Årets Birkebeinerritt ble på en måte en liten nedtur. For første gang på 5 år perset jeg ikke. De 4 foregående årene har det alltid gått 8 – 10 minutter raskere enn forrige gang.
Nå har jo de fleste idrettsfolk en forklaring på hvorfor det ikke gikk som forventet. Jeg har en hel bråta.
Punktering. Der kan jeg egentlig bare skylde på meg selv. Da jeg tok sykkelen ut av bilen en snau time før start, kjente jeg at bakhjulet var litt bløtt. Men i stedet for å skifte slange (som alle fornuftige syklister ville ha gjort), fant jeg i min panikk på at siden det virket som kun en liten lekkasje, ville det gå bra i 3 1/2 time hvis jeg pumpet det opp. Det holdt dessverre bare i en time. Etter gå-partiet fra Djuposet kommer en sti-strekning med mye steiner og røtter. Her kjente jeg at felgen begynte å slå nedi. Men det gikk til matstasjonen på Bringebu, hvor jeg fikk fylt luft. I bakkene ned mot Kvarstad begynte det å bli såpass vinglete, at jeg måtte stoppe igjen for å fylle luft. På Kvarstad fikk jeg derfor skiftet slange på servicestasjonen (de gjorde det mye raskere enn jeg ville klart selv). Totalt tapte jeg ca. 10 minutter på dette. (GPS-måling)
Været. Kan man som kjent ikke gjøre noe med. Men for første gang ble det en del regn i en av mine Birken-starter, noe som stedvis gjorde underlaget sleipt og at man måtte ta det litt mer forsiktig.
Må vaske sykkelen etter årets ritt.
3. Forberedelser. Det har som mange vet vært et turbulent år. Et omflakkende liv med flytting og lite struktur i hverdagen gir ikke de beste forutsetninger for topp prestasjoner.
4. Vekt. Jeg startet nok i år med 3-4 kg mer enn i fjor. Årsaken er til dels punkt 3, men også min ukes-tur på Hardangervidda før Birken i fjor som svidde av noen kilo. I tillegg hadde jeg tatt med alt for mye drikke i år. Tanken var å drikke mer enn tidligere for å se om det hjalp på krampene som alltid kommer på slutten. Men regnet gjorde at man ikke hadde så lyst på drikke, og jeg hadde nok over 2 liter igjen da jeg gikk i mål. (og krampene kom selvfølgelig)
5. Synet. Som noen vet opererte jeg øya mine for en del år siden. Da ble det venstre øyet gjort til lese-øye, og dermed ser jeg uklart på avstand med dette. Til daglig går dette veldig bra, men på jakt og i sykkel-konkurranser kompenserer jeg med ei linse på dette øyet. Dette skjer jo ikke så ofte, så rutinene på å sette inn linser er ikke på topp. Etter ca. 20 forsøk, og en starttid som nærmet seg, trodde jeg at den var på plass. Litt ubehagelig, men det er det ofte. Begynte å ane muffins da jeg fortsatt kunne lese all right. Da jeg skulle fjerne den etter rittet, fant jeg den krøllet opp bak øyelokket.
6. Tryning. Mandag før rittet var jeg med Jan Odvar og satte garn. På vei ut av båten glei jeg, og tryna så loddrett at selv ikke en stuntmann hadde klart det bedre. Nå var jeg forskriftsmessig ikledd redningsvest, og den burde tatt noe av kraften av mitt ublide møte med ripa. Problemet var at jeg traff akkurat der hvor CO2 patronen på min oppblåsbare redningsvest sitter. Jeg har nå en nydelig “tatovering” av en CO2 patron i gult, blått og svart rett under høyre brystvorte. Det gjør litt vondt når jeg puster dypt, veldig vondt når jeg hoster eller ler, og før nys bør jeg helst ta smertestillende. Men siden jeg ikke døde umiddelbart eller i løpet av den halvtimen det tok å komme seg tilbake til sivilisasjonen, oppsøker ikke ekte mannfolk lege av slike bagateller.
7. Kvinnfolk. Jeg vet jeg banner veldig høyt i kjærka nå, men for andre gang hadde jeg “gleden” av å starte i pulje rett bak Kvinner Elite og de 100 best seedede damene. Normalt trodde jeg disse ville gruse meg, og jeg er ikke flau over å få “tjej-deng”. (De fleste er tross alt mye yngre enn meg). ( Jeg har sjekket, og det var 97 jenter som slo meg). Men allerede etter ca. ett kvarters sykling begynner jeg å ta igjen noen av disse kvinnfolka. Det er heller ikke noe stort problem før vi kommer til en 1 1/2 km med stisykling. Litt smalt, gjørmete og steinete. Der går det veeeeldig sakte med noen av disse damene, og nærmest umulig å passere. Jeg prøver å være en hensynsfull syklist, så jeg la meg bak. Men da en gjeng mannfolk som kom bak oss ikke ville dette, men brøytet seg vei, la jeg meg også ut. Det medførte at høyre lår nå har en fin “tatovering” i gult, blått og svart av en styre-holk. (Det gikk heldigvis bra)
8. Alder. Jada, jeg er ett år eldre, men det er bare et tall!!
Ja ja, nok syting. Jeg klarte merket, og fikk også i år shot-glass i premie.
Diplom og shot-glass!
Det kunne egentlig ha gått mye verre. På vei sørover over Rørosvidda var det en fin elgokse som hadde timet sin nattlige joggetur perfekt med min passering. Heldigvis var det litt sparsomt med vegetasjon der, så jeg fikk den i øyekroken akkurat i tide. Men bilen ble veldig godt ommøblert. Tok det pent etter det, og det var bra, for noen kilometer senere dukket plutselig ei elgku ut av tåka (som lå stedvis nedover hele Østerdalen). Noen reinsdyr syntes også at riksveien var en fin plass for nattlig opphold.
En unnskyldning til Jens Tande er på sin plass. Han har vært så hyggelig å la meg overnatte de siste åra. Jeg skulle tatt kontakt og forklart at jeg trenger litt alenetid. Så jeg valgte å leie en JFF-hytte ved Renaelva et stykke nord for Rena. Det var en fin plass både for forberedelser og restitusjon.
Godt å slappe litt av etterpå
Men jeg kan ikke anbefale Sunwind gasskomfyr til andre enn engelskmenn. Det var umulig å få stekeskorpe på biffen før den var gjennomkokt. Akkurat slik engelskmenn elsker den.
Restitusjon med kokt biff, men kald Aass!
Påmeldingen til neste års Birken er allerede sendt (Sterkt rabatert hvis man er tidlig ute!) Nå skal det først jaktes og fiskes i noen måneder før inne-syklinga starter ved juletider. Så stiller jeg forhåpentligvis bedre forberedt da.
Commenti