top of page
Søk
  • Forfatterens bildete-fjeld

Geologiens dag på Leka 2023

Årets tur i Norges nasjonalmonument for geologi gikk til Hagafjellet. Da beveger vi oss inn i "smørøyet" av ofiolitten, og i området for det mytiske ørnerovet i 1932.

Hagafjellet. (i forgrunnen: Trollkjerkas Geo.)


Det er ikke bare enkelt å komme seg til Leka på dagstur. Fra Nevernes er det to ferger. Og når ferga ankom Leka var det bare 10 minutter til oppmøte-tidspunkt. Men det er ikke så store avstander på Leka, så det gikk bra.

Jeg vurderte å reise inkognito, da jeg også for 12 dager siden hadde vært en tur på Leka, og prøvde deretter å avlive myten om ørnerovet i min blogg. Dette hadde blitt lagt merke til på Leka, og det hadde kommet noen kommentarer. Men Leka-væringene er ikke kjent for å være voldelige, så jeg tok sjansen. (Blogginnlegget kan leses her: Ørnerovet.)

På fremmøtestedet ved gården Kvaløya på nordsiden av øya møtte det opp 22 personer fra 7 nasjoner kl. 11. Så var det to par som kom slengende litt seinere, så alt i alt var vi 26 personer og en hund på turen.


Guide på turen var Arnfinn Holand. Leka-entusiast, fysioterapeut og gårdbruker. Mens han sørger for at befolkningen på Leka er i stand til å nyte naturen, sørger sauene hans for at den nordlige delen av øya (Skeissnesset) er farbar for folk og fe.

Arnfinn Holand


Vi startet turen over noen lange grønne jorder. De Olivin- og Pyroksenrike bergartene skaper i utgangspunktet elendig dyrkingsjord, men her sto havet 106 meter høyere rett etter istiden, og sedimenter som leire, silt og sand ble avsatt. Og sammen med skjell, alger, tang og tare ga det etter hvert fine forhold for bonden.

Bak lauvtrærne i jordekanten stikker noen lave koller opp. Det er Møssmørklubban (76 moh.) Som østlending har jeg sant og si aldri hørt om Møssmør. Men jeg fant en forklaring på denne siden for norsk tradisjonsmat. Jeg antar at Klubban ligner Møssmør på form og farge (?)

Sagnet om fjellene på Sør-Helgeland forteller for øvrig at det var Lekamøya som mistet Møssmørspannet sitt, da hun snublet når hun ankom Leka. Dette ga vestsiden av Leka denne fine gulfargen. (Hvorfor hun hadde tatt med seg et spann med smør når hun og søstrene hadde dratt for å bade og danse, kan man jo lure på?)


Arnfinn forteller at det videre oppover i det lille dalføret er stablet opp flere steingjerder. I tidligere tider var det beitemarker her oppe. Navnet Knaphagan på det lille dalføret tyder jo også på at her har det vært havnehager, og sannsynligvis også slåttemarker. Selv om dyra her gikk ute hele året pga. det milde klimaet, måtte de vel ha litt fôr i bakhanda i tilfelle det kom en lengre kuldeperiode med snø.

Her går vi gjennom et av steingjerdene (av ukjent alder?)


Oppover dalen gjør Arnfinn oss også oppmerksom på noen svarte striper i det ellers gule olivin-berget. Dette er tynne soner med Kromitt. Disse inneholder også en rekke edelmetaller, bl.a. Osmium (nr. 76 i det periodiske system), som er det tyngste av de naturlige grunnstoffene. 1 liter vann veier som kjent 1 kg, mens 1 liter osmium veier 22,61 kg. Og hadde du dette kunne du solgt det for ca. 380. mill. kr. (Men du måtte nok knuse mesteparten av Hagafjellet først.)

Osmium ble for øvrig forsøkt brukt som glødetråd i lyspærer på slutten av 1800-tallet, uten suksess.(Det hadde vel blitt veldig dyre pærer?) Osram lyspærefabrikk tok sitt navn fra de to grunnstoffene Osmium og Wolfram.

Kromitten på Leka inneholder alle metaller som blir regnet som edle: Gull, Platina, Palladium, Irridium, Ruthenium, Rhodium og Osmium. Men ikke Sølv! Men nå er det diskusjon om sølv er et edelt metall eller ikke. Argumentet til de som ikke regner sølv som edelt, er at for det meste forekommer sølv som et mineral sammen med ett eller flere andre grunnstoffer. Men det gjør det ikke på Kongsberg. Der er det rent! Som delvis Kongsberggutt er jeg selvfølgelig enig med Ibsen: "Sølvet det er seg så edelt et malm".


Vår ferd fortsatte opp gjennom Jensokhagan, og nå begynte stigningen for alvor. Men når vi kom opp på ca. 200 m flatet det ut, og vi fant en lun plass for en pause.

Opp fra Jensokhagan var det litt kronglete. I bakgrunnen ser vi Møssmør-klubban og Kvaløya.


Etter pausen, der vi fikk servert krydderkake og sjokolade av guiden, gikk vi oppover ryggen nordøst for de idylliske Søråelvvatnan.

Søråelvvatnan og Søråelvfossen(?)


Nord for Søråelvvatnan gikk vi ut på kanten og ned en avsats for om mulig å se ned på hylla der Svanhild ble funnet for 91 år siden. Men vi hadde bommet med noen hundre meter, og måtte fortsette litt til.

Alle rakk heldigvis ikke ned før vi skjønte at vi hadde bomma.


Her oppe fra kunne vi tydelig se en storskala bånding i bergartene under oss. Vekselvis lyse-gule (Dunitt) og mørkere (Harzburgitt?) bånd. I følge guiden Arnfinn skyldtes det at dette størknede magma-kammeret vi så ned på hadde fått stadige påfyll av magma nedenfra mantelen. Magmaen bestod hovedsakelig av mineralene Olivin og Pyroksen, hvorav pyroksenen er noe tyngre enn Olivinen. Det ble derfor en utskilling av Pyroksen-rike lag underst (Harzburgitt), og Olivin-rike lag øverst (Dunitt) for hvert påfyll.

Den repeterte båndingen mellom Dunitt og Harzburgitt er lett å se oppe fra Hagafjellet.


Omsider nådde vi turens "mål": utsikten ned til hylla der lille Svanhild ble funnet for 91 år siden.

Det røde merket markerer hylla der Svanhild ble funnet.


Så får man gjøre seg opp sin egen mening om man tror hun ble fraktet dit av en ørn, eller gikk dit på egne bein. (Min mening er som tidligere nevnt å finne her på min blogg.)

Men mens vi gikk der oppe på Hagafjellet kom i hvert fall en av ørnas etterkommere svevende over oss. Jeg passet for sikkerhets skyld litt ekstra på min lille Breton, Geo.

Havørn over Hagafjellet.


De fleste reportasjer fra fjellturer har få opplysninger fra tilbaketuren. Så også her. Men det skyldes at min lille Geo klarte å ryke lina jeg hadde på han, og han er veldig bevisst når han er fri. Da bestemmer han sjøl, og i løpet av få minutter var han 700-800 meter av gårde, og lekte nede ved bilene og på veien. Jeg måtte derfor skru opp tempoet for å prøve å hanke han inn. Det er til tider nesten umulig, og først etter lang tid var det en av de andre turdeltagerne som klarte å få tak i han.

Jeg hadde tatt med meg meteoritt-samlingen min, men før jeg hadde fått kontroll på Geo hadde nesten alle reist hjem, så den var det kun en person som fikk gleden av å se. Jeg får prøve igjen til neste år!


Kart over området vi gikk i.



Oversikt over mineralsammensetningen til de ultramafiske bergartene.


182 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Comments


bottom of page