I 60 år har jeg pyntet meg og dratt til byen for å gå i /se på 17. mai-toget. Uten barn eller barnebarn i toget, valgte Astrid og jeg å dra på fjelltur i år.
Valget av fjell fallt på Andersnatten i Sigdal. Mer nasjonalromantisk enn det kan det jo ikke bli på en 17. Mai? Både Theodor Kittelsen og Christian Skredsvig bodde med utsyn mot Andersnatten, og fjelltoppen ble gjengitt i uttallige versjoner gjennom den nasjonalromantiske perioden på begynnelsen av 1900-tallet.
Ved ankomst var dessverre nasjonalromantikken helt borte i tåka. Men vi la trøstig i vei opp de ca 3 kilometerne til toppen. Med en luftfuktighet på ca 200% ble det en svett affære. Andersnatten er ikke blant våre høyeste fjelltopper (733 moh), men med en stigning på ca 400 meter fikk blodpumpa kjørt seg litt.
Utsikten fra toppen var heller dårlig, men det regnet ikke, og temperaturen var helt grei, så med litt tørt tøy på kroppen fikk vi en riktig trivelig stund der oppe.
Medbrakt i sekken hadde vi norges nye “nasjonalrett” (nei nei, ikke taco eller kebab!) og en flaske sprudlevann.
Måltidet ble så avrundet med jordbær og sekt (champagne) av egen import.
Astrid syntes etterhvert at det ble litt hustrig
så vi begynte å gå nedover igjen. På veien ned begynte det å lysne, og nede ved foten av fjellet sprakk skydekket opp og det ble rent trivelig.
På vei hjem presenterte Andersnatten seg i sin fulle prakt, og vi vurderte sterkt å gå opp igjen.
Vel hjemme var både Astrid og jeg enige om at det var en av de fineste 17. mai’ene vi hadde hatt så langt.