Årets siste skitur var planlagt å gå fra Hjerkinn på Dovre til Sjusjøen ved Lillehammer. Ca. 20 mil med strøken norsk fjellheim.
For å få logistikken til å gå opp, måtte jeg nødvendigvis benytte meg av kollektiv transport den ene veien. ( Jeg ser virkelig frem til de selvkjørende bilene kommer, sånn at man bare ber bilen kjøre til det stedet der man ønsker å bli plukket opp!)
For mitt forhold til kollektivtransport er noe anstrengt, og ble ikke bedre etter denne turen. At jeg måtte vente 3 timer på bussen fra Sjusjøen til Lillehammer var forsåvidt selvforskyldt. Men kombinasjonen av å kjøre Inger-Maren (datter’n) til Gardermoen med min tur medførte at avreise ble satt etter hennes flyavgang. Men å sitte over 10 timer på Lillehammer jernbanestasjon fordi de to første togene var fulle, var ikke en del av min plan. Med en pulk på 50 kg og ingen form for baggasje-oppbevaring ble aksjonsradiusen sterkt begrenset.
Lærepenge 1: Ikke sats på tog på en søndag ettermiddag uten å ha forhåndskjøpt billett.
Det er heller ikke morsomt å komme inn i en kupè på nattoget med 70 mennesker som allerede har sittet der i 4 timer. Min hypersensitive nese valgte ihvertfall å klappe igjen alle åpninger for å prøve å begrense alle allergenene som svevde rundt. At jeg i tillegg fikk ett av setene med ryggen i fartsretningen, hvor det sovende mennesket som satt på motsatt side etter hvert nesten kilte meg under armhulene med føttene sine, gjorde ikke reisen mer festelig. Det var med stor lettelse jeg etter snaue 3 timer kunne hoppe av på Hjerkinn og puste inn frisk fjelluft.
Klokka var bare 4, og det var fortsatt helt mørkt, men bange anelser begynte straks å melde seg. Hvorfor var det ikke noe snø på/rundt perrongen? (her lyver jeg bevisst, for det hadde nettopp begynt å snø, så det var faktisk 2-3 mm på perrongen) Men etterhvert som det sakte lysnet, ble de bange anelsene bekreftet. Der jeg forventet hvitkledde fjell og daler var det svart! Det ble etterhvert klart at det lå mer tilrette for fottur enn skitur.
Lærepenge 2: Sjekk føreforholdene for hele ruta før du drar. (Jeg hadde bare sjekket Sjusjøen, og der var det veldig bra.)
(På bildene ser det veldig hvitt ut, men det er bare 2-3 cm!)
Jeg fant ut at jeg fikk avvente situasjonen litt, og tok igjen litt manglende søvn på en hard trebenk på venterommet (ca 5 minutter?) Etter en 3 timers tid hadde det ikke dukket opp en levende sjel. Hjerkinn stasjon ligger ganske øde til, og ikke tegn til noen å spørre. Etterhvert hadde det kommet nesten 3 cm snø, og nok til å dra pulken langs veien. Jeg bestemmer meg for å gå bort til Hagesæter fjellhytte på andre siden av dalen for å se om forholdene kunne være anderledes der.
Jeg legger i vei til fots med pulken etter bortover 3 km med E6. Heldigvis er det ikke stor trafikk såpass tidlig på morgenen, og et par trailersjåfører hilser hyggelig når jeg kryper så langt ut i grøfta som mulig når de passerer.
På Hagesæter treffer jeg bestyreren og får raskt konstatert at skitur sørover fra Dovre kan jeg bare glemme. Ifølge de opplysninger han har, så må man sør for Rondvassbu for å finne skiføre. Jeg får en times hyggelig prat om løst og fast og jakt og meteoritter, før jeg vender nesa tilbake mot Hjerkinn stasjon. Heldigvis kunne han fortelle at det var mulig å gå gamle E6 tilbake. (som gikk parallellt med den nye, men som jeg ikke hadde sett).
Da var det bare 5 timer til neste tog til Lillehammer. Når det omsider kom, fikk jeg plass i familievogna med alt det innebærer av skrik og hyl. Og på Lillehammer hadde selvfølgelig siste buss til Sjusjøen gått for lenge siden (16:30). Jeg fant ut at det ble billigere med Taxi enn hotell.
Jeg hadde nå revurdert mine planer, og funnet ut at jeg skulle prøve å gå fra Sjusjøen i retning Rondane. De planene medførte selvfølgelig ikke full snøstorm ved ankomst på Sjusjøen. Heldigvis hadde jeg med spade, så jeg fikk gravd fram bilen. Værmeldingen meldte om lettere vær neste dag, så jeg valgte å kjøre ned fra fjellet for å vente litt.
Nesten nede i Lillehammer var det opphold og mindre vind. Jeg fant en øde plass hvor jeg parkerte, fyrte opp primusen og fikk lagd litt mat. Krøp så i soveposen bak i Hi-Lux’en og gjorde et lite innhogg i pulkens varelager ( 15% av vekta var nok øl).
Neste morgen kjørte jeg opp til Nordseter (5 km kortere å gå til Rondane!) Været var fint, men litt vind. På parkeringsplassen var det dels bart, dels svære fonner. Skia var forhåndspreparert med blåswix. Det var -2 grader og perfekte forhold. Men med pulken bak kom jeg ikke av flekken. Jeg smørte så om til lilla. Like gæli. Da la jeg på skinnfellene og labbet i vei. Et par modige sjeler hadde gått før meg, men spor var det heller dårlig med. De blåste igjen etter 5 minutter. Inne i skogen fikk man mer føling med hvor mye snø det hadde kommet. Minst 20 cm! Det gikk jamnt og trutt oppover, og det gikk ikke fort. En pulk i oppverbakke er som å kjøre bil med håndbrekket på. Etter 2 kilometer og 20 pauser for å få igjen pusten, skjønte jeg at jeg ikke ville ankomme Rondane før både den nye og gamle snøen hadde smeltet.
Lærepenge 3: Ta med ryggsekk som back-up. Det er ikke alltid det egner seg for pulk.
For andre gang på under ett døgn måtte jeg snu. Men jeg følte ingen skam! Jeg hadde gjort et ærlig forsøk.
Jeg prøver igjen neste år!