Det gode liv i avsjæklå.
(Ordet avsjæklå er et uttrykk som bare er kjent fra Velfjord. Jeg måtte be om en forklaring. Det betyr bosatt ute i ødemarka, utkantstrøk, avsides eller bortgjemt. I en litt negativ betydning. For oss med mer normert norsk kan vel uttrykket hutaheiti beskrive det samme. Dette står i norske rettskrivningsbøker, og har sitt opphav med Tahiti, som et sted langt borte. Ikke helt sikkert at det passer om Velfjord, siden det så seint som 2000 ble brukt om Tromsø!:-)

Navnet mitt er Terje Fjeldheim, jeg er 70 år ung, og har nå bodd her i Velfjord i 7 ½ år.
Så hvordan havna jeg her ute i avsjæklå?
Jeg som egentlig har vært bygutt hele livet. Første 27 år i Drammen (riktignok på Konnerud, som var en smule landlig, men neppe kan kalles utkantstrøk. Fra huset vårt var det 3,5 km ned til bybrua i Drammen sentrum.)
1/2 år gammel Bekkedalsveien 3
Så 10 år i Bergen under studiene, derav 3 år midt i sentrum,

og til slutt 26 år på Kongsberg. (2,5 km ned til bybrua i Kongsberg sentrum.)

Vi må gå mer enn 40 år tilbake i tid for å finne årsaken. I 1985 valgte jeg meg en hovedfagsoppgave i geologi ved universitetet i Bergen. Jeg skulle kartlegge Horn-halvøya, nord for Brønnøysund. Noen studiekamerater var allerede i gang med å kartlegge Torghatten, Sauren, Nevernes og Nordfjellmark.

Jeg hadde knapt hørt om Brønnøysund før dette. (Registrene åpnet jo offisielt ikke før i 1988) Men noen år før hadde jeg trent litt sammen med en kar fra Brønnøy, Arnstein Forbergskog. Og i 1982 løp jeg stafett for Konnerud IL sammen med han og broren, Brynjar Forbergskog.

Så sommeren 1985 hadde jeg min første tur til Brønnøysund. Tok toget opp til Grong, og buss derfra til Brønnøysund. Derfra ny buss ut til Horn, hvor jeg leide meg inn på Horn Camping. Jeg var der vel i 14 dager, og fikk oversikt over oppgaven jeg hadde tatt på meg. Den virket uoverkommelig. Mangel på bil var vel en av hovedproblemene.
Neste sommer hadde jeg derfor tatt lappen, og kjøpt meg «bobil». En Nissan Vanette, som vel er en av de minste varebilene som er solgt i Norge. Etter ei uke i den gikk jeg på veggen. Så jeg tok kontakt med Brønnøy kommune for å høre om de ikke hadde noen ledige skolehybler om sommeren. Det hadde de ikke, men jeg fikk tips om noen som leide ut hybel til elever på videregående. Kanskje de kunne ha noe ledig på sommeren?

Slik kom jeg i kontakt med Edvard og Vigdis Nielsen i Bunes allé. Jeg bodde der ca. 6 uker i 1986, og nesten 8 uker i 1987. Det ble mange hyggelige kvelder, med lange samtaler om mye og mangt, men oftest om turer i skog og fjell.

Yngstesønn, Jan Odvar, ble jeg også kjent med. Selv om han var mye yngre enn meg fant vi tonen, og vi dro bl.a. på en 4 dagers tur til Lomsdalen og Nedre Breivatn, uten medbrakt mat og telt. Vi skulle overleve på det vi fanget og plukket.
Henrik Storvik skyssa oss inn til Børjeøra. Vi juksa litt med fiskegarn. Lomsdalen
Kontakten ble opprettholdt de neste åra, og da jeg etter hvert stiftet familie og fikk en datter, ble Edvard et naturlig valg som «gudfar». Han og Vigdis kom sørover, og Edvard og jeg benyttet anledningen til et par fjellturer, hvor både Gaustatoppen (1882 m) og Knutefjell (Jonsknuten, 904 m) ble besteget.

De neste åra ble det sommerferie omtrent annethvert år nordover. Noen dager i Brønnøysund, hos Edvard og Vigdis. Og noen dager ved Sausvatn hos Jan Odvar og Siv.

Jan Odvar og Siv kom også en tur sørover og besøkte oss, hvor det ble en legendarisk tur til Dyreparken i Kristiansand og Kaptein Sabeltann. (Hvor er Jon Inge?)

Mellom 1995 – 2000 jobbet jeg på en borerig som boret oljebrønnene på Norne-feltet. Da hadde jeg utreise fra Brønnøysund, og benyttet ofte anledningen til å bli noen dager igjen for turer og fisking.
Norne-skipet Transocean Prospect
Så kommer man av og til til et stort skille i livet. Jeg ble pensjonist, og min kone ble alvorlig syk. Da legene omsider fant ut av sykdommen, og fikk «reparert» henne, ville hun plutselig ikke være gift lenger.
Etter det trengte jeg litt forandring. Jeg har noen gode kamerater, spredt om i landet. (Nøtterø, Stavanger, Bergen og Trondheim) Alle stedene kunne være et alternativ å flytte til. Det er jo greit å ha i hvert fall ett kjent menneske hvis man skal flytte til et nytt sted. Da kan man ofte gjennom deres lokale nettverk etter hvert bygge sitt eget.
Men valget falt på Velfjord. Jan Odvar hadde store planer om fisking, og trengte noe hjelp til dette. Og han hadde ordnet at jeg fikk leie en liten leilighet på det gamle postkontoret på Sausvatn.

Nå ble jeg ikke boende lenge på det gamle postkontoret. Det ligger veldig tett på hovedveien, og den relativt store trailertrafikken med fisk og melk ble for forstyrrende. Når jeg lå i senga, hørtes det ut som om trailerne kunne komme inn gjennom veggen hvert øyeblikk.

Jeg forhørte meg litt, og fikk da tilbud om å leie kjellerleiligheten i Trøhaugvika, det gamle Klausmark-huset. Dette lå 10 m. fra fjorden, og i enden av en blindvei. Dette var helt ideelt for en nybakt eneboer.

Gjennom Jan Odvar og Siv ble jeg raskt kjent med nye venner. Og Siv «lurte» meg med på gangarlaget En gjeng med ivrige turgåere i alle aldre, som møtes hver onsdag i sommerhalvåret, og går turer på gamle stier. (Og utenfor stier). Jeg har vel nesten alltid likt best å gå turer på egenhånd, men én gang i uka kan jeg jo prøve å være litt sosial. Og etter hvert har det jo blitt til at jeg har tatt på meg ansvaret for å lede noen turer.

Så kom det et par år med Covid, og da passet det jo bra å være eneboer. Men så fikk jeg meg hund, Geo, en liten Breton, så nå er jeg ikke helt aleine lenger.

Jeg får også jevnlig besøk av min datter, Inger-Maren, som benytter anledningen til en konsert eller to i Velfjorden. En del gamle venner har også tatt turen nordover på besøk.

Jeg har også tatt på meg oppgaven med å arrangere Dart-spilling på Gimle hver tirsdag. Litt vekslende oppmøte, ofte bare Idar og meg. Så hvis noen her har lyst til å prøve er det bare å komme.
Fordeler ved å bo i Velfjorden.
Jeg har nå i 40 år vært relativt aktiv med jakt, fiske og friluftsliv. Da bor man selvfølgelig midt i smørøyet her i Velfjorden. Hvis jeg har lyst på fisk, kan jeg gå 10 meter ut av døra, kaste noen kast med stanga, og det kan bli torsk, lyr, sei, makrell eller sjøørret til middag den dagen. De siste 3 åra har jeg også fisket mine egne reker hver fredag.
Litt av fangsten.
Husleieprisene er nok en god del lavere enn jeg hadde måttet ut med i mer bynære strøk på Østlandet. Siden jeg leier, med strøm inkludert, betyr ikke strømprisene så mye, men enn så lenge er vel de også betydelig lavere enn lenger sør.
Jeg har vel i løpet av 7 år i Velfjord fått flere lokale «venner» enn jeg hadde etter 26 år på Kongsberg. Hvis man er med på det som skjer i bygda treffer man jo de samme folka hver gang, og da blir man etter hvert «bekjente», og hilser i hvert fall på hverandre.
Apropos hilsning: jeg hilser på alle jeg treffer på Nevernesveien! Til fots, i bil eller på sykkel. Jeg mener det blir litt som på fjellet: hilseplikt. Og i en bil med sota ruter er det ikke alltid lett å se hvem som sitter. Og jeg kjenner ikke alle bilene til lokalbefolkningen igjen. Så da får heller tilfeldige turister tenke sitt om han bygdetullingen som hilser på alt og alle. Jeg kan leve godt med det.
Bakdeler ved å bo i Velfjorden.
Det er selvfølgelig en del bakdeler ved å bo i yttergrensen av sivilisasjonen. Særlig når man begynner å trekke på åra.
Her for noen år siden ble jeg såpass syk at legevakta mente jeg burde hentes med sykebil. (Det tok 1 1/2 time før den kom) Og problemet da var at bakken ned til Trøhaugvika var glasert, såpass at selv banemannskapet i Vikingskipet på Hamar hadde blitt imponert.
Sykebilen klarte å sette seg fast på flatmark før den kjørte ned bakken (Skjønner fortsatt ikke hvorfor sykebiler i utkantstrøk ikke har firehjulstrekk?) Så jeg, syke gamle mannen, måtte hale meg opp bakken etter autovernet. Deretter ble det 4 forskjellige ambulanser og en ambulansebåt før jeg halvannet døgn senere kom under behandling på sykehuset i Mosjøen.
På Kongsberg hadde det tatt 5 minutter! Nå skal det sies at de ikke tar alle behandlinger på Kongsberg sykehus, men da er det 30 minutter ned til Sentralsykehuset i Drammen. Og derfra er det 30 minutter inn til Rikshospitalet.
Jeg kan ikke unngå å legge merke til at når jeg (vanligvis) en gang i året er en tur ned til Østlandet, kan få diesel 4-5 kr. billigere enn her oppe. Og der har de tross alt et brukbart kollektivtilbud, (som er gjennomsyret av subsidier.) På Kongsberg er det 8-10 bensinstasjoner, og det oppstår derfor en viss konkurranse for å kapre kunder.
Her i Velfjorden har vi én bensinstasjon. Og skal vi kjøre til en annen kun for å fylle «billig» diesel, går vel vinninga mer enn opp i spinninga.
Så er det været. Det kan jo drive en østlending til vanvidd. For å bevise hvor dårlig det er, har jeg satt opp en egen værstasjon. I forhold til min tidligere boplass, Kongsberg, regner det 4 ganger så mye her. I sommer var det spesielt ille. Så ille at jeg faktisk var inne på Finn.no og så på mulighetene lenger sør.
Juli-været 2026.
Men foreløpig har jeg bare endt opp med å kjøpe ny regndress. Jeg skal prøve å holde ut et år til!




Kommentarer