fordi jeg: a) ikke vet hvor Geo er, b) Geo er rett foran rypene og c) Geo er rett bak rypene.

Geo sover godt i senga mi etter en lang dag i fjellet.

Neste formiddag får Geo ligge å slappe av, mens jeg tar en runde på egenhånd. På nesten 4 timer ser jeg ikke ei eneste rype!

På ettermiddagen blir Geo med på deler av den runden jeg hadde gått. Han fant 5-6 kull! Og i stand står han nå som den reneste Michelangelo-statuen. Nesten hver gang står han lenge nok til at jeg når frem. Men fortsatt sliter jeg med å plassere meg slik at jeg får skuddmuligheter når fuglen letter.

Bjørkekrattet er ikke like tett over alt, men der ligger det heller ikke ryper.

På en stand står han over en liten skråning med en smal åpning i bjørkeskogen nedenfor. Jeg tror, som vanlig, at rypene ligger noen meter foran, så jeg blir tatt litt på senga da ei rype går opp 20 cm. foran Geos nese. (Og en halvmeter foran mine føtter). Det første skuddet går av før hagla har kommet opp til skuldra, og rekylen smeller inn i bicepsen. Når børsa endelig er på plass, har rypa svingt til venstre, og redder livet på bjørkekrattet. Mens jeg får et solid blåmerke som minne.

Et hardt liv å være rypejeger.

Vi ga oss litt tidlig, med tanke på en lengre tur igjen neste dag.

Det var meldt fint vær på fredag, og jeg planla for å være ute hele dagen. Vi gikk sørover i Spjeltfjelldalen, og Geo tok stadig stand. Her og der ble ei rype med hjem.

Spjeltfjell-dalen sett fra Spjelt-haugen.

Geo fortsatte sin gode trend med lengre og lengre stand. Men vi må tydeligvis trene mer på Reis! Nå ble vi ofte stående lenge, og det var først når jeg prøvde å gå nærmere enn Geo at han løp fram og fikk rypene på vingene. Jeg hadde fortsatt ei line på 7 m. på han, for å prøve å få kontroll. Men både skyte og få tak i lina var ofte vanskelig, Jeg prøvde å tråkke på den, men den er tynn og glatt. (for at den ikke skal sette seg fast.) Så når Geo setter i gang, glir den ofte bare under foten min. Derfor hendte det at Geo fikk tak i rypa først.

Åstedet, etter at Geo kom først fram.

Ved ett tilfelle skjøt jeg, og trodde jeg hadde bommet, da jeg ikke så noen reaksjon på de fire fuglene som gikk opp. Geo forsvant etter de, og var ganske lenge borte, før han kom tilbake med ei rype i kjeften. Jeg har jo en mistanke om at dette kan være ei rype han hadde klart å fange helt på egen hånd. Han ville i hvert fall ikke gi slipp på den. (Alle de andre rypene han fikk tak i først, ga han frivillig fra seg når jeg fikk tak i lina og hanka han inn. Nå var det ikke snakk om.

Det ble en dragkamp i flere minutter. Jeg prøvde alle triks, men han hadde låst kjeven. Til slutt måtte jeg bare gi opp. Da begynte han å grave i mosen, og stappet rypa ned i hullet.

Gravet rype ala Geo.

Når han var fornøyd med jobben, gikk han litt unna, og gjorde ingenting da jeg plukket den opp.

Siden vi var ute hele dagen, tok vi en god pause midt på dagen. Været var fint, 14-15 grader men en liten trekk som gjorde det kaldt å sitte stille. Jeg dro derfor fram min isolerte Jerven-sekk, og la meg i den. Jeg har prøvd å få han inn i den før, men en traumatisk opplevelse i barndommen har gjort det umulig. (Les; Bisseggskardet ) Men nå klarte jeg å overtale han, og vi lå en times tid og småsov i lyngen.

Tilbaketuren til hytta ble like hektisk. Jeg fløy som et piska skinn fra stand til stand. Der han før stakk 7-800 meter av gårde var han nå sjelden mer enn 100 meter unna. Det gjorde at jeg kom fram tidsnok i de fleste tilfeller. Bare når det begynte å bli bratt oppi lia fikk jeg problemer.

Spjeltfjelldalsbukta

Siden det var fredagskveld var det selvfølgelig reker til middag. Egen-fangede og ferdig rensket i 300 grams pakker. For godt mål hadde jeg tatt med 2 pakker, så selv om Geo hjalp meg litt, ble jeg vel mett.

Lørdag formiddag tok vi det helt rolig. Jeg tok en båt-tur bort til bilen og hentet mer mat og drikke (og patroner). På ettermiddagen tok vi bare en kort tur i nærområdet. Men selv der fikk Geo flere stand (og jeg flere bommer).

Stort sett pent vær, men enkelte lette regnbyger, som ga noen fine regnbuer.

Gressvatnet. Sverige på andre siden av bukta.

Kveldens meny var rådyr-filet (fra bukken jeg skjøt for en måned siden), med råstekte grønnsaker.

Søndag ble siste jaktdag, og vi dro da til en del av terrenget vi ikke hadde vært i før. Vest for hytta, og oppover langs Oksfjell-elva mot Okstindan. Jeg angret litt på at vi ikke hadde vært der før, for der var det virkelig tett mellom rypene. Fordi standvarsleren på GPS'n peip i ett kjør, måtte jeg til slutt sette fra meg sekken for å rekke å løpe rundt.

Etter en stund, og med 4 ryper i hendene, visste jeg ikke helt hvor sekken var. Uten GPS'n hadde jeg neppe funnet den.

Geo i stand på ryper som ligger ved bjørkene til høyre.

Nå begynte både Geo og jeg å vise tegn på at vi var totalt utslitte, så selv om det var moro, måtte vi gi oss. Vi ruslet ned lia mot hytta, og Geo, tross sårbeint og sliten, tok flere stand på turen ned.

Med såpass godt jaktresultat, innvilget vi oss hver vår rype til søndags-middag. Geo fikk selvfølgelig den han hadde fanget selv, og nektet å gi fra seg (den egnet seg jo uansett ikke som menneskemat).

Mens jeg kunne kose meg med en bedre middag inne i hovedhytta:

Måtte Geo ta til takke med servering borte på hunderommet:

Men det er vel ikke alle hunder som får servert sin egen rype i senga?

Det var jo dårlig med mobildekning inne i området. Så min snart én uke gamle værmelding stemte dårlig med virkeligheten. Men på søndag traff jeg tre nyankomne karer som kunne gi meg en oppdatering. Og den var ikke veldig lovende. Så derfor bestemte jeg meg for å reise hjem neste dag. (Fornøyd med 19 ryper, og med bare 8 patroner igjen!)

Etter en liten oppvask på hovedhytta, og en kattevask i hundehytta, begynte jeg å bære utstyr ned til båten. Jeg hadde spist og drukket godt, men jammen ble det ganske mange tunge turer for det. (10 kg. med ryper kom jo også i tillegg)

Det blåste litt fra øst da jeg startet, men med vinden hovedsakelig i ryggen gikk det greit. Men da jeg nærmet meg demningen ble det mer fart både i vind og bølger. Om det blåste opp eller det var "trakt-effekten" vet jeg ikke, men når bølgene nærmer seg meter'n, føler du deg liten i en liten gummibåt. Heldigvis var det et par karer på demningen som hjalp meg med å få båt og utstyr opp på båtrampa. Bølgene slo over båten når jeg landet.

Konklusjon:

Det ble en av de beste rypejakter jeg har hatt på 20 år. Bra med fugl. Grei overnatting. Grei adkomst til hytta. Fint terreng.

Dette er mitt rike! (Arkivbide)

Høydepunktet var Geos forvandling fra losende til stående fuglehund. For å få en jakt-champion trenger jeg nå bare å lære han: reising, ro i oppflukt, apportering og innkalling.🙂

Litt statistikk:

På 5 jaktdager var jeg ute i 45 timer, tilbakela 73,1 km., med en snitthastighet på 3 km/t, og klatret 2352 høydemetre,

Dessverre har jeg ikke klart å sette opp hundepeileren slik at jeg får målt Geo på samme måte som meg. (Jeg glemmer at jeg må starte ny jakt hver dag.) Derfor har jeg bare de siste 3 dagene for han:

Da var Geo i bevegelse i 10 timer og 7 min. Han tilbakela 79,1 km. med en snitthastighet på 7,8 km/t. Og klatret 1352 m.

Austre Okstindbreen

Når det gjelder min dårlige skyting må det bemerkes at jeg uka før jakta fikk en såkalt "floater" på høyre øye. Betegnende nok fikk jeg den på en fisketur, og den ligner på en fisk der den bukter seg rundt inni øyet. Siden den hele tiden befinner seg i fokus, er det rimelig forstyrrende.

Fare for skadeskyting er alltid til stede ved fuglejakt. Men kun én gang observerte jeg en sannsynlig treff, der Geo ikke fant den skadeskutte.

Til slutt et lite hjertesukk: Det ble for et par år siden igjen "forbudt" å bruke bly-ammunisjon, pga. fare for blyforgiftning ute i naturen. Til det er å si at det allerede ligger minst 50 mill. tonn naturlig bly i norsk natur. 50-60 tonn med blyhagl spiller derfor egentlig ingen rolle.