top of page
Søk
  • Forfatterens bildete-fjeld

Helsevesenets to ansikter.

Jeg har den siste halvannen måneden vært inn og ut av sykehus rundt om i halve landet. Jeg har virkelig fått føle på kroppen at vi i Norge har A- og B-pasienter. Er du et øyeblikkelig hjelp tilfelle, får du stort sett behandling på 1. klasse. Er du derimot en vente-pasient, må du smøre deg med tålmodighet.


Det hele begynte med at jeg våknet med sterkt tiltagende veer tidlig på morgenen den dagen jeg fylte 66. Nå synger Wencke Myhre at "først da da tar livet til", men jeg visste ikke at det medførte gjenfødelse! Jeg hadde et tilfelle av nyrestein for nøyaktig 22 år siden. (Også på min bursdag!) Smertene gjorde meg ganske sikker på at dette var det samme. Etter et par timers rotasjon som en tornado under dyna for å prøve å finne en stilling som dempet smertene, ga jeg opp. Jeg var klar for keisersnitt.

Jeg ringte legevakta, og da de spurte om jeg var i kjørbar stand, måte jeg svare at det visste jeg ikke, men kunne prøve. De konkluderte da med at det var behov for ambulanse.

Normalt tar det ca. 40 minutter fra Brønnøysund til Nevernes. Det tok 2 timer før det kom en ambulanse-pleier og lurte på om det var her det trengtes hjelp? Jeg ble så spurt om det var mulig for meg å gå opp bakken for egen maskin. Ambulansen hadde nemlig ikke turt å kjøre ned bakken til der jeg bor. De hadde stoppe på toppen, og der hadde de satt seg fast på flatmark (Skjønner ikke hvorfor ambulanser ikke kommer med 4-hjuls-trekk?) De hadde måttet tilkalle assistanse, det var derfor det hadde tatt så lang tid.

Opp bakken var det stål-is med 5 cm tørr nysnø oppå. Vi måtte hale oss opp etter autovernet. Skjønner godt at de ikke hadde tatt sjansen. (Det ble et større oppslag i Brønnøysund avis dagen etter om at dårlig veistandard og manglende strøing hadde stoppet ambulansen)



Vel inne i ambulansen ble jeg koblet opp med diverse måleapparater, og måtte svare på en quiz der jeg heldigvis visste svaret på det meste. (Husker fortsatt ikke hva de nye hjertemedisinene mine heter. Etter nesten 20 år med originalpreparater, har jeg de siste årene blitt pådyttet stadig nye kopi-medisiner med vanskelige navn)

Det er dårlig med motorveier i Velfjorden, og ambulansen hadde slitne støtdempere, så nyresteinene ristet rundt sammen med resten på vei mot Brønnøysund. Utrolig hvor vondt det kan gjøre. Jeg ble spurt om jeg på en skala fra 1-10 kunne si hvor vondt det var, og jeg hadde lyst til å skrike 10!, men man er da mannfolk, så jeg brummet 8.

På veien utover var de litt bekymret for hvilepulsen. Den lå på 50. Jeg slo i dem ei plate om at jeg var godt trent (for alderen), men at jeg i tillegg gikk på betablokkere som vel tok seg litt av den saken. De prøvde seg med noen smertestillende midler (ketorolak intravenøst, fentanyl og ondansetron), uten særlig virkning.


Omsider kom vi frem til Brønnøysund sykehus. Nå er det vel egentlig ikke "sykehus" lenger, men et distriktsmedisinsk senter. Jeg ble lagt inn, og så måtte jeg gjennom samme quizen som jeg hadde hatt i ambulansen (husket fortsatt ikke hjertemedisinene). De begynte på litt smertebehandling, og jeg forklarte dem at forrige gang var det bare ei sprøyte de normalt satte på travhester, som hadde virkning. Jeg ble fortalt at de også hadde dette, men at de ville prøve andre ting først. Det de gjorde var å sette ei solid sprøyte med Voltaren, som jeg ikke skulle hatt. Siden Voltaren har vist seg å øke risikoen for hjerte- og karsykdommer, skal jeg ikke ha det.

Uansett, det ble bestemt at jeg skulle sendes videre til Sandnessjøen sykehus for undersøkelse og observasjon. Så det bar tilbake til ambulansen for en kjøretur opp til fergeleiet på Horn. Der ventet ambulansebåten som skulle bringe meg opp til Tjøtta.


Når det er rolig på sjøen, er vel ambulansebåt beste måte å reise på for en nyresteins-pasient. (Tør ikke å tenke på hvis det hadde vært stampesjø). Hvilepulsen var nå nede i 40, og førte til ny bekymring. Selv ikke jeg trodde dette skyldtes min gode form. Jeg fortalte at Ole Elleffsæter hadde hvilepuls på 26. Langt igjen dit! (Morfinen begynte å fungere). Sannsynligvis var disse målingene en kombinasjon av en behagelig sjøreise, smertestillende medisiner, betablokkere og mest sannsynlig et feilkalibrert måleinstrument.

Etter en time på sjøen ble det en ny time i ambulanse fra Tjøtta til Sandnessjøen.


På Sandnessjøen sykehus bar det til CT-undersøkelse. Der fant de at jeg hadde to ca. 5 mm store steiner + noen mindre. (Geologisk sett er dette "fin grus" men det høres mye tøffere ut med "stein"). Jeg ble så lagt inn på observasjonsposten for videre smertelindring. Quizene jeg hadde hatt hittil ble barnemat mot det jeg ble utsatt for da jeg ble lagt inn på Sandnessjøen. Hele livshistorien min ble nedtegnet, og kroppen ble undersøkt fra topp til tå.

(Min teori om nyresteinene er at de er et resultat av massevoldtekten jeg ble utsatt for av de Syv Søstre for halvannet år siden, men den har jeg ikke turt å lufte for legene).


Neste dag blir det bestemt å sende meg videre til Mosjøen sykehus, der de hadde Urolog. Så da var det ny ambulanse og en ny time i en bil med ihjelkjørte støtdempere. Heldigvis er veien mellom Sandnessjøen og Mosjøen en av de bedre i Nordland.



Innsjekk på 3. sykehus på to dager! (Muligens ikke verdensrekord, men i alle fall pers).

Siden jeg hadde antydning til betennelse i nyra, ville de ikke gå inn og prøve å fjerne steinene med en gang. De satte inn et "stent" (slange) fra nyra og ned til blæra for å få fri flyt. Og satte meg på antibiotika for å få ned betennelsen. (Nå fikk jeg også vite hva som skjedde den gangen de opererte prostataen min. Den gang fikk jeg etterpå høre at de hadde "tatt litt for mye", men ingen nærmere forklaring. Dette var årsaken til langvarige komplikasjoner i ettertid. De hadde tydeligvis kuttet urinlederen, og så snurpet den på igjen. Da urologen skulle inn med stentet, var det veldig trangt i inngangen til urinlederen).

Etter å ha våknet opp fra narkosen, måtte jeg bevise at jeg kunne late vannet før jeg fikk en drosje hjem.



Neste dag var det fest i Kalbekkvika. Dette var bestemt lang tid i forveien, og er et av årets høydepunkt. God mat, godt drikke, quiz (uten spørsmål om mine helseopplysninger) og ølsmakekonkurranse. (Hvor jeg alltid bommer på Aass'en). Inger-Maren fikk også være med i år. Hun skulle reise hjem dagen etterpå, og det var 20 minutter kortere til jernbanestasjonen på Trofors enn hjemmefra.

Rett før vi skulle reise på morgenen, skulle jeg bare lufte Geo litt. Da gjorde han som han pleier: full fart så langt bandet går. Jeg var litt uoppmerksom, og fikk et solid rykk i sida. Alle nyresteinene gikk straks i forsvarsposisjon, og det verket som besatt. På veien til Trofors ble det bare verre, så etter å ha satt av Inger-Maren, fortsatte jeg bare til sykehuset i Mosjøen. Der var det et lite problem: jeg hadde Geo i bilen, og det var -17 grader ute. Jeg ble lagt inn over natta for smertelindring, og de fant noen til å ta seg av Geo til Jan Odvar kunne komme å hente ham.

Neste dag var jeg noe bedre, og de sendte meg hjem igjen. Som en siste hilsen fikk jeg trav-hest sprøyta. Ligner egentlig mer på et klyster enn sprøyte. 2 liter væske? (Alt ser mye større å skumlere ut når du er redd). Men mens de vanligvis setter sånne sprøyter i muskelen bak på skinka, ble denne banket inn midt på oversiden av låret. Dårlig med både muskler og spekk der, så den gikk rett i lårbeinet. Når hun begynte å pumpe inn væske, sprengte det smerteskalaen: en klar tolver! Jeg bemerket at det der gjorde vondt, men fikk lite medlidenhet.

Utover dagen tok låret over som klar smertevinner. Kunne ikke røre det uten at det var høyst ubehagelig. Neste dag hadde det av en eller annen merkelig grunn flyttet seg ned til kneet. De neste dagene var det en solid kamp mellom nyrer og kne om seier'n. Da kneet etter en uke verket like infernalsk, måtte jeg dra til fastlegen. (Nyrene tapte klart)

"Fast og fast". Dårlig med fastleger her nordpå, og jeg har vel hatt ny "fastlege" ved hvert besøk på legekontoret. (Ofte med et språk jeg ikke forstår) Men denne gangen hadde jeg flaks. En ung nordmann som tydeligvis hadde peiling på hva han snakket om. Etter en grundig undersøkelse og studering av tidligere røntgen og MR bilder, konkluderte han med totalt knehavari. Bare en ting som ville hjelpe her: kneprotese! Dette hørtes jo noe brutalt ut, og jeg var skeptisk, men han forklarte at med dagens kneproteser ville jeg kunne gå fjellturer, gå på ski og sykle uten smerter. Jeg lot meg overtale, og rekvisisjon til undersøkelse hos Ortoped ble skrevet ut.

I mellomtiden måtte jeg opp til Mosjøen å fjerne stentet. Dette skulle være en inn og ut samme dag affære. (Dog med full narkose) Møtte tidlig på morgenen, og ble liggende å vente i sengen utover dagen. Omsider kom det to personer som smilende meddelte at "Hei Terje, ja nå er det endelig din tur". Så ble jeg trillet gjennom noen korridorer og inn på et operasjonsrom. En av de hyggelige portørene sang lystig ut: "Ja her kommer vi med han Terje Pedersen!" Øhh! Pedersen? Nei, nei. "Jeg heter Fjeldheim".

"Ehh! Ja da har vi hentet feil person". Så da var det trilling tilbake til rommet. Jeg rakk å spørre om hva jeg kunne ha blitt operert for, men fikk bare som svar at det ikke var noe farlig, og at de i alle tilfeller hadde sjekket ID'n før de satte i gang. Betryggende?

Når det omsider ble min tur, gikk det smertefritt (narkose) og steinene fulgte sannsynligvis med stentet ut. De kunne i hvert fall ikke finne dem. (Synd, hadde jo håpet å få de i stein-samlingen min).

To dager seinere gikk feber'n i taket. (For en som en gang har hatt feber i 42+, blir jo 38,7 litt puslete, men det var merkbart). Ny tur til Mosjøen. De konkluderer med Nyrebekkenbetennelse, og setter meg på ny antibiotika-kur.

Jeg blir liggende over natta, og på poliklinikken er det ikke fult av overnattingsgjester. Men det var en eldre fyr jeg ble sittende å prate med. På ett eller annet tidspunkt dukker det opp at sønnen hans driver Blåfjell hundeskole. Jeg forteller at jeg for et par måneder siden tok kontakt med hundeskolen for å høre om de hadde et passende kurs for Geo. Jeg fikk ikke svar, heller ikke når jeg purret. Faren kunne nå fortelle at sønnen hadde alt for mye å gjøre, så det gikk litt over stokk og stein. Men han hadde nå et par kvinnfolk til å ta seg av kontorarbeidet. Han sa at han skulle nevne det for sønnen.

Neste dag kommer det et par pasienter til på rommet. Han som ble lagt i senga nærmest meg startet umiddelbart med noe alvorlig tømmersaging. Etter en time var jeg innstilt på at hvis jeg ble liggende en natt med han på rommet, ble det pute over ansiktet utpå natta. (Heldigvis reiste han før meg)

Fjerdemann var veldig stille, helt til han skulle reise. Da fikk han telefon fra kona, som var på vei for å hete ham, at noen hadde kjørt på henne, og hele kassa på Hi-Luxen var blitt revet av. Vi ble da pratende litt om Hi-Luxer og videre om jakt, og at jeg hadde fått meg hund som trengte litt trening. Da dukket det opp at han drev et villmarkssenter i Strimasund, litt nord for Hemavan på svensk side. Han hadde en 7 år gammel fuglehund, og jeg måtte gjerne komme en tur til ham og slippe Geo sammen med hunden hans. (Rypejakta i Sverige går frem til 15. mars). Jeg takket for tilbudet, og sa at det var kneet som kanskje satte begrensninger for meg. (Og det gjør det jo, men jeg skal ta kontakt når jeg vet mer hva som skjer)

Så kom det brev fra Ortopedisk i Mo i Rana. De hadde ingen time til meg, men skulle kalle meg inn så snart det var mulig. Dette var selvfølgelig ikke akseptabelt, så da var det å sjekke fritt sykehusvalg. Av alle steder var det Kongsberg sykehus som hadde kortest ventetid, 3 uker. Jeg ringte derfor Mo i Rana og forklarte at de skulle sende henvisningen min til Kongsberg.

Etter en liten uke kom det svar fra Kongsberg. De hadde time til meg om 3 uker. I mellomtiden hadde tilstanden egentlig bare forverret seg. Jeg slet med alle daglige sysler. Kneet verket til tider like ille som nyresteinene, og selv med smertestillende om kvelden før jeg la meg, sov jeg bare 1-2 timer hver natt. Et rimelig miserabelt liv med andre ord. Jeg ringte derfor til Kongsberg og forklarte situasjonen, og vipps så fikk jeg time om en uke.

Da ble problemet å finne flyreise og hotell. Lite med gode tilbud på så kort varsel. Men jeg ville jo få dekket noe av utgiftene, så det var bare å bestille.

Jeg stilte med krykker, og honklet meg inn og ut av flyplasser og fly. Widerøe var greie, og lot en stakkars krøkke stige ombord før de andre. (Hjem fløy jeg SAS til Bodø, og der var det ingen service for handicappede. Her fikk gullkortene gå først. Så da det ble min tur, gikk det veeeeldig sakte, og jeg klarte å forsinke flighten med 5 minutter).


Kongsberg sykehus er kjente trakter. Jeg ble født der for 66 år siden, og vært innom der med diverse helseplager de siste 25 åra. Jeg fikk først tatt et par nye røntgen-bilder før jeg ble kalt inn til ortopeden. Det ble en selsom opplevelse. Han verken hilste eller presenterte seg, men gjøv rett løs med at utifra de nye røntgenbildene feilte det meg ingenting. Han virket veldig sur for at jeg hadde kastet bort hans dyrebare tid med hypokonderiet mitt. Jeg prøvde å forklare at jeg knapt kunne gå, og at kneet var hovent og smertefullt. Jeg sa også at fastlegen mente kneet var havarert. Da fikk jeg klar beskjed om at han var eksperten, og hva en ubetydelig fastlege mente hadde ingen betydning. Jeg ble tilslutt underkastet en undersøkelse (1 1/2 minutt), der han konstaterte at kneet var "litt" hovent og leddutslaget "noe begrenset". Han ville derfor sende meg til arthroskopisk undersøkelse. Da jeg spurte når det kunne bli, fikk jeg som svar at det bestemte Covid-19.

Da jeg kom hjem og fikk lest journal-notatet hans, fikk jeg beviset på at han overhodet ikke hadde hørt etter hva jeg sa. Han hadde skrevet at pasienten ikke kjente sykdomstegn. Dette var tatt helt ut av sammenhengen, fordi det var svaret på hvordan jeg følte meg med hensyn på hjerteproblemene. Han hadde også skrevet at kneet var sidestabilt, mens jeg hadde forklart han at kneet virket veldig ustabilt, og prøvde å bøye seg i alle retninger.

En fullstendig bortkasta tur med andre ord. Og den kostet meg drøyt 10.000.- kr. (Får vel litt tilbake av pasientreiser, men dog).

Jeg har den siste halvannen måneden vært inn og ut av sykehus rundt om i halve landet. Jeg har virkelig fått føle på kroppen at vi i Norge har A- og B-pasienter. Er du et øyeblikkelig-hjelp tilfelle, får du stort sett behandling på 1. klasse. Er du derimot en vente-pasient, må du smøre deg med tålmodighet. le og enhver at min tilstand er forårsaket av helsevesenet, og at nå får noen snart ta ansvar. Akkurat nå sliter jeg med å komme meg ut av døra. Det har kommet 50-60 cm snø de siste par dagene, og takras som sperrer min inngang. Og jeg klarer ikke å måke noe. Derfor blir det neppe flere episoder av denne fortellingen.


109 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Comentários


bottom of page