top of page
Søk
  • Forfatterens bildete-fjeld

Ingen skam å snu. Del 2!

Da har jeg prøvd å fullføre fjorårets mislykkede prosjekt, nemlig å gå på ski fra Dovre til Lillehammer (Sjusjøen). I år hadde jeg ihvertfall sjekket ut at det var nok snø hele veien!

Logistikken med å frakte en fullastet pulk (50-60 kg) i fjor ved hjelp av buss og tog var ikke så enkel, derfor hadde jeg i år snudd løypa. Tanken var at ved mål på Hjerkinn ville all maten og drikkevarene være fortært, og pulken veie nesten ingen ting (kun de 30 kiloene med “kjekt å ha” saker).

Med bilen trygt plassert ved hytta til min gamle kamerat Gjermund Tronsmoen, la jeg i vei fra Storåsen på Sjusjøen i et fantastisk vårvær (egentlig har vi ofte dager i juli som er kaldere.)

IMG_4948

Det går ikke fort med en pulk bak seg. Et bokstavelig talt sugende sørpeføre gjorde ikke saken noe bedre. Med ca 35 km til første stopp, visste jeg at jeg hadde ca 10 timer før jeg var fremme ved Djupsli. Da er det dumt å ikke starte før halv 2.

Jeg fikk raskt en forutinntagelse om fremtidige problemer. Skiløypa jeg fulgte gjorde etter min mening en helt unødvendig sving, så jeg tok en snarvei! KA-BOOM. 500 kvadratmeter snødekt mark ble plutselig 1 meter lavere. Den må ha slått ut på seismografen til NORSAR. Meg kostet det svette i størrelsesorden 2 AASS å komme meg ut av uføret. Klokelig holdt jeg meg til skisporet videre.

Selv med labert tempo ble kilometrene tilbakelagt, og det skal sies om Øyerfjell, det er veldig pulk-vennlig. Jeg tror ikke Slingsby og vennene hans tilbragte mye tid i dette området.

IMG_4952

Problemet var selvfølgelig at det da går like sakte nedover som det gjør oppover. I en 3 graders helling glir det overhodet ikke på sørpeføre med pulk bak deg. Selv ikke ut Kitzbühl-løypa hadde jeg fått noe særlig mer enn 20 km/t. på det føret og utstyret. Merkelig nok virket som vanlig bakgliden å være atskillig bedre. Alt over 2 grader måtte forseres med fiskebein. Bør kanskje gå til innkjøp av twintip-ski til neste år?

Ferden gikk øverst i tregrensa, og jeg måtte stoppe å beundre dette treet. Her ser det ut til at alle mullah’ene henger fra seg skjegget sitt når de har ferie, og jammen har ikke julenissen ferie også.

IMG_4954

Halv-elleve ankommer jeg Djupslia. Det var ganske så mørkt, og den ligger litt bortgjemt. GPS’n hadde gått tom for strøm 500 meter før jeg nærmet meg. Jeg var ikke sikker, men fant ut at jeg hadde vært der før på rypejakt for 5-6 år siden. Bortsett fra noen hundefolk i sikringshytta (bikkjene lagde selvfølgelig et svare leven når jeg kom) fikk jeg hovedhytta for meg selv. Det kan være en fordel når man ankommer så seint. Det er umulig å ramle lydløst inn på ei hytte med pulk og ski.

Den første AASS’en gikk rett ned uten at jeg smakte på den. Klok av skade fra fjorårets tur hadde jeg nå bunkret tilstrekkelig, så nr. 2 og 3 smakte utmerket. Planen om en grytidlig start neste morgen for å utnytte eventuell morraskare ble øyeblikkelig skrinlagt, og vekkerklokka ble ikke satt på da jeg la meg ved 2-tida.

IMG_4958

Avreise neste morgen ble derfor i 10-tida. Det var litt bedre glid enn dagen før, ihvertfall et par timer til sola fikk virkelig tak. Legg merke til vannposten på bildet. Den fungerer faktisk på vinterstid, genialt!

Planen for dagen var å gå til Jammerdalsbu, ca. 35 km. Fortsatt vardet veldig flatt, og i området rundt Gopollen kan de innfødte med rette kalle danskene for fjellaper, siden Danmark er mye mer kupert.

Etter å ha gått et par timer treffer jeg på et voksent par som gikk motsatt vei. De hadde startet på Høvringen. De kunne fortelle om store problemer underveis, spesielt med å komme seg opp bakkene til Jammerdalsbu, hvor de hadde gått i til livet. Opp til Venabygdsfjellet var Troll-løypa brukbar fordi Troll Ski-Marathon hadde gått i helga, og sporene der var fortsatt faste. Men videre nordover trengte jeg kuldegrader for å kunne fortsette. Jeg satte derfor kursen mot Vetåbu, nærmeste turisthytte, for å ta en tenkepause.

IMG_4965

Etter en bedre middag (første og eneste på turen, og jeg som hadde med så mye god mat) ble det en tidlig kveld. Ved 8-tida da jeg la meg var det fortsatt 10 varmegrader. Da jeg sto opp kl. 4 var det 3 varmegrader. Faren for å bli sittende fast oppe i fjellet var nå overhengende. Det var mat nok på turisthytta, men å sitte der i kanskje 3 uker før stølsveiene ble farbare fristet ikke. Å snu var eneste mulighet.

En tidlig start ga meg noen timer med brukbart føre. Selv om det ikke hadde vært kuldegrader om natta hadde det fryst på. Men allerede kl. 9 begynte sørpeføret der sola hadde fått litt tak, og etter det fikk jeg ikke en meter gratis.

Jeg vurderte å legge meg i telt når det ble for ille, men det som så ut til å være en brukbar teltplass, en bar moserabbe, lå alltid minst 100 m med uoverkommelig råtten snø ifra løypa.

Bekkene begynte nå å åpne seg, og flere steder innså jeg at neste dag hadde det kanskje vært umulig å passere.

IMG_4969

Nå var det bare bilen som gjaldt. Og det var fortsatt et godt stykke igjen. Mellom Pellestova og Sjusjøen er det et virvar av løyper, og en må ha hue på rett plass for ikke å gjøre dumme veivalg. Det klarte jeg selvfølgelig ikke, og i et kryss der det sto 5 km til Sjusjøen den ene veien og 4 km til Sjusjøen den andre veien (over Lunkefjell) tok jeg selvfølgelig den korteste veien. Alt som het fjell tidligere hadde jo vært paddeflate. Det gjaldt selvfølgelig ikke Lunkefjell. 120 høydemeter til værs, med fortsatt tung pulk og nesten 50 km i beina. Mount Everest hadde vært barnemat i forhold. Og når man først var i gang måtte man også over Sjusjøfjell! (dog litt lavere).

På toppen av Sjusjøfjell ser man endelig målet, 1.5 km unna og 150 meter lavere. Så da var det bare å gå diagonalgange nedover alle bakkene før jeg kunne parkere pulken og gå å hente bilen.

Blir det nytt forsøk neste år? Ikke per i dag, men når alle vannblemmene får grodd og kroppen begynner å fungere igjen skal jeg vurdere det.

5 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Comments


bottom of page