Jeg sliter litt med å lage "ekte mannfolk" av Geo-gutten (Les: god jakthund) Da Bretonklubben skulle arrangere en jaktprøve i Meråker, fant jeg ut at det kanskje kunne være en god idé å dra dit, så han kunne se og lære.
For sikkerhets skyld ringte jeg først Kjersti Qviller, oppdretteren, for å høre om hun syntes det var en god idé. Jeg var jo noe skeptisk da jeg leste reglene for jaktprøver. De skal slippes helt uten bånd, og kalles inn igjen etter ca. 15 minutter. Jeg har jo mer enn nok med å få tak i krapylet med GPS-bånd og ei 20 meter langline etter seg. Og da gjerne først etter 8 timer når han begynner å bli litt sliten (og sulten). Men Kjersti mente det ville gå bra. Det var jo mange andre hunder og mennesker der, så han ville sikkert syntes det var interessant å holde seg i nærheten. Men for sikkerhets skyld kunne jeg jo ringe arrangøren.
Så jeg ringte lederen for jaktprøven, Tove Løvås, og hun forsikret meg mer eller mindre om det samme. Geo stilte i unghund-klassen, og det var ikke uvanlig at de kunne være vanskelig å kalle inn. Når de visste om dette, skulle det nok gå bra.
Så jeg meldte oss på, og ringte Meråker gjestegård for å bestille overnatting. Trodde muligens jeg var seint ute, men ble forsikret om at det fortsatt var ledige rom, så det var i orden.
Opprop er kl.08:00 om morgenen, så jeg måtte reise ned dagen før. GPS'n beregnet drøyt 6 timers kjøring fra Nevernes til Meråker, så jeg tenkte at å være der i 5-tida ville være fornuftig, for å gjøre meg litt kjent, og gjøre de siste forberedelsene.
Avreise kl. 11 var jo midt i blinken for en som synes at kl. 9 er et fornuftig tidspunkt å stå opp.
Drøyt 20 m/s (liten storm) da jeg dro fra Nevernes.
At det skulle blåse liten storm da jeg dro, med løfte om sterkere vind utover dagen var ikke helt tatt med i beregningen. Jeg sjekket veimeldingene, men det var ingen problemer verken på Tosfjellet eller E-6'en. Etter 2 "White-outs" allerede på Nevernesveien, var jeg noe skeptisk, og vurderte å ta kystriksveien, men tok sjansen.
Masse lett nysnø og storm er ingen god kombinasjon. Jeg hadde venta snøfokk oppe på Tosfjellet, men nå fikk jeg det hele veien. Rett før jeg kom ned mot Tosfjorden tok jeg igjen tre biler som kjørte i "kolonne", i ca. 30 km/t. Det hadde ikke jeg tid til, så jeg måtte etter hvert ty til hornet for å brøyte meg rydning.
Oppe på Tosfjellet var det egentlig ikke verre enn nede i lavlandet, men veien var delvis føyka igjen, og noen nye "white-outs" ble det. Men Tosfjellet ble stengt bare minutter etter at jeg kjørte over ifølge Brønnøysund avis.
Nede på E-6'en var det bare å koble inn turboen og tutle seg av gårde i 90. I noen få kilometer, før det ble bom stopp. En endeløs kø foran meg. (Siden sikten ikke var mer enn 50-60 meter på det beste, var det egentlig ikke godt å si hvor lang den var.) Etter en stund kom det en bil andre veien som kunne fortelle at et par trailere sto fast i "bakkene" opp til Fiplingkrysset, litt nord for Majavatn. (Bakke? Her snakker vi ca. 2 % stigning, så man lurer jo på hva friksjonsfaktoren på trailerdekk er?)
Så kom det plutselig en brøytebil bakfra i feil kjørebane. Jeg regnet med at den hadde kontakt med noen i andre enden. Det gjorde tydeligvis noen andre også, for en 3-4 biler hang seg på brøytebilen, så da gjorde jeg det også. Vi kom 2-3 hundre meter lenger fram, så ble det stopp igjen fordi det kom en bil andre veien. Jeg fikk smygi meg inn foran en trailer, og så var det bare å vente, ca. 2 timer.
Da de omsider hadde klart å dytte trailerne til side, (det var en norsk og en tsjekkisk. Ikke godt å si hvem som forårsaket trøbbelet) gikk det ganske rolig i vekslende forhold. Jeg hørte etterpå at også E-6 hadde blitt stengt ved Majavatn like etter at jeg passerte. Flaks i uflaks: jeg kom meg over i siste liten.
Ved Brekkvasselv hadde to trailere prøvd å svinge av til Truck-stoppen samtidig. Synd for han som kom nordfra, og fikk hele førerhytta si inn i lasterommet på den andre traileren. Skylda fikk han sannsynligvis også.
E-6 ved Majavatn. Bil i grøfta og "white-outs".
Så klokka var nesten 9 da jeg ankom Meråker Gjestegård. Og der var det flere dårlige nyheter. Eierne (2 stk) hadde begge fylt opp med gjester, så det var dobbelbooka så det holdt. Men heldigvis fikk vi bo i det vinterstengte Fonnfjell hotell rett ved siden av.
Lederne og noen av dommerne bodde på Gjestegården, så jeg ble sittende der noen timer og tok et par øl. Jeg forklarte situasjonen, at innkallingen ikke satt som et skudd, og at det ville bli et stort problem uten noe å gripe tak i på Geo. Men det mente alle at skulle gå bra.
Seint i seng og tidlig opp! Det ble vel ikke mer enn en times søvn. Opprop kl. 8.
Oppropet skjedde ved Meråker Gjestegård.
Etter å ha svart på oppropet var det å hive seg i bilen og jage etter lederbilen. Vi kjørte opp til innsjøen Feren (400 moh.) og skulle gå nordvestover i lia opp mot Grønlifjellet. Urutinert som jeg er, begynte de andre å gå før jeg var klar, så det var bare å kaste seg rundt.
Vi jager oppover lia for å ta igjen de andre.
Når vi kommer ut av skogen, og det åpner seg opp, er det på tide å gjøre første slipp. Og Geo blir valgt til å være først. (Sett i ettertid var det veldig dumt.) Geo hadde nettopp møtt 9 potensielle venner, og det var damer der. Geo har knapt møtt ei tispe i sitt liv, men han drømmer stadig om dem! Å slippe han løs uten noe å gripe tak i, var meningsløst, noe jeg uttrykte. At jeg slapp bare noen meter foran de andre hundene var heller ikke smart. Så det gikk som det måtte gå: Geo var som en strek bort til de andre hundene. Her prøvde han å innynde seg hos damene, mens jeg halset et par meter bak for å prøve å få tak i ham.
Men han er veldig bevisst sin frihet, og vet å holde seg på lang nok avstand til ikke å bli fanget. Og de andre eierne sto der som saltstøtter og ga ikke den hjelp jeg hadde blitt "lovet".
Til slutt fikk jeg råd av dommeren om å bevege meg videre framover, mens de andre ble stående litt. Under over alle undre fungerte det. (Sannsynligvis fordi han ble brutalt avvist av alle tispene, og han skjønte at det ikke var noe å hente der.)
Men da var jo makkeren han hadde blitt sluppet sammen med en god lekekamerat, så han fotfulgte han i ett og alt. Til slutt fikk jeg beskjed om at jeg fikk gå nedover mot bilen igjen, og prøve å få kontroll på han, mens de andre skulle fortsette oppover.
Heldigvis ble han med meg, men å få kontroll på han var en annen sak. Han kom flere ganger nesten inn når jeg plystret, og jeg fikk han til å sitte. men når jeg prøvde å strekke meg fram for å gi han en godbit (og kaste meg over han for å gripe tak i det som kunne gripes tak i, rykket han alltid unna i tide.) Etter å ha holdt på sånn en times tid, begynte jeg å gå oppover. Det eneste som nyttet nå var å trette han ut.
Vi hadde ikke gått så veldig langt før vi møtte en mann og hund på vei ned. Hunder som stiller i Åpen Klasse (AK, 2 år og eldre) blir brutalt sendt hjem hvis de f.eks. skulle finne på å fly etter rypa når den letter. (Geo hadde garantert gjort det, i full rypelos, som er det morsomste han vet.)
Dette var ei av tispene, og i sine desperate forsøk på å bedekke dama, ble han litt uoppmerksom et øyeblikk, og jeg fikk kastet meg over han. Med Geo omsider i bånd kunne vi fortsette etter de andre.
Været var sterkt skiftende, med frisk bris, og tette snø/sludd-byger. Sporene jeg skulle følge for å finne de andre hadde blåst igjen for lengst, men jeg visste den generelle retningen.
Ei rype lettet plutselig 50-60 meter foran oss i snødrevet, uten å gi noen lyd fra seg. Geo reagerte ikke, men da vi kom lenger fram slik at vinden blåste fra den tua rypa hadde lettet fra og mot oss, ble han helt hysterisk. Om jeg ville eller ikke skulle han bort der godlukta kom fra. Jeg vurderte å gå etter rypa, da den neppe hadde flydd langt i dette været, men fant ut at det var best å prøve å finne de andre.
En stund senere var det et lite opphold i snøværet, med relativt god sikt. Da fikk jeg øye på de andre en drøy kilometer lengre fremme. Så kom det en ny snøbyge, og når jeg kom bort der jeg trodde de andre hadde vært, var det ikke spor av dem. Da bestemte jeg meg for å returnere til bilen.
På vei tilbake gikk vi på en liten reinsdyrflokk, som syntes det var skummelt med to sånne rare typer som plutselig kom ut av snøværet. De satte på sprang. Geo viste heldigvis liten interesse for dem.
Det var litt nedoverkjøring på veien tilbake, og da skjønner man plutselig at alderen begynner å innhente en. Flatt lys og mye vindblåst ujevnhet fører til at man ser ut som en danske på sin aller første skitur. Men på kvelden fikk jeg innrømmelser fra flere 30-åringer at de hadde følt det likeens. (Men det skulle bli atskillig verre neste dag!)
Nede ved bilen ventet jeg en times tid for å se om det dukket opp noen andre, men siden det var dagslys i minst 5 timer til, fant jeg ut at det kunne ta sin tid, og kjørte tilbake til hotellet.
På kvelden var det felles middag, og en liten fest. Jeg fikk mange gode råd om hva jeg skulle gjøre med Geo. Spesielt en "skaptrønder" (fra Møre og Romsdal), som hadde vært med på mitt parti, kom med det samme rådet ca. 100 ganger den kvelden. På en dialekt som verken jeg (eller svenskene som var der) skjønte mer enn en tredjedel av. "Æ hadd tænkt å si det der oppe, men æ si det no. Du må slutt å flir, å vis bikkja kem som e sjæfen". (Pardon my trøndersk). Jeg fikk inntrykk av at det eneste som nyttet var å kjefte og denge Geo helseløs.
Det er ikke aktuelt. Men jeg skjønner at jeg trenger litt hjelp. Jeg diskuterte med lederne, og vi ble enige om at jeg skulle være med dagen etter, for å se og lære, men at jeg ikke skulle slippe Geo.
Jeg våknet (etter litt mer søvn enn forrige natt) til et strålende vær. Blå himmel, nesten vindstille og -5 grader. Noe færre folk på oppropet, før vi la i vei innover fjellet. samme vei som dagen før, men nå noe lenger inn til en plass som het Sulåmo. Her gikk vi østover i retning Sulsjøan.
Fra starten på Sulåmo.
Jeg var litt mer forberedt denne dagen, og var klar samtidig som de andre. (Det jeg ikke var klar over var at termosen med vann til Geo fortsatt sto på hotellet, og at maten min lå i kjøleskapet. Tiltagende demens fører til at jeg stadig på mine turer glemmer en eller to vesentlige ting. Men så knuste jeg alle 10.-klassingene i Klassequizen på TV i går kveld, så jeg tar det ikke så forferdelig tungt.)
Men også i dag la de første ut i et tempo som om de hadde tenkt å være med på Storli-rennet, som gikk samme dag rett på andre siden av det høydedraget vi gikk langs. Jeg ville helst ikke bli veldig svett, siden det blir en del stopp og venting underveis.
Geo og jeg danner baktroppen ut fra Sulåmo.
Etter et par-tre kilometer med konkurranse-gåing i oppkjørte spor, kommer vi ut av den tette skogen, og det er klart for første slipp. Deretter går det i et roligere tempo, hvor par etter par slippes. Lite fugl å finne, og de som finnes trykker dårlig. Da er det ikke lett for en hund å sitte stille, så et par ekvipasjer må returnere ganske tidlig.
Klart for første slipp!
Geo er som en ny hund i dag. Mye roligere, og langt fra så interessert i de andre hundene som i går. Han viser tydelig misunnelse på de andre hundene som får løpe løs, men setter seg ofte ned og betrakter det som skjer. Kanskje lærte han noe? Det var veldig fristende å slippe han, men jeg visste at det ville ikke være lett å få tak i han igjen, så jeg lot det være.
Ute av skogen fikk vi føling med vinden igjen. Det hadde begynt å blåse mer, og noen kraftige vindbyger satte fart i snøen, så det føyket til dels kraftig i knehøyde, noe som Geo tydeligvis ikke satte pris på. Jeg fikk derfor på han den ny vinterfrakken og potesokkene.
Geo i sin nye vinterfrakk.
Etter å ha gått i ca. 3 timer, og det var en stille, fin periode værmessig, tenkte jeg at nå var det vel på tide med en liten pause, men nei da, vi fortsatte bare videre innover i fjellet. Vinden økte stadig på, og det begynte å bli smått ubehagelig, spesielt for hundene. Da vi omsider begynte å snu, for å gå noe høyere i fjellsida på vei tilbake, takket jeg derfor for meg, og sa at jeg valgte å gå ned mot skogen, og finne løypa der vi kom opp.
Relativt friskt da jeg valgte å snu.
Vi hadde ikke kommet langt nedover før været ble adskillig verre. Det begynte å snø, vekslende til sludd og regn. Som dagen før ble det da et forferdelig flatt lys. Det gikk slakt nedover, så med feller på skia gikk det ganske smått, heldigvis. Plutselig forsvant Geo. Han kom opp på høyre siden av meg, og plutselig var han borte. Båndet forsvant ned i snøen litt bortenfor meg, og jeg gikk forsiktig et lite skritt til høyre. Da så jeg Geo. Jeg sto på kanten av en skavl som Geo hadde ramlet utfor. Båndet hans er 3,5 meter langt, og det var helt stramt der vi sto. Jeg listet meg langs kanten til den slaket noe ut, og jeg kunne komme meg ned til Geo.
Vi fortsatte videre noe mer forsiktig, men ikke forsiktig nok til at det ikke ble min tur til plutselig å være i fritt fall. Jeg kløvde ingen lag med tåker eller flokker av måker, slik Peer Gynt gjorde når han ramlet ned fra Besseggen i Bukkerittet, men tiden sto stille et lite sekund. I en haug av ski, staver, ryggsekk og hundebånd, prøvde jeg fortumlet å komme meg på beina. Den største bekymringen var om Geo hadde havnet under meg. Men heldigvis sto han ved siden av meg og virket relativt frisk. Når jeg fikk stokket utstyret, og kommet meg på beina igjen, heldigvis uten tegn til skader, kikket jeg opp på skavlen. 4-5 meter høy. Først et par meter med fritt fall, deretter heldigvis som et unnarenn på en hoppbakke. Men at det gikk bra, får vi skrive på flaksen.
Nå fortsatte vi veldig forsiktig. Jeg gikk med stavene foran meg, og flyttet meg ikke før de sto i bakken. Plutselig spratt ei rype opp ca. 20 meter foran oss. Denne gangen fikk Geo øye på den, men siden han ikke fikk noe lukt i nesa, var han ikke like hysterisk som dagen før. Først på den avblåste rabben der rypa satt ble det litt fart i gutten. (Vi hadde begge gått hele dagen uten verken vått eller tørt, så energinivået var ikke helt på topp)
Det ble derfor veldig deilig å omsider komme ned i skogen, og finne sporet fra der vi gikk opp. Akkurat samtidig lettet en stor flokk ryper fra et skogholt 100 meter foran oss. Siden det var en del trær i veien var det ikke lett å si hvor mange det var, men minst en 20-30 stykker. Vi gikk bort dit de fløy opp fra, men det var ingen spor, bare litt møkk. De hadde tydeligvis sittet i trærne. Geo kjente masse godlukt, for han ville i den retningen fuglene hadde fløyet, men nå hadde jeg fått nok, og vi satte kursen mot bilen.
Så hva lærte jeg av å delta på denne jaktprøven? Ikke så mye som jeg hadde håpet på dessverre. At Geo ville være vanskelig å kalle inn visste jeg fra før. At han ville være mer interessert i de andre hundene enn å løpe rundt og muligens finne lukt fra ryper var heller ikke vanskelig å forutse. Men jeg ble veldig godt mottatt, og møtte mange hyggelige folk, som kom med tips og gode råd. Så hvis jeg etter hvert får orden på innkallingen er det ikke umulig at det blir flere jaktprøver på Geo.
Det var heller ikke bare kjeft og dårlig kritikk å få for Geo. Det var flere som mumlet noe om at de gjerne skulle hatt noen av de genene i hundene sine når jeg fortalte at Geo ofte dro ut på 4-500 meter. De lurte på om jeg hadde tenkt å bruke han i avl. (Det er det vel ikke jeg som bestemmer?) Noen bemerket også hvor fin og rasetypisk han var, og blank og fin i pelsen. Så kanskje vi skulle prøve oss på en utstilling neste gang?
PS! I går var jeg innom Blåfjell hundesenter i Mosjøen. Der avtalte jeg at Geo skal få litt PT (Personlig Trening) på innkalling med en av Norges fremste hundetrenere rett etter påske.
Fra høstens jakt.
Comments