I dag, 18. juni kom omsider sommeren til Velfjord. Den ble feiret med en liten fjelltur. Ikke av de høyeste toppene, eller mest krevende, men Børjenes-fjellet, som jeg ser rett på hver dag når jeg går ut av døra. Men som jeg etter 3 år på Nevernes ennå ikke har vært oppe på.
Børjenes-fjellet er toppen til venstre på bildet. 557 moh.
Etter å ha konstatert at været så strålende ut, en rask frokost og enda raskere pakking, freste Geo og jeg over fjorden med min lille gummibåt og nyinnkjøpt elektrisk motor. (Nå er det ikke av miljømessige hensyn jeg kjører elektrisk, men hvis jeg skulle ta "Meteoritten" hadde det kostet meg et par hundre kroner pga. de idiotisk høye drivstoff-prisene vi har her ute i ødemarka. Siden vi ikke har mulighet for å velge trikk, tog, buss eller bane, mener drivstoffselskapene at de kan ta den prisen de vil av oss her oppe. Vi må jo kjøpe dette uansett, så derfor er prisen generelt 6 kroner høyere her enn i sentrale strøk.)
Nå er vel forsåvidt "frese" sterkt misvisende. Gummibåten gjør ca. 3 knop (5,5 km/h), og med en distanse over fjorden på 1,2 sjømil brukte jeg 25 minutter. Hvis jeg hadde vært Jesus, hadde jeg gått raskere!
I den lille vika der jeg gikk i land, har nasjonalparkvesenet vært så snille å sette opp et nasjonalpark-skilt (Lomsdal-Visten Nasjonalpark), for å minne meg på at det er båndtvang for søte små hunder nå i yngletida. Geo, som er fuglenes beste venn! Han deler villig maten sin med fuglene, og da noen måker fant ut at det var smart å bygge reir der han lufter seg hver morgen, luktet han på eggene, og syntes de var lite interessante. (Eggene forsvant uansett etter et par dager. Håpløst valg av reirplass!)
Men siden jeg er en (stort sett) lovlydig person, ruslet jeg i vei med kontroll på Geo.
Man kommer raskt opp i høyden, og utsikten mot Nevernes er storslagen.
Jeg zikker og zakker meg oppover lia. Det er stedvis bratt, men det finnes alltid en løsning. Man kan forsåvidt selv velge om man vil gå på fjell eller grass/mose, og jeg veksler litt på for å spare mine skrøpelige undersåtter. Men det går absolutt raskest oppover på fjellet.
Ved høyde 424, ligger det et par små tjern. Jeg la veien om de, da jeg tenkte at det kunne være greit for Geo å få drikke der. Tross at det bare var noen få dager siden vi hadde tre uker med sammenhengende nedbør, var det forbausende lite vann oppover i lia. Og temperaturen må ha vært et sted mellom 25 og 30 grader. (Min værstasjon hadde bare et maksimum på 21,3 grader denne dagen, men det er pga. nærheten til sjøen som fortsatt er veldig kald. Oppe i den solvendte fjellsida var det glohett.)
Men Børjenes-fjellets spa-avdeling var allerede opptatt. En elg kikket forundret på oss da vi kom over kanten. Men den valgte å stikke da vi ikke forsvant igjen. Den hadde sannsynligvis avkjølt seg ved vannet og den lille snøflekken som fortsatt lå der.
Elgen fant det best å forlate stedet.
Siden Geo og jeg nå hadde plassen for oss selv, fant jeg ut at det var på tide å lære han å svømme. Han er nå over to år gammel, men har ennå ikke turt å gå lenger enn buken i vannet.
Jeg er ikke ekshibisjonistisk av natur (selv om jeg for noen år siden la ute en video av meg selv gå naken på ski i Jotunheimen. Men det var kun for å illustrere den kjente nudist og biskop i Bjørgvin, Per Lønnings noe spesielle ski-gange.)
Så jeg kledde av meg, og stavret meg med mye møye ut i pytten. (Utrolig hvor vondt det er å gå barbeint på steiner i min alder?) Prøvde deretter å lokke gutten uti. Men det var ikke aktuelt. Han strittet imot med alle fire. Temperaturen i vannet passet etter min mening bedre til drikkevann enn badevann, så jeg orket ikke å prøve så veldig lenge. Og det ble ingen rulling i snøfonna på meg. (Bildene fra denne seansen er selvfølgelig sensurert bort!)
Men badet må ha sett fristende ut, for mens jeg satt og tørket opp igjen, vasset Geo så vidt uti, og la seg ned på magen.
Geo våget seg til slutt uti til magen.
Etter at jeg hadde tørket opp, og Geo hadde ristet seg, fortsatte vi bortover langs vannet. Ved enden at tjernet stupte det bratt ned mot Lislbørja.
Men vi skal videre opp på toppen. Vi har ikke gått mange meterne før en fjellrypestegg letter, og raper i vei. Men ikke noe skuespill med "knekt" vinge, så vi er nok ikke veldig nærme noe reir.
Midt oppe i lia har noen funnet på å bygge en ganske stor varde. Jeg skjønner ikke helt poenget? Varder skal stå på toppen!
Mulig det er en "offer"-røys? Men den er tydelig bygd opp, og ikke kastet.
Men nå begynte vi å nærme oss toppen, og der sto det en topp-varde. (slik det skal.)
Børjenes-toppen (557 moh.)
God utsikt fra toppen, men som på alle varme dager blir det dessverre ofte disig. Men det er ikke verre enn at jeg skimter plassen der jeg bor.
Noe disig utsikt til Nevernes. Trøhaugvika. Min lille utsikts-platting er godt synlig.
Det er et lite platå oppe på toppen, og ved å gå litt sør-østover kan jeg også se litt av Storebørja. Men det er stupbratt ned dit!
Storebørja
Vinter'n er ikke helt slutt her oppe på over 500 meter. Til stor glede for Geo.
Linselusa Geo klarte akkurat å løpe ut av bildet.
Mens jeg satt og nøt sola oppe på toppen, viste Geo hvor intelligent han er. Han hadde pest og svettet seg oppover. Nå fant han en av få plasser med skygge, og tok livet helt med ro der.
Ikke mye skygge på toppen, men Geo fant den.
Vi tok en litt annen vei ned, og plutselig spretter en lirype-stegg på vingene. Heller ikke her får vi noe bevis på rypas skuespiller-talent. Men nå ligger vel høna på reiret, og vi må nesten tråkke på det før hun letter. Steggen oppholder seg gjerne et stykke unna.
Like før vi kommer ned til båten går også et orre-par på vingene. Godt å se at det fortsatt finnes fugl, selv om det har vært dårlig med fugl her ute ved kysten i flere år nå.
Etter å ha "putret" oss tilbake me gummibåten, avsluttes turen med en bedre middag på utsikts-plattingen. Jeg la ut en invitasjon til mine facebook-venner, men det ble nok litt kort varsel, for ingen meldte seg på arrangementet.
God utsikt til dagens tur fra min platting.
Comments