Ørnerovet på Leka.

5. juni 1932 ble angivelig den 3 år og 8 måneder gamle jentungen Svanhild Hansen tatt av havørn på Leka helt nord i Trøndelag. Hun ble så flydd ca. 1700 meter (og ca. 180 høydemeter) og plassert på ei fjellhylle i Hagafjellet, nordvest på øya. Siden da har det blitt kranglet så fillene fyker om dette virkelig kan ha skjedd.

Tegning: Knut Høihjelle

Etter at jeg for noen år siden flyttet til Brønnøy, (ikke så veldig langt nord for Leka), har historien dukket opp noen ganger. Oftest i festlige anledninger med gode venner. En av dem, Siv, er født og oppvokst litt lenger nord på Helgeland. På Selsøya, under fjellet Hestmannen, hvor havørna er et vanlig syn. Fra hun var knøttliten har hun blitt fortalt at: "pass deg for ørna, den tar små jenter." Ikke rart at hun tror på historien!

Selv er jeg selvfølgelig mer skeptisk. Når ekspertene på ørn forteller at det tyngste man har bevis for at noen ørn har klart å lette med er 3,2 kg., tror jeg på det. (Svanhild veide 19 kg!)

Diskusjonene ender nesten alltid med at vi sier at vi får reise til Leka og sjekke selv. Det har vi selvfølgelig aldri gjort. Før nå nylig!

Inger-Maren var på besøk, og etter å ha kjørt henne litt hardt, med fottur i Børgefjell, konsert og Vega-trappa, skulle hun få en rolig dag i bilen, mens Siv og jeg sjekket om ørnerovet kunne ha skjedd.

Turen innbefatter to ferger, Vennesund - Holm og Gutvik - Skei (Leka). Fra Holm til Gutvik er det 40 km. Google beregner transporttiden til 41 minutter. Når vi kjørte av ferga hadde vi 30 minutter på oss. Siv har muligens gått glipp av en stor karriere som rallyfører. Vi klarte det akkurat! Bommen var nede og baugen i ferd med å lukkes da vi kom, men de åpnet igjen, og lot oss komme ombord.

Det første som møter oss når vi kjører av ferga på Leka, er Herlaugshaugen, Norges 3. største gravhaug. Her ligger kong Herlaug, småkonge over Namdalen, begravet, etter at han valgte å begraves levende i stedet for å underkaste seg Harald Hårfagre.

Før vi starter på turen rundt på øya, stikker vi innom rådhuset for å se på kjolen Svanhild hadde på seg den dagen. Den er nylig blitt restaurert, og oppbevares nå liggende inne i en monter, sammen med den ene skoen hennes. Kjolen har en stor rift på brystet, som av de troende har blitt tolket som revet opp av ørneklør. At ørneklør skal ha revet opp dette hullet uten at huden under ikke har fått en skramme, er utrolig. Men i følge den lokale legen, dr. Fossum, som undersøkte henne samme dag, hadde hun ikke en skramme på kroppen, bortsett fra et lite skrubbsår i panna. Det betyr at arrene, som det blir referert til i mange gjenfortellinger av historien, og som barna hennes hevder hun hadde på brystet, må ha kommet seinere.

I stedet for å ta raskeste veien opp til der det angivelige ørnerovet skjedde, velger vi å kjøre rundt øya. Dette er ca. 25 km, og bør helst gjøres med sykkel. Jeg hadde lovet Siv og Inger-Maren både Leka-løven og Emaomnen (Norges yngste bergart). Men med bil fant vi ingen av dem.

Arkivbilder: Serpentin-konglomeratet Emaomnen og Leka-løva.

Vi dro i stedet innom badestranda Årdalssanden på sørsida av øya. Været innbød dessverre ikke mye til bading, mer egnet for surfing.

Årdalssanden

Veien snur snart nordover igjen, og vi passerer det lille tettstedet Solsem. Rett nord for Solsem ligger Solsem-hula. Her ble Nord-Europas første hulemalerier oppdaget i 1912. Hula kan kun besees sammen med guide, noe som må bestilles på forhånd, som vi selvfølgelig ikke hadde gjort.

Straks etter Solsem kommer vi inn i det som gjør Leka til nasjonalmonumentet for geologi: de karakteristiske gule olivin-bergartene Dunitt. Dette er en gammel havbunns-skorpe (Ofiolitt), som ble skjøvet opp på "land" da Nord-Amerika/Grønland kolliderte med Skandinavia for ca. 450 mill. år siden.

Stedvis er det som tatt ut av en amerikansk cowboy-film. Det er bare å sette på Morricone på bilstereo'n og forvente å treffe Clint Eastwood ridende rundt neste sving. ("The Good, the Bad and the Ugly")

Vi begynner nå å nærme oss målet med turen, stedet der "ørnerovet" visstnok skjedde.

En viss turisme har dette skapt på Leka de siste 90 åra, men det var ikke akkurat fullt på parkeringa. Vi var faktisk helt aleine. Det var allerede bestemt at Inger-Maren bare skulle slappe av, mens Siv og jeg skulle gå så langt vi kom (eller turte).

Utsikten fra ørnerovposten. Den hvite prikken øverst til høyre over den store steinura midt på bildet, er rett under hylla der Svanhild ble funnet.

Fylkesveien var selvfølgelig ikke der i 1932. Men en ferdselssti gikk fra Kvalsøy via Støypet til Stein. (Vi fulgte derfor ikke den ruta Svanhild må ha gått.) Etter ca. 600 m. i lett terreng deler stien seg. Rett fram kan man fortsette 300 m opp til Støypet, en rullesteinstrand fra like etter siste istid. Til venstre i krysset er det ca. 200 m med lett klyving til ørnerov-posten, der Trollfjell Geopark har satt opp en postkasse med besøksbok.

De fleste stopper nok her. Det valgte også Siv å gjøre. (Og Geo, som ikke hadde noe valg.) Men jeg ville prøve litt mer.

På kartet ser vi stien vi fulgte fra Steinsveien, sør for Oksetmyrå. Men Svanhild har ganske sikkert fulgt dalsøkket som går fra Kvaløyveien til Hagan, rett under ura. Her var det nok slåtteland mesteparten av veien på den tida. Adkomsten til ura virker således å være relativ enkel.

Når jeg kom ned i "Hagan", var det noe kronglete, men slett ikke ufremkommelig. I 1932 var det mye beitedyr i området, og sannsynligvis mindre kronglete.

Nederst i ura.

Nederste del av ura er nok det vanskeligste partiet. Stor stein, sleip mose og kronglebjørk. Men i 1932 var det nok mer nakent her. Og de store sprekkene mellom steinene er for det meste fylt igjen med mindre steiner. Straks jeg kom over bjørkeskogen var det mye lettere å gå.

Fortsatt noe stor stein, men lenger til venstre, hvor det hadde vært naturlig å gå hvis man kom fra Kvaløya, er det mindre steiner, og lettere å gå. Ura virket veldig stabil, få steiner beveget på seg når jeg gikk. Zoologen Huitfeldt-Kaas sier han brukte en halv time på å klatre opp ura i 1932. Jeg estimerer at jeg fra der bildet er tatt, nederst i den synlige delen av ura, hadde brukt ca. 10 min opp til det hvite merket.

Jeg ga meg 40 - 50 m nedenfor det hvite merket. (Angrer dypt på det i ettertid, da det er blitt brukt sterkt i mot meg og mine argumenter om at det ikke ville være noe problem for en tre/fire-åring å forsere den steinura.)

At en mann måtte stå på skuldrene til den andre for å rekke opp til hylla der Svanhild lå, er bare tull. Det er flere muligheter til å ta seg opp på den hylla, selv for en 3 og 8/12 dels-åring. Svanhild veide 19 kg, bekreftet både av legen og kontrollert av Huitfeldt-Kaas. I følge tabell for norske barn, er snittet for piker som er 42 mnd. gamle 15,7 kg, med spenn fra 13,6 til 18,3. På bilder ser ikke Svanhild spesielt tykk ut, som betyr at hun med sine 19 kg sannsynligvis var stor for alderen. (Først i 5-års alderen når snittet av norske jenter 19 kg.)

Utsikten oppe fra ura er formidabel. Det er vel en av grunnene til at Svanhild gikk opp dit, tenker jeg. Siv og Geo venter tålmodig på ørnerovposten, hvilket var en av grunnene til at jeg valgte å snu før jeg nådde helt opp. På det venstre bildet ser vi mot Kvaløy til høyre på flatlandet. Slåttemarken går fortsatt et godt stykke inn i dalføret, og i 1932 gikk det sannsynligvis helt fram til ura. Reine motorveien for en liten unge.

Utsikt fra ørnerovposten mot rullesteinstranda på Staupet (95 moh.) og Steinstind (200,2 m)

Etter å ha kommet ned til bilen igjen, kjører vi videre på rundturen rundt Leka. Vi kommer snart til et skilt der det står MOHO. Jeg fikk ikke tid til å se denne forrige gang jeg var på Leka, og ville gjerne gå dit nå.

MOHO står for Mohorovičićevs diskontinuitet, og er grensen mellom mantelen og jordskorpa. På Leka er som nevnt et stort stykke havbunnsskorpe skjøvet inn på land, og siden snudd nesten 90 grader. På det viset er Leka et av veldig få steder i verden hvor man kan skritte over denne grensen (hvis ikke det eneste?)

I følge skiltet skulle det bare være 1,5 km å gå, halvparten av dette på traktorvei. Men de siste 3-400 meterne var det grov rullesteinstrand, som ble litt for heftig for Inger-Maren i den tilstand hun er for øyeblikket. Hun og Siv valgte derfor å snu. Selv fortsatte jeg opp til lokaliteten. Ikke veldig spektakulært, men for en geolog er det litt spesielt.

Her står jeg på selve MOHO og tar bilde. Bergarten til venstre i bildet er en Harzburgitt, som kjennetegner øverste del av mantelen. Bergarten til høyre er en Dunitt, som kjennetegner nederste del av havbunnsskorpa. De ser i utgangspunktet ganske like ut. Forskjellen er innholdet av Olivin. Dunitten har mer enn 90 % olivin, mens Harzburgitten har mellom 40 og 90 %.

Min gamle professor i Bergen, Sven Maaløe, var den fremste eksperten på Leka-ofiolitten, og vi fikk på midten av 80-tallet stadig ny informasjon av han om denne.

En detaljert forklaring med feltguide kan leses på Leka Geologisenters sider.

Geologisk kart over Leka. Ofiolitten er farget blå og fiolett. Magmatisk dypbergart gabbro er gråbrun. De sedimentære bergartene på Skeisnesset er gule.

Jeg hadde planlagt en stopp til på vår ekskursjon på Leka: Skeisnesset kulturlandskap, helt nord-øst på øya. Her kan man følge både kultur- og geologi-stier med mange informasjonstavler. I Våttvika ble det for noen få år siden bygd et service-bygg og parkeringsplass. Når vi ankom der, skinte sola, og vi fant ut at lunsjen kunne inntas i det fri.

Mens vi satt der dukket et par lokale damer opp. Det oppsto straks en livlig diskusjon da vi forklarte hvilket ærend vi var ute i. De kunne slå i bordet med både tanter og besteforeldre som hadde kjent Svanhild godt. Jeg var i et klart mindretall blant de troende. Diskusjonen dro ut til ferga plutselig ankom, og vi måtte kaste oss i bilen for å komme oss hjem igjen.

Konklusjon:

Etter å ha sett området på nært hold, er jeg mer overbevist enn før at dette kunne Svanhild ha klart uten hjelp fra en ørn.

Jeg bodde i mer enn 20 år i et hus der det ble drevet en familiebarnehage. Jeg har flere ganger gått på leit etter 3-4 åringer som har stukket av innover i skogen på egen hånd. Et barns nysgjerrighet er en sterk motivator, og de har en utrolig utholdenhet.

Fra Kvaløy-gårdene hadde Svanhild en enkel tur bortover slåttelandet helt til bunnen av steinura. Og ura er ingen hindring for en (nesten) fireåring som vil opp og se på utsikten(?) eller ørnene(?). Kanskje har noen i familien bemerket at der oppe fra kan man se helt hjem til Hortavær?

Diskusjonen om Svanhilds vekt bør legges død. Både legen og zoologen Huitfeldt-Kaas noterte at hun veide 19 kg. Kilogram ble offisielt vektsystem i Norge fra 1875, og var derfor godt innarbeidet i 1932. Hvis hun hadde blitt veid i pund, hadde de skrevet det. Tabellen for vekt av små barn viser en snittvekt på nær 16 kg for jenter i Svanhilds alder.

I 2006/2007 utførte to svenske jenter en prosjektoppgave med spørsmålet: "Kan en havørn løfte et barn?" De undersøkte all litteratur, pratet med folk som hadde god kjennskap til ørner og gjorde forsøk der havørner plukket opp fisk med kjent vekt fra sjøen. Konklusjonen der var at ørnerovet ikke var mulig.

At legen beskriver henne som helt uskadd, bortsett fra et skrubbsår i panna, beviser etter min mening at det ikke er noen ørn som har grepet tak i henne. Hvis en ørn angriper fra luften med det til hensikt å ta med seg byttet, vil det sørge for et skikkelig grep. Selv om Svanhild hadde mye klær på seg, (sjal, kjole og to underliv) ville ørnas 5 cm lange klør gått gjennom dette som varm kniv i smør. Dette var ingen Disney-ørn som med et følsomt grep redder sine venner fra fare. Det er en grunn til at falkonerer har en solid lærmansjett på armen.

Inger-Maren med falkoner-hanske. Min gode venn Trond Wahl ble prøvd løftet av en falk, men den måtte gi opp. Trond veide nok noe mer enn 19 kilo på den tiden.

Vi har ikke løst gåten. Så jeg planlegger allerede nå en ny tur til neste år. Da vil jeg gå fra Kvaløy-gårdene, og følge den ruta Svanhild sannsynligvis har fulgt, og klatre helt til topps. Forhåpentligvis får vi med oss en fire-åring?