top of page
Søk
  • Forfatterens bildete-fjeld

Øvre Breivatn


Øvre Breivatn

Siden det er så dårlig med påmeldinger til Camp Fjeldheim for tiden, fant jeg ut at jeg måtte ta en tur på egen hånd. Yr lovte godt vær i nesten hele tre dager. (Skal man aldri stole på!) Så jeg fant ut at en tur opp til Øvre Breivatn burde være innafor.


Det finnes flere veier til Øvre Breivatn, men jeg valgte å gå fra Borkamoen i Tosbotn, via Bjønnstokkvatnan. Ruta er ca 9 km med 700 høydemeter.


Fra den nye nasjonalpark-parkeringa går det bratt oppover en gammel traktorvei. Man kommer ganske raskt (avhengig av formen) 300 meter opp i høyden, hvor man får en praktfull utsikt mot Tosbotn og Tosfjorden.

Når man har passert høydedraget Arnflåget må man ned i ei dyp kløft og opp igjen på andre sida. Litt frustrerende, men siden den skaper den flotte Bjønnstokkfossen så er den tilgitt. Oppe på platået igjen kommer man så inn i Lomsdal-Visten Nasjonalpark. Videre innover går det moderat oppover til man kommer til Nedre Bjønnstokkvatn.

Fra Nedre Bjønnstokkvatnet er det bare 25 meter stigning opp til Øvre Bjønnstokkvatn. Mens det nedre vannet virker grunt og vanskelig å fiske i, er det øvre mye mer innbydende. Men de er dessverre private, så jeg lot stanga ligge i sekken.


Bortover langs Øvre Bjønnstokkvatn er det veldig kronglete, og mye grov steinur. Geo, som hadde gått i bånd frem til nå, ble påmontert GPS-bånd og langline. Jeg vurderte det for farlig å ha han i bånd mens jeg balanserte med mine dårlige knær. Men han sto selvfølgelig ikke å ventet på meg ved enden av vannet. Når Geo først har fått friheten, så vil han nyte den.

Øvre Bjønnstokkvatn

Turen gikk så videre oppover en liten dal mot nordvest, (uten navn på kartet) hvor Geo passet på å ligge de få meterne foran meg så jeg ikke kunne få tak i han. Men så kom det to personer nedover dalen, med hver sin store Grønlandshund. Så da tenkte jeg at nå blir det kommers. Og det ble det sannelig. Jeg plystret på Geo, og han kom mot meg, men før jeg fikk tak i langlina, oppdaget han de to andre hundene. Det bar rett bort for å hilse, noe verken hundene eller eierne satte pris på. Og når jeg kom bort til dem, så jeg at de begge hadde merke med "Statens Naturoppsyn" på jakkene. Oooops! Jeg prøvde meg på forklaringen med at det hadde vært for farlig å gå med han i band bortover i steinura. men da fikk jeg beskjed av en heller sur kvinnelig betjent at det hadde ikke vært noe problem med deres hunder. Når jeg påpekte at Geo bare var valp, og ikke var spesielt flink til å gå rolig i band, fikk jeg klar beskjed at da burde jeg latt han være igjen hjemme.

Den mannlige partneren var litt mer medgjørlig, (Good cop/ bad cop?) og sa at siden Geo hadde vært så nær meg når vi møttes, så ble det bare en advarsel denne gangen.

Jeg bukket og takket, og holdt Geo i bånd (nesten) hele resten av turen.


Øverst i dalen må man over et litt kinkig høydedrag. "Stien" er dekket av en stor snøfonn store deler av sommeren, og det er ikke lett å se hvor det er best å gå. Jeg fant sannsynligvis den verste løsningen, og endte med å klatre på mine skrøpelige knær opp et skråplan der jeg klamret meg fast til noen usynlige sprekker. Geo spratt selvfølgelig opp som ingenting, og bare for å markere, kom han ned igjen for å "hjelpe" meg opp.

Oppe på høydedraget kan man endelig se turens mål. Nå gjenstår kun et lite "Jutulhogg" som må forseres, før nedstigningen til Øvre Breivatn.

Men så var det Yr da. Som tidligere nevnt er de ikke til å stole på. Det fine oppholdsværet de hadde meldt, hadde nå begynt å lekke, og det gjorde det de neste fem timene. Og etter en liten pause, fortsatte det bare igjen.

Siden det var meldt så fint vær, hadde jeg bare tatt med hengekøye til overnatting. Selvfølgelig ekstremt dumt i et område hvor de største trærne strekker seg 1 meter over bakken, og er like tjukke og bøyelige som Wienerpølser. Men i Sørenden av Øvre Breivatnet står det to kjempesteiner tett på hverandre, og her hadde jeg klart å henge opp hengekøye før. Skuffelsen var derfor stor når jeg ser ned på vannet og oppdager et telt som er slått opp rett ved steinene. Men jeg har ikke annet valg enn å gå ned og spørre om lov til å bo litt tett. Det er ikke aktuelt å gå tilbake til under tregrensa nå.


Den eldre karen som ligger og hviler inne i teltet sier det er helt greit at jeg henger opp hengekøya mi, selv om det er nesten midt i "kjøkkenet" hans.

Det går relativt greit å få på plass hengekøya. Siden jeg hadde litt problemer forrige gang, hadde jeg tatt med meg et par små klatre-nøtter. Det er litt verre med tarpen, da det som nevnt ikke er trær å henge den i. Løsningen ble derfor å forankre den med løse steiner på den ene siden.


Til Geo har jeg med Jervehiet hans. Men vi har dessverre ikke fått trent på bruken siden forrige mislykte forsøk. Han tror fortsatt at det er med for hans seksuelle fornøyelses skyld, og nekter plent å legge seg ned på det. Løsningen for han blir å ligge ute, men under ett fremspring av steinen, og den lille vinden som er, er fra en gunstig retning, så han ligger tørt der. Det blir nok litt kaldt første natta, så da han piper litt i tre-tida er jeg oppe og prøver på ny å overtale han til å legge seg i hiet, uten suksess. Men nå har det klarnet opp, og sola er i ferd med å komme frem, så noen direkte nød led han ikke.

"Våknet" neste morgen (hadde som vanlig sovet ca. 5 minutter) til et strålende vær. Utenfor rusla ein krasafaren kar, med kroket rygg og musespist brok. (Hadde det vært en annen årstid, kunne man kanskje trodd det var nissen som hadde krøpet fram fra sitt skjulested). Men det kom jo etter hvert fram når vi pratet litt at han var fra Velfjorden og het Wiggo Klausmark. (Fetter til min nabo og husvert, Kurt Klausmark). Han var ofte inne ved Breivatna forklarte han, hvor han hadde gjort det til en hobby å kartlegge samiske offerplasser.


Etter en liten morgenøkt med fiskestanga, (1 stk. ørret, ca. 4 hekto), satt Geo og jeg og observerte vannet en stund, for å se om det ble noen vak-bonanza. Men vannet virket helt dødt.


En lang formiddags-ettermiddags lur både på meg og Geo, for å ta igjen litt tapt søvn. Deretter en ny liten fiskeøkt (1 stk ørret ca. 5 hekto). Deretter ble middagen tilberedt.

(Da jeg tidligere i min blogg har nevnt at jeg stadig glemmer en viktig ting, er det nå dårlige tegn i tiden. Denne gangen hadde jeg glemt to vesentlige ting: real turmaten, og toalettmappa med tannbørste, hjertemedisiner og smertestillende). Men en middag bestående av fersk, stekt ørret, Sørlandschips og en halvliter fra Aass (selvfølgelig) er ikke å forakte. Geo fikk egentlig bare fisk, bortsett fra at han 2 ganger klarte å få nesa si ned i potetgull-bollen). Jeg inviterte Wiggo på middag også, siden han ikke hadde fått noen fisk den dagen.

Jammen begynte det ikke å regne denne kvelden også. (Nå er jeg fult klar over at f.eks geologi, som jeg har en viss erfaring med, ikke er noen eksakt vitenskap (som matte eller fysikk). Men Meteorologi er jo rein spådomskunst, hvor alle relativt enkelt bør kunne få like stor treffprosent som fagfolkene). Irriterende var det i alle fall, og det ble nok en tidlig kveld i hengekøye, og utenfor hiet. Heldigvis var det adskillig varmere denne natta.

Neste morgen var det igjen strålende vær. Etter et par korte fiskeøkter uten resultat, bestemt både Wiggo og jeg at det var på tide å starte tilbaketuren. Yr hadde meldt drittvær utover ettermiddagen/kvelden. Min erfaring med Yr er ymse, men melder de drittvær blir det som oftest drittvær. Det er når de melder pent vær at man bør ta meldingen med en stor kype salt.

Siden vi allikevel skulle samme veien fant vi ut at det var greit å gå sammen. Vi er begge litt redusert bevegelsesmessig, så hvis noe skulle skje, er det alltid greit å være to.

Med varmen kom de fleste flygende, stikkende og plagsomme insekter på vingene (Litt for mye vind for knotten heldigvis). Min myggmelk hadde en viss effekt, men Wiggo nektet å bruke den, og han hadde derfor en stor tilhengerskare flygende etter seg hele veien ned.

Geo fikk igjen nyte litt frihet langs Øvre Bjønnstokkvatn, men lot seg enkelt hanke inn når vi kom ut av steinura. Han kosa seg skikkelig på vinterens siste snøfonner på veien ned.


På vei ned mellom Øvre og Nedre Bjønnstokkvatnan fortalte Wiggo om da han for noen år siden støtte på bjønn der. På vei oppover så han plutselig et stort dyr slepe på et annet stort dyr. Bjørnen hadde så brølt. ("Ha deg unna. Dette byttet er mitt!") Tror nok jeg hadde blitt litt skjelven hvis jeg hadde opplevd noe sånt.

Før nedstigningen begynte for alvor, tok vi en god pause på toppen av Bjønnstokk-fossen. Fylte opp lagrene med energibarer og vann. Varmen begynte virkelig å bli merkbar. Ned gjennom skogen til Borkamoen var lufta ganske stillestående, og antydning til lummert.

Vel nede ved bilene, viste gradestokken 24 grader. Verken Yr eller vi visste nøyaktig når det skulle begynne å regne. Men de mørke skyene nærmet seg raskt. Jeg har vel aldri i mitt liv hatt så flaks med været som nå. Da jeg satte meg inn i bilen klasket de første regndråpene mot ruta, og før jeg hadde kjørt 200 m var det fullt skybrudd!













367 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Comentários


bottom of page