top of page
Søk
  • Forfatterens bildete-fjeld

Camp Fjeldheim

Sesong 3

Episode 1: Lomsdalen

Årets deltagere


Heller ikke i år har det strømmet på med påmeldinger til Camp Fjeldheim. Jeg hadde jo håpet, nå som Corona'n er mer eller mindre over, at deltagerne ville komme av seg selv.


I stedet virker det som de velger sydenferie i år, med dertil følgende flyplasskaos og streikebølger. Kun en deltager var ankommet da campen startet, min datter Inger-Maren. Hun stiller, med friskt mot, år etter år.

Gleden ble derfor stor da det plutselig kom en etteranmelding. En gammel friidrettskamerat fra Drammen, Knut Brox, hadde vært og besøkt sin datter på Sømna, og lurte på om det fortsatt var mulig å få delta. (Med en maratonpers på 2:31 skulle det i hvert fall ikke stå på utholdenheten der i gården).


Vi gjøv rett løs på rosinen i pølsa: overnattingstur til Lomsdalen. Her har både Lars Monsen vært på villspor, og 71 grader nord kjendisene furtet og sippet seg rundt, men neppe med like store anstrengelser som mine deltagere.


Nå var jeg veldig snill, og lot begge få sitte på i båten min inn Storebørja til Børjeøra. Egentlig burde de ha svømt eller padlet packraft de 9 kilometerne fra Nevernes! Men vi hadde kommet litt seint i gang, så det ville tatt for mye tid.

Den første utfordringen vi kom til, var hengebrua over Tettingselva. Her burde egentlig deltagerne fått utdelt to planker, som de skulle balansert på og flyttet med seg. Tredekket på brua er såpass morkent at det er livsfarlig.

Alle kom seg over uten livstruende skader, og ferden gikk videre oppover Årenglia. Det er ikke mer enn et par hundre høydemetre, men den kommer før man er blitt skikkelig varm i trøya, så mange har gått på en smell der. Vi var i alle fall gode og varme da vi kom på toppen.


Etter en liten pust bar det litt nedover og inn i den endeløse og jungelaktige Sæterdalen. Her treffer man oftere på bjørnespor enn fotefar, og mine bjørnehistorier medførte at når vi omsider kom fram til Strompdalshytta, ville ingen av deltagerne ligge ute, som planen var. (Ja, lederen skulle selvfølgelig ligge inne i en "god" seng, mens deltagerne skulle ligget ute i hengekøye eller på bakken). Nå la vi oss alle inne, noe vi skulle angre dypt på.


Midt på natta ble vi vekket av et svare spetakkel. Nei, det var ikke en bjørn som prøvde å komme inn på hytta. Dyret var allerede inne! Oppe på loftet var det løping, skraping og piping. Tankene gikk først til en grevling (i taket), men den er mer sjelden en bjørnen oppe i fjellet. Marius Nergård Pettersen beskrev i boka "Lomsdal-Visten, det gjemte landets villmark", en overnatting på Strompdalshytta, der han klagde på at de som var før han hadde rotet noe forferdelig. Fra mangeårig skysskar i Storebørja, Henrik Storvik, fikk han seinere vite at det nok var måren som hadde bodd der om vinteren som hadde gjort dette.

Og nå bodde tydeligvis hele mår-familien der oppe. Vi fikk således være med på sultne mårunger som peip etter mat, foreldre som dro ut på jakt og kom tilbake en times tid seinere med bytte som ble fortært i et hysterisk måltid. Det ble ikke mer søvn den natta.


Arkivfoto. Måren i Strompdalshytta var ikke så fotogen.

Neste dag "våknet" vi til knallvær og bortimot 30 grader. Det ble en diskusjon om vi skulle orke å gå opp i Lomsdalen, men det ble bestemt at vi skulle prøve. Først måtte vi da over enda en hengebro, over Breivasselva. Den er om mulig ennå skumlere enn hengebrua over Tettingselva. Tidligere var det bare et par kabler man gikk på, men i seinere tid har det blitt lagt på noen planker der også.




Geo har en egen teknikk for forsering av hengebruer, gangbruer og flytebrygger: Lav kryping.


Vel over gjensto bare ett hinder før vi var oppe i forjettede Lomsdalen: steinura. Med stadige nye ras forandrer den seg fra år til år, og det er like vanskelig hver gang å gjøre et godt veivalg. Og lufta var nå så varm og tjukk at vi måtte spise den. En ny rådslagning om vi skulle fortsette, (Det er ingen skam å snu!) endte med at vi bestemte oss for å prøve litt til. Vi hadde jo med fiskestenger, og fiskekonkurransen måtte avholdes.



Omsider bikket vi kanten på Medheia, og det første av Lomsdalstjønnan åpenbarte seg. Heldigvis blåste det en liten bris der oppe, så det var levelig. Men en av deltagerne hadde fått nok, og valgte det som sitt fiskevann. (Helt i orden. Finnes ikke fisk i det vannet!) Sammen med den andre deltageren gikk jeg videre til neste vann, hvor det i alle fall var et snev av mulighet for å få fisk.


Siden jeg var kjentmann, satte jeg deltageren til å fiske på en plass det var lite sannsynlig å få noe. Selv gikk jeg bort til en plass der jeg alltid har fått fisk. Geo valgte av en merkelig grunn å bli igjen hos deltageren. (Forræder). Han hadde visst størst trua der. Det ble et dårlig valg. Etter noen få kast lå seiersfisken i lyngen og sprellet. En nydelig liten sak på omtrent halvkiloen.


!

Så da var det bare å avslutte konkurransen, og bevege seg nedover igjen. (Vi var litt presset på tid, siden en av deltagerne måtte reise hjem til Oslo dagen etter).

Ned ura er ikke noe lettere enn opp. Stedvis er det tilnærmet vertikalt, og man burde kanskje hatt med tau.


Siden campens leder vant fiskekonkurransen, ble det deltagernes oppgave å bære medaljen hans ned til Børjeøra. Den var tydeligvis av et annet materiale enn den St. Hallvard fikk om halsen. Denne var sabla tung!

Etter en sein lunsj ved bålplassen på Strompdalshytta (med stekt ørret), la vi i vei nedover Sæterdalen (som var minst like lang som på oppoverturen) og Årenglia. (Som med morkne knær er mye tøffere enn turen opp). Det er derfor alltid godt å se utsikten ned mot fjorden og vite at det snart er over. Men man begynner raskt å drømme om neste tur til Lomsdalen.



294 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Comentarios


bottom of page