Er en liten dal helt vest i Børgefjell. Geo og jeg tok en liten tur dit for noen dager siden.
Bisseggskardet, Simskardet i bakgrunn.
Turen startet fra parkeringa i Simskardet, og vi fulgte stien innover mot Simskardhytta. Jeg forventet ikke å møte mye folk, selv om det sto noen biler på parkeringa. Geo fikk derfor løpe løs. Men på den 3 km lange turen møtte vi 5 stykker (denne koronaen!) Sosial som alltid, følger Geo etter alle som viser han oppmerksomhet.
Men vi kom oss inn til den første hengebrua. Den er av relativt solid konstruksjon, men Geo nektet plent å gå over på egen hånd. Heldigvis er han fortsatt bærbar. Vel over brua legges kursen opp lia mot sørøst og Bisseggskardet. Noe av formålet med turen var å se om det fortsatt var noe multer å finne.
Lunsj i det fri.
Mens jeg går mer eller mindre rett frem, vimser Geo i alle retninger. På ett tidspunkt blir han litt lenge borte, og jeg må rope han inn. Det går en stund før han dukker opp, og da fra en helt annen kant enn jeg trodde. Sist jeg hadde sett han var han et godt stykke bak. Nå kom han ovenfra, og satte seg og så på meg med det uutgrunnelige uttrykket sitt. Jeg skjønte god hva han tenkte: “jøss gammer’n, så sakte det går med deg da!”
Bisseggskardet
Jeg hadde et lite håp om at vi skulle nå inn til et av vannene, men innså etter hvert at det ble for langt for små valpeføtter. Geo hadde sannsynligvis tilbakelagt 3 ganger min distanse. (Fiskestanga var derfor medbrakt til liten nytte). Så vi fant en noenlunde grei plass langs elva, hvor litt oppbygd bunn-morene sørget for tørr grunn. Etter en liten hvil, tok jeg en runde alene for å plukke multer, mens Geo koste seg ved teltet.
Leirplassen
Det var ikke det helt store multeåret i Børgefjell i år, men inni kratt og bjørkeskog fant jeg et par liter før jeg ga opp. Det er fortsatt lange lyse kvelder her nord, men et lite bål hører med på tur, og her var det nok ved å ta av.
Gutta på tur.
Det ble etter hvert tid for å køye. Jeg hadde kjøpt “jervehiet” til Geo. En overlevingspose for hunder. Men det var høyst motvillig å legge seg, som det ofte er for små barn. Å få alle fire beina innenfor posen samtidig var en utfordring. Når det endelig var gjort, og strammingen strammet, tok det bar 5 sekunder før han var ute igjen. Etter neste forsøk ble det dobbelt halvstikk med helskru på snora.
Jervehiet
Etter å ha skjønt at han ikke kommer noen vei, roer det seg etter hvert ute i forteltet, og både Geo og jeg sover noen timer. I 3-tida må jeg ut en tur. Det er blitt rimelig kaldt, så jeg lukker døra til ytterteltet. Da jeg kommer inn igjen står krapylet og tisser i min helt nye dunpose. Han har klart å åle seg ut av sin egen pose, og jeg ser hevnen lyse i øynene. (eller et lite glimt av dårlig samvittighet?) Geo flyr bokstavelig talt ut av teltet (han hadde på seg sælen, så jeg fikk godt tak). Dopapiret letes febrilskt frem, og jeg river av store mengder for å få reddet natta (det var minus 2-3 grader og jeg hadde ingen reserveløsning i form av min egen overlevingssekk). Heldigvis later det til å være en fuktsperre også inni soveposen. Det ligger en solid dam der, men det trekker ikke inn i posen, så jeg får tørket det opp. Soveposen ble ikke våt, og valpetiss lukter ikke så sterkt, tror jeg. (De 3 menneskene jeg møtte neste dag holdt veldig god korona- avstand?)
Det ble ikke mye mer søvn den natta. Geo ble bastet og bundet etter alle kunstens regler, men klarte heller ikke å falle helt til ro igjen. Da han etter en stund begynte å pipe litt, klarte jeg ikke å være sint lenger. Jervehiet ble halt inn fra forteltet. Neste morgen “våknet” vi til en strålende dag, med rim på teltet og is i vannskåla.
Jeg innser at det ikke blir noen fisking i dag heller. Det er fortsatt 4 km til nærmeste vann, og det blir da tilsvarende lengre å gå hjem etterpå. Vi pakker derfor leiren, og begir oss i retning tilbake, men noe høyere i terrenget. Litt multer finner jeg hist og her, så multekremen (som vi aldri orker) på juleaften er reddet.
Plutselig skvatrer en lirypestegg opp like foran meg. Geo er en helt annen plass, og får det ikke med seg. Jeg roper til han, og sammen går vi etter rypa, som slo ned ikke så langt borte. Men da flyr høna opp, og Geo reagerer med å løpe etter. (Trenger litt dressur før jakta!) En liten kylling som ikke er flyvedyktig ennå piler bortover bakken foran meg. Jeg begynner å bli redd for at Geo kommer tilbake med en kylling i kjeften, så jeg roper på han og går oppover igjen. Merkelig nok kommer han, og like etter går steggen nok en gang på vingene. Nå begynner Geo å synes det er moro. Vi går en lengre runde uten å se mer fugl før vi er nesten tilbake der jeg kastet av meg sekken. Da går et stort kull på vingene, så en gjenligger, og til slutt en til. Geo er nok en gang på feil plass, men han søker gjennom området der de lå med stor iver.
Med rypelukt i nesa for første gang.
Hvor ble de av?
Men rypene var ikke veldig interessert i å leke med Geo, så de forsvant over alle hauger. Vi fortsatte derfor i retning bilen. På veien møtte vi en av Børgefjells virkelige urinnvånere.
En av skuespillerne i Ringenes Herre ente sitt liv her.
Inger-Maren gjorde et forsøk på å få Geo til å bli vegetarianer. Hun har delvis lyktes med det. På turen gaflet han i seg både Blåbær, Multer og Krekling med god appetitt.
Det var nok krekling i fjellet for en nyfrelst vegetarianer.
I Simskardet er det ei rundløype, så vi valgte den andre siden av elva for tilbaketuren. Da må man over 3 hengebruer, og der var det full stopp for Geo. Nå er han vel ikke den første som sliter med vaklevorne hengebruer, og han var i alle fall veldig rolig når jeg bar ham over.
Vi fullførte i god stil. Jeg var nok mer sliten en Geo, selv om han hadde tilbakelagt 2-3 ganger så lang distanse. Nå hadde jo jeg bært alt utstyret og maten til begge. (Har kjøpt inn kløv til gutten. Neste år får han bære maten sin sjøl!)
Som mat-auk ble ikke turen av de helt store, men et lite resultat fikk vi da med oss hjem.
(Kan se mye ut, men det er bare 5 liters bøtte)
Comments