I begynnelsen av påsken så jeg tilfeldigvis et innslag om at veien til Juvasshytta var åpnet til påske for første gang på 40 år, og at en tur opp på Galdhøpiggen på vinterføre var nærmere enn noen gang.
Styret i avdelingen for planlegging av fritidsaktiviteter bestemte raskt og enstemmig at årets vårtur på ski ble vertikal, og ikke horisontal. (Med kun ett medlem i styret blir det vanligvis enstemmig. Uansett hadde formannens dobbeltstemme avgjort dette til min fordel.)
Yr ble nøye gransket, da forutsetningen for en slik tur var strålende, skyfri himmel. Min forrige tur til Galdhøpiggen på 90-tallet skjedde i snøbyger og tåke. Nå hadde jeg lyst til å få med meg utsikten.
Dagene i påsken kom og gikk. Yr meldet stadig litt grums 2 dager frem i tid, selv om det alltid forsvant når dagen nærmet seg. 1. påskedag måtte jeg bare dra. Siden det ikke var allverden til vær den dagen, ble det en liten omvei til Haugastøl, for å besøke noen gode venner der.
Hytta til Trond og Solveig ved Haugastøl
Etter en hyggelig aften med Trond og Solveig, gikk turen neste dag over Golsfjellet og Valdresflya til Lom og videre opp til Juvasshytta. Beregnet ankomst 17:00 for en rolig aftenstur opp til Piggen og overnatting der oppe for å få med meg soloppgangen. Stor var derfor overraskelsen da bommen var stengt ved Raudbergstølen. De hadde jo skrytt av at veien var åpen! 10 km og 900 ekstra høydemeter var ikke en rolig aftenstur. Det ville være køla mørkt før jeg kom fram.
En muggen stemning var på vei, og jeg var på vei hjem før jeg ante ordet av det. Men nede i Lom besinnet jeg meg, og fant ut at jeg fikk sikkert en billig innkvartering der nå som påsken var over, og med tidligere start neste dag var det fortsatt mulig å få en fin tur.
Kvelden var ennå ung, så jeg fant ut at jeg ville en tur innom Fossheim Steinsenter til Torgeir og Frøydis Garmo. Torgeir var som vanlig ute å så etter nye funn, men Frøydis tok meg varmt imot. Etter å ha ruslet en runde i museet, der en steingal mann fort kan bruke noen dager, ble jeg sittende å prate litt med Frøydis. Vi har mange felles kjente, og jeg har jo blitt en liten “kjendis” i steinkretser etter mitt funn av Valle-meteoritten. Da kom også Torgeir tilbake, uten å ha gjort noen store funn, og praten fortsatte.
Da jeg fortalte om mine planer, ble jeg straks invitert til å overnatte i en av deres hytter til en sterkt rabatert pris. Etter en bedre middag på Brimibue (traff ikke Arne der denne gangen) fikk jeg en omvisning av Torgeir på museet.
Frøydis og Torgeir Garmo foran Fossheim Steinsenter
Passerer man Lom, er en stopp på Steinsenteret obligatorisk. Inngang til museet er gratis. Her er veldig mye fin stein og mineraler fra hele landet, og de fleste vil nok finne noe fra sin hjemplass. Butikken, som er levebrødet deres, har utrolig mye fint til overkommelige priser, spesielt smykker av slipt norsk stein, hvor hvert smykke er unikt. (OK, man må være litt interessert i stein, men de fleste av oss er det, vi vil bare ikke innrømme det).
Neste dag opprant med strålende vær (som det jo var i hele påsken) Jeg parkerte bilen ved Raudbergstulen, pakket sekken med ski på, og la trøstig i vei på 10 km med bratt oppoverbakke. Det gikk egentlig forbløffende fint, så etter drøye to timer kunne jeg spenne på meg skia ved Galdhøpiggen sommerskisenter.
Da er det ca 5 km og 650 høydemeter igjen. Jeg traff en kar som jobba der, som kunne fortelle at det var fortsatt regnet som trygt å krysse Styggebreen, men at de neste dag skulle fjerne stikkene, da smeltingen nå hadde startet for alvor, og sprekkene kunne åpne seg.
Med feller under skiene gikk det raskt oppover på tilnærmet stålis. Jeg begynte allerede å grue meg til tilbaketuren. Men selve Piggen var snart synlig, og krysningen av breen startet.
Styggebreen med Galdhøpiggen i bakgrunn. Uskyldshvit, men farlig!
Krysningen foregikk uten noen form for dramatikk, og de siste metrene gjennom steinur og is kunne forseres. Med relativt tung sekk, begynte man nå å kjenne høyden. Stadig kortere mellom pustepausene.
Men synet som møter en på en dag som dette kan ta pusten fra noen og enhver. Litt dis i horisonten (is og snø som sublimerer?), men Snøhetta kunne lokaliseres. man skal også kunne se Hårteigen på Hardangervidda og Holtefjell ved Hokksund!, men til det var sikten for begrenset. (Gaustatoppen er skjult bak et annet fjell, og kan derfor ikke sees.)
Så var det å finne seg en lagelig plass for natten. Det er ikke så stor plass der oppe, og hytta tar mesteparten. Vinden var høyst ustabil, og en runde rundt hytta viste bare at det ikke var noen side med le. Der det var antydning til le, hadde ganske mange funnet ut at det var godt egnet som pissoir. (Idioter!) Men på vestsida var det en liten huk som med litt graving ga sånn noenlunde ly.
Mitt lille ly på Galdhøpiggen
Det var ikke så mye annet å finne på enn å krype i soveposen og lage seg litt mat. Mens Realen godgjorde seg måtte den oppbevares mellom lårene nede i soveposen for ikke å bli kald. Det samme gjorde jeg med Aass’en for at den skulle bli litt varmere.
Når middagen, og det gode ølet fra Drammen var fortært, var det tid for solnedgang. Siden jeg lå på rette sida, behøvde jeg ikke å forlate soveposen for å ta bilder.
Solnedgang
Å si at jeg sov godt vil være en overdrivelse. Det kom kastevinder med kulings styrke som selv på min lune plass medførte turbulens langt nede i soveposen. Så kunne det være en lang rolig periode før neste kuling kom som en rakett. Jeg hadde dessverre ikke med noen pulsmåler, men telte manuelt at jeg hadde en hvilepuls på 90 -100 slag. (normalt ca 55). Mangelen på oksygen var altså merkbar, og medførte at kroppen ikke ville slappe av.
Etter å ha ligget der i soveposen i ca 12 timer (ganske varmt og godt) var det på tide å stå opp for å få med seg soloppgangen som nå altså var på feil side av der jeg lå. På Haugastøl sjekka Trond når sola skulle stå opp, men alt jeg huska var noe med 5. Så jeg sto opp kvart på 5. Morgenrødmen var i god anmarsj i øst, men det varte og det rakk. Etter førti kalde minutter kom den første solskalken til syne.
Soloppgang
Og etter en liten stund kom de første streif av sollys på toppen.
“Den første sol på Goldhøpiggen Hvertfallsiden lyset gikk Dovregubben hilser dagen Solen stiger opp “Stikk”: Morgen disen viker For en dag som sakte Stiger frem (Jodololili) Radioen spiller plater Kaffen koker i de tusen hjem God morgen møring og bergenser Ja vi elsker dette land På tide, å stå opp Opp til gleder, opp til sorger Opp og si god morgen Norge.”
(Knutsen og Ludvigsen: Godmorgen Norge)
Månen bidro også til stemningen.
Her slutter de fleste beretninger om toppturer. Men det er nå alvoret starter. Så jeg tar med litt om nedturen også (ikke bokstavelig). Ned til Styggbreen bruker man beina. Det er brattere enn de fleste utforløyper i World-cupen, og siden jeg var aleine tok jeg ingen sjanser. Over Styggbreen er det egentlig veldig fint, relativt moderat helling. Problemet er klink is og stiv kuling i ryggen. Lund Svindal og Jansrud hadde elsket det, jeg hatet det. Full brems med ploging. Det var ikke aktuelt å zikke og zakke seg ned, siden jeg hadde fått streng beskjed om å holde meg nær kvistene. Dermed brukte jeg nesten like lang tid ned til Juvass som jeg hadde brukt opp.
Vel nede brukte jeg litt tid på å rigge meg til for å gå de ti kilometrene til Raudbergstølen. Borte ved Juvasshytta kom en mann og sa at det var mulig å kjøre på ski en del av veien hvis jeg dro litt lenger mot øst. Det tok 2 sekunder for meg å skrinlegge den ideen. Isete og bratt + medvind ville føre til så mye zikking og zakking at det ville gå mye raskere å følge veien.
Siden jeg nå sitter her og skriver dette gikk det jo bra. Det eneste er at jeg tror jeg blir her oppe i 2. etasje et par dager. Gangsperra er ikke begeistra for trapper.
Comments