Både Yr og Storm meldte knallvær, så da kastet jeg meg i bilen og kjørte til Alsta for å bedek bestige de syv søstre.
Det første jeg reagerte på når jeg begynte å planlegge turen over de syv søstre, var de dølle navnene. Breitind, Kvasstind, Grytfoten. Er det ikke snakk om jenter? De burde ha fått noen spenstige norrøne jentenavn!
Mitt forslag: fra sør mot nord
Embla
Edda
Inga
Åsa
Freyja
Idun
Gyda
Etter et par fergeturer og litt kjøring, ankommer jeg øya Alsta, der de syv søstre ligger. Litt orientering ved start og mål, før jeg finner meg et egnet sted for overnatting.
Den skjedde selvfølgelig i hengekøye. Og som den evige optimist jeg er, spente jeg opp tarpe’n, selv om både Yr og Storm meldte en skyfri natt. Klokka fire kom regnet!
Heldigvis var det bare ei byge, men nok engang måtte jeg innse at meteorologi ikke er noen vitenskap, bare spådomskunst med varierende suksess. Når jeg kjørte opp til nordre parkering for å sette fra meg sykkelen, hadde regnet gitt seg, men skyene/tåka lå tungt over toppene.
På parkeringen var det ikke yrende aktivitet, men 6-7 biler hadde kommet før meg, så noen var allerede på vei.
Embla (Breidtind/Stortind) 910 moh.
Den første toppen er den laveste, men slett ikke den letteste. Man starter på havnivå, så det blir over 900 meter stigning. Og det går oppover! Ikke mye hvile verken her eller resten av turen. Men kroppen virker fin, og når jeg får gått meg varm, går det jevnt og trutt oppover. Litt glatt etter regnet, men i sør er det tegn til sprekker i skyene, så optimismen råder.
2. Edda (Kvasstinden) 1013 moh.
På vei ned fra Embla skjønner jeg hvorfor de anbefaler å starte i sør. Jeg må nesten 450 høydemetre ned, 520 høydemetre opp og så 520 høydemetre ned igjen for å ta neste topp. Dagens klart hardeste etappe, som det ikke hadde vært moro å få på slutten av turen. Edda er dessuten den mest “alpine” av toppene. Ca 43 % stigning! Hvis man har høydeskrekk, bør man kanskje hoppe over denne. På vei ned begynte det å gå opp for meg at drømmen om å klare dette på under ti timer ville ryke. Det venstre kneet sa høyt og tydelig fra om at dette ville det ikke være med på. Selv med staver hadde 1000 meter bratt nedoverbakke på så kort tid kostet sitt. Herfra ble målet bare å fullføre.
3. Inga (Tvillingan sør) 980 moh.
Etappen fra Edda til Inga er dagens lengste. Her er det til og med litt horisontal gåing. Men det er ikke noe hvilehjem av den grunn. Nesten 900 høydemetre må forseres (opp/ned). Men ved den siste, bratte kneika kan jeg sette igjen ryggsekken, siden jeg må samme vei ned igjen. Fra toppen er det godt å se at det bare er et kort stykke over til den andre tvillingen. I det fjerne seilte Nordlys på vei sørover. (Ville mye heller ha vært der!)
4. Åsa ( Tvillingan Nordre) 948 moh.
Turen fra toppen av Inga til toppen av Åsa tar bare en halvtime. Men mange går ikke opp på den høyeste toppen på Åsa. Det er varde og topptur-bok på den litt lavere toppen til høyre. Det er et søkk mellom de to toppene som virker vanskelig å forsere. Men jeg hadde forberedt meg godt, og i en reisebeskrivelse lest hvordan det skulle gjøres. Det var en smule luftig, og krevde litt klatring med hender og føtter. Men om det hadde gått galt, hadde jeg ikke falt så langt. (Hadde antagelig bare slått meg halvt i hjel!) (Man ser av selfien at jeg begynner å bli preget).
5. Freyja (Skjerdingen) 1037 moh.
Turen mellom Åsa og Freyja er også av det “enklere” slaget. Man holder seg hele tiden over 800 m. Ryggen opp til toppen er relativt slak. Men nå oppstår et annet problem. Den lille brisen som jeg har hatt hele dagen roer seg, og det blir “ubehagelig” varmt. (vi snakker minst 18 grader!) Det meste av medbrakt drikke er drukket, og det er lenge siden siste bekk av noe format. Et lite bekkesig jeg normalt ikke ville drukket av blir redningen.
6. Idun (Grytfoten) 1018 moh.
Det er ca. 3 km fra toppen av Freyja til toppen av Idun. Det går rimelig tungt. Deler av ruta går nedover blankskurte svaberg, som er såpass bratte at det er vanskelig å gå rett ned. Da flekses foten såpass mye at krampene kommer. Heldigvis er det tørt. Ville ikke likt å gått der i regnvær. Jeg har dessuten begynt å føle meg som skilpadda i eventyret om skilpadda og haren. Uten happy ending. Jeg vil ikke vinne konkurransen. Et yngre par, som tok meg igjen ganske tidlig, har jeg møtt på hver topp siden. Men bare fordi de har tatt en lang, god pause på toppen. Dette er første toppen de har forlatt før jeg kommer opp. Siden jeg normalt er vant til å være haren (litt sjølskryt må være lov) gir dette meg en psykisk nedtur. Men nå er det bare én topp igjen!
7. Gyda (Botnkrona) 1072 moh.
Turens høyeste topp venter, men også den siste. Det gir en liten boost. Den siste biten opp til toppen er relativt luftig, men så er man ganske fornøyd når man endelig er oppe.
Nedturen
Nå gjenstår kun ett problem. Jeg må ned igjen. Og sola nærmer seg raskt horisonten. Merking av løypa har så langt vært eksemplarisk, ja kanskje litt i overkant:
Men nå begynner jeg å slite. Det virker som det er lenge siden de frisket opp merkingen. Spesielt når løypa gjør retningsforandringer er det jo viktig å markere det godt. Flere ganger havner jeg på “villspor”. Heldigvis har man i dag GPS, og den redder inn situasjonen flere ganger.
Da sola går ned bak Dønnamannen har jeg enda 500 høydemeter før jeg er nede.
Hav-tåka truer med å legge sin klamme hånd over meg igjen, men holder seg heldigvis unna. Hele dagen har det gått stort sett oppover eller nedover. Nå går det av en eller annen grunn mest bortover. Så lenge det er åpent, går det an å se hvor man trår, men når jeg kommer ned i skogen (ca 200 moh) blir det verre. Jeg sto lenge ved start og funderte om jeg skulle ta med hodelykta, men valgte å la den være i bilen. Nå fikk jeg angre.
Den siste kilometeren på en sti innelukket av trær måtte mobiltelefonen frem som lommelykt.
Hjemturen
Først måtte bilen hentes. Ryggsekk, fjellstøvler og staver ble lagt igjen, mens jeg prøvde å holde sykkelen mellom de to stiplete hvite linjene i veikanten de ti kilometerne til bilen. Der oppdaget jeg at jeg ikke var sistemann ned fra fjellet den dagen. To hodelykter langt oppe i sida på Embla (Breidtind) viste at noen hadde større problemer enn meg.
Siste ferge fra Tjøtta hadde gått for lenge siden. Alternativet var å kjøre om Mosjøen og Tosen. Men på kjøreturen for å hente utstyret jeg hadde satt igjen, forsto jeg at de 20 milene kunne jeg bare glemme. Løsningen ble derfor å vente på neste ferge (5 timer). Jeg orket ikke å styre med hengekøya, men klarte å karre meg inn i soveposen etter x antall krampeanfall. Jeg fikk selvfølgelig ikke sove!
På ferga ville fergemannskapet ha meg foran en Tine-tankbil, men jeg insisterte på å legge meg bak. Toppfarten min med bil var også sterkt redusert, og jeg anså 60 km/t som kanskje trygt. På Horn fergeleie kjørte tankbilen til siden, og det samme gjorde jeg.
Jeg var hjemme på Nevernes ca 09:00. En lang varm dusj og så rett i seng. Sovna som en stein! Da jeg våkna hadde jeg sovet i en hel halvtime! Bare å gi opp. Hele kroppen var såpass mørbanka, at det var umulig å roe den ned. Så når jeg nå er ferdig med dette blogg-innlegget, skal jeg skrive søknad om voldsoffer-erstatning. (Legetime er allerede bestilt)
Så hvorfor gjør man sånne ting? Hvis det er å komme seg fra A til B, tok dette 16 timer. Med sykkel brukte jeg 20 minutter fra B til A. (Med bil under 10 minutter!). Men verden hadde vært et kjedelig sted hvis man ikke av og til gjør dumme ting.
Statistikk
Min GPS viser 500 m mindre stigning enn den som blir beskrevet av en eller annen grunn. Jeg har fulgt merkinga hele veien, så jeg skjønner ikke hvorfor.
Commentaires