top of page
Søk
  • Forfatterens bildete-fjeld

Elgjakta 2020

4. og siste elgjakt i Skardmodalen i Hattfjelldal er gjennomført. Heller ikke i år ble det noen ubetinget suksess.



Skardmodalen med Unkervatnet.

Som i fjor reiste fetter Olav og jeg et par dager tidligere for å jakte Jerpe. Men selv med nyinnkjøpte jerpe-piper så vi nesten ikke fugl. Derimot oppdaget vi at i vårt jaktfelts “indrefilet” durte det rundt med skogsmaskiner som hogg for fote. Spørsmålet ble om det overhodet fantes elg i området?

Skogsmaskiner raserer terrenget vårt!

(Rypejakta kapittel 3.)

Mangelen på Jerpe førte til at jeg valgte høyfjellet etter rypa siste dagen før elgjakta. Været var rimelig bra, men tåke på toppene betydde bare en ting: rypene satt høyt. Siden rypene også vanligvis har flokket seg i midten av oktober, var ikke optimismen på topp. Men en lirypestegg (som fløy opp på 200 meters hold) fikk pulsen til å stige et hakk. (Egentlig ikke mulig, da jeg hadde tilbakelagt 700 høydemeter i mitt raskeste tempo, så pulsen var allerede på max!) Men jeg så ikke mer til steggen eller familien dens, så det var bare å klatre enda høyere, dit jeg trodde fjellrypene befant seg.

Da jeg nærmet meg den siste brattskrenten opp mot toppen, rapet en fjellrypestegg, og 20-25 fjellryper lettet ca. 100 m høyere enn meg. De fløy ikke så langt, men satte seg på et tilnærmet utilgjengelig sted.

Høyt sitter de og hvite er de!

Mens jeg sto og beundret utsikten, begynte det å rape både her og der. Flokk på flokk av ryper kom flygende og satte seg oppe i bratta. Fint rifle-hold, men jeg hadde bare med hagle. Da jeg gikk 5 skritt i retning mot rypene, fløy de, men ikke langt. Jeg gikk derfor noen hundre meter bortover før jeg klatret opp på høyden jeg trodde rypene satt, og gikk tilbake. Plutselig sto det ei rype på bra skuddhold, og den ramla. Da jeg plukka opp den, så var det en til som klatret opp på en stein for å se hva som skjedde. Den ville også være med meg hjem. Mens jeg la disse to i sekken, hørte jeg plutselig et brus over meg. Hele flokken var på vingene. Jeg skal ikke si at de skygget så for solen at det ble mørkt. (Det var uansett overskyet). Men det var +/- 500 fugler i flokken. De fleste passerte godt utenfor skuddhold, men noen etterslengere prøvde seg på en snarvei, og for en av dem var det det siste den gjorde. De andre reiste langt, så det var bare å gi opp å gå etter de. Det ventet 1000 høydemeter nedover med et dårlig kne, og dagene er korte her i Nordland i midten av oktober.

Langt ned til bilen som står i enden av Unker-vatnet.

Ut på kvelden ankom resten av jaktlaget. Vi ble bare 4 mann i år. Grunnen til det var at en mann tryna på sykkel, og en kappet av seg 3 fingre like før jakta. Med kun tre mann i postrekka var ikke optimismen på topp. Den ble ikke bedre av at lokalbefolkningen kunne rapportere om få elg-observasjoner. De som hadde jakta i 1. periode hadde kun sett 2 dyr. (Ku og kalv, og de hadde skutt begge!)

Men vi gikk jo ut og satte oss i skauen i grålysninga neste morgen. Og satt og satt slik vi pleier å gjøre. Bikkja var muligens etter noe, men det forsvant rett over elva og over i naboterrenget. (Som det pleier å gjøre!)

Elgbæsj, på størrelse med norske u-båter, tydet på at det hadde vært dyr her.

Hundeføreren kunne rapportere om 3 elgkadavre, og seinere fikk vi høre at i naboterrenget hadde de funne 6. Lokalbefolkningen mente at bortimot 100 elg hadde dødd i vårknipa.



Tåka kom og gikk.

Sånn gikk no dagan, uten at vi så snurten av elg. Vi prøvde deler av terrenget vi aldri hadde vært i før.



Elva ble krysset både med båt og til fots.

Vi hadde også fått et nytt område rundt Skardvatnet, men der lurte elgen oss trill rundt, og sneik seg bak ryggen på postene.




Skardvatnet

På veien opp dit passerte vi for øvrig gården Nybrott, kjent fra TV-serien “Bonderøven” (Det gode bondeliv). Her bygger bonden Thorbjørn, med hjelp(?) av den danske “bonderøv”, nytt med gamle byggeskikker.




Nybrott.

Siste jaktdag fikk vi hjelp av Reidar, en lokalkjent jeger. Han sa hvor vi skulle sitte, og så dreiv han elgen rett i fanget på oss. Ku og kalv kom omsider til en av postene, og fetter Olav skjøt kalven. Litt seinere skjøt hundeføreren vår kua. Så da ble det slaktejobb i år også.

Kalven

På vei hjem med halve kalven, og de andre på god vei sørover med kua, tikket det inn melding fra Statskog om at kua skulle kontroll-veies. Det ville jo bli en smule vanskelig. Men jeg hadde en liten mistanke, siden de prøvde på det i fjor også (men da kom meldingen aldri fram til min mobil.) Så jeg hadde prøvd å ringe vår kontaktperson, uten hell. Derfor tok vi bilder av egenveiinga. Dette godtok de heldigvis.




Egenveiing

Siste jaktdag.

Jeg tok en dagstur opp til Skardmodalen 31. oktober, siste jaktdagen. Mest for å konstatere at det ikke var elg igjen i terrenget. Det hadde kommet litt sporsnø, og det viste at det i alle fall ikke var flust av elg der. Skogsmaskinene hadde forflyttet seg et godt stykke. På den nye hogsten hadde det krysset et dyr. Jeg satte meg derfor ned og begynte å rope på elgen.


Terje roper på elgen

Det kom ingen elg. Derimot kom det et helikopter. Flygende fra Sverige lavt over meg og ned mot Unkervatnet. Men så kom det tilbake (hørte nok lokkinga) og begynte å sirkle rundt 3-400 meter fra der jeg satt. Forferdelig bråk, og så satte de i gang med sirener. Manglet bare litt Wagner (Apocalypse Now).


Det må være mye penger i reindriftsnæringa.

Etter at de hadde holdt på sånn i et par timer, ga jeg opp. Alle elger med fornuften i behold befant seg nå mange mil inne i Sverige. Reinsdyra, som jeg går ut i fra de var ute etter, var tydeligvis så vant til denne støyen at de rikket ikke på seg. Det var bare å innse at de to siste dyra på kvota vår fikk lov til å leve minst ett år til.

10 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Commenti


bottom of page