At både Yr og Storm viser 3 dager med rimelig bra vær skjer ikke ofte her på Sør-Helgeland, så da var det bare å kaste seg ut.
Nedre Breivatn
Valget falt denne gangen på en tur til Lomsdalen/Visten nasjonalpark. Jeg hørte mye ryper da jeg overnattet ved Øvre Breivatn i fjor, og håpet at noen av dem fortsatt befant seg i nærheten.
Det er minst to måter å ta seg opp til Øvre Breivatn. Man kan gå opp fra Tosbotn, forbi Bjørnstokk-vatna (8 km.), eller gå fra Storebørja via Strompdalen (12 km.) Jeg valgte Storebørja, og tok båten min inn til Børje-øra, hvor jeg hadde fått lov til å legge den i landhalern til Robert.
Turen opp til Strompdalen gikk fint. Litt vått etter mange dager med kraftig regn, men deler av stien har blitt kloppet etter at det ble nasjonal-park her. Strompdalshytta drives i dag av Brønnøy turlag, og står åpen.
For 100 år siden var Strompdalen en stor gård. I dag har naturen tatt tilbake det meste.
I 1953 ble det i Mars målt 975 mm nedbør i Strompdalen. Det var den gangen norgesrekord i månedsnedbør. (Og det er ca. 300 mm mer enn årsnedbøren som jeg er vant til!) Ikke et sted jeg kunne tenkt meg å bo.
Fra Strompdalen kan man følge stien videre over hengebrua mot Lomsdalen og så ta “vinterveien (?)” opp til Nedre Breivatn. (“Vei” er for å si det mildt en stor overdrivelse). Men jeg valgte i stedet å dra rett opp lia sør for hytta. Jeg har aldri gått opp der før, men sommeren 2003 kom vi ned der (fetter Arild, Ingvild, en skokk med unger og en flokk med hunder). Vi akte mer enn vi gikk. Nå går det ganske så tungt oppover. De siste ti meterne er det såpass bratt at jeg vurderer å snu, men klarer å kravle over kanten til platået.
Lomsdalen. Breivatnet med Lauvvasstind og Breivasstind i bakgrunn.
Ingen sti å følge, men terrenget er nå relativt lettgått. Det er bare ett problem: i midten av november er det korte dager, og mørket kryper på allerede ved 3-tida. Jeg kan allerede nå fastslå at det vil være bekmørkt før jeg kommer opp til Øvre Breivatn. Jeg har bare med hengekøya, og det er kun en plass som jeg vet om hvor det er mulig å henge den der oppe. Hvis jeg ikke finner den, eller det er umulig å komme over elva, går jeg mot en hustrig natt. Jeg ombestemmer meg, og setter kursen mot kåta ved Nedre Breivatn i stedet. Da vet jeg at det er muligheter å henge opp køya i bjørkeskogen hvis jeg ikke når fram.
Fra der avgjørelsen blir tatt, er det nok kortest å gå på nordsida av vannet, men da må jeg krysse utløpet. Jeg velger derfor å ta den lengre ruta langs sørsida. Her er det mange innløpsbekker, men de er stort sett greie å krysse. Men det tar tid, og det er et godt stykke igjen når mørket begynner å bli påtrengende. Hagla er pakket på sekken, for å få hjelp av stavene til bekkekrysningene. Da flyr det selvfølgelig opp 5 ryper. Jeg kan bare stå å nyte synet der de forsvinner inn i skumringen.
De siste 500 meterne bort til kåta er det rimelig mørkt. Da passer det jo at man må gjennom noen steinurer godt overvokst med mose. Det gikk ikke fort!
Kåta ved Nedre Breivatn
Jeg forstår prinsippet med kåta. Røyken fra bålet midt i kåta forsvinner ut på toppen fordi en liten ventilåpning nede ved gulvet skaper en sirkulasjon. Men det fungerer dårlig i praksis. Nede ved gulvet, der man ligger, forblir det like kaldt som før man fyrer. Litt høyere er det noe varmere. Men her er til gjengjeld røyken såpass tjukk at man etter kort tid dør av røykforgiftning. Tørr ved hadde muligens hjulpet noe, men den som lå i kåta freste godt. Det ble smått med søvn. Jeg hadde hatt det bedre ute i hengekøya!
Neste morgen la jeg kursen tilbake der jeg hadde sett rypene kvelden før. Håpet var at de ikke hadde flydd så langt. Men det hadde de nok. Jeg så i hvert fall ikke noe til dem. Planen var så å jakte langs snøgrensa etter det snøfallet som kom i slutten av oktober. Hvis det er en markert snøgrense, er det der rypene samler seg. Men det var et lite problem. Snøgrensa hadde forsvunnet, og det eneste som var igjen var de vanlige snøfonnene opp mot toppen av Breivasstind. Der satt de nok å lo av meg.
Botn mellom Lauvvasstind og Breivasstind. Nedre Breivatn. Midtre Breivatn
Jeg prøvde meg litt oppover, men kuldegradene om natta hadde glasert de store åpne flabergene, så uten pigger under beina var det livsfarlig. Gikk derfor bortover mot Midtre Breivatn. Fant der en nydelig esker (avsatt på slutten av istiden av smeltevann under isen). Oppe i lia mellom Nedre og midtre Breivatn så jeg også en annen kåte, som jeg seinere fikk vite var nylig satt opp av de som driver reindrift der oppe.
Eskeren. Kåta nedenfor Midtre Breivatn. Tamrein
Siden jeg var ganske sikker på at rypene dessverre satt helt utilgjengelig, bestemte jeg meg for å vende nesa hjemover. (Angret litt på at jeg ikke hadde tatt med fiskestanga. Hadde vært moro og prøvd noen kast!) Jeg gikk derfor tilbake til kåta og foretok en rask pakking. Planen nå var å bruke de få timene med dagslys som var igjen til å gå ned til Strompdalen og overnatte der.
Naturen hadde brukt natten til noen kunstneriske sprell.
Målet nå var å komme seg ned den såkalte vintervegen, for å slippe steinura ned fra Lomsdalen. Men jeg har aldri gått der før, og ante ikke hvor den kom opp. Jeg hadde ikke tatt med kart, så jeg var avhengig av kartet på GPS’en, og det viste ikke noen sti. Men kartet viste god plass mellom høyde-kotene, så det burde være mulig å komme seg ned, trodde jeg. Men ble litt overrasket da jeg plutselig kom til en canyon med stupbratte fall på 50-60 m.
GPS-kart Turkart
På turkartet står det “Heststien”, men heller ikke den er tegnet inn på kartet. Men jeg må nok vurdere å skaffe nytt kart til GPS’en. Nå måtte jeg klatre 50 høydemetre opp igjen og gå østover for å komme rundt kløfta. Da så jeg etter hvert rett ned på Lomsdalstjønna, så da var valget enkelt: gå ned dit for å finne Lomsdalsstien. Når jeg fant den, var klokka blitt 4, og rimelig mørkt. Det fine været betydde nattefrost, og ned den steinura med hodelykt er ikke en tur jeg vil anbefale for sarte sjeler. (Er ikke helt på nordnorsk nivå ennå, men det ble en del bannskap). Det var en sliten kar som en time seinere kunne lempe av seg ryggsekken på Strompdalshytta.
Breivassforsen Ikke noe navn, men den kløfta hadde vel fortjent ett!
Det ble en trivelig natt på Strompdalshytta. Brukte litt tid å å få opp varmen i hytta, og kveldene blir forferdelig lange når det er køla mørkt klokka 4. Men en drøy time ute i Jerven-sekken for å kikke på stjernene (og et par stjerneskudd), mens jeg nippet til en Lagavulin (16år gammel), bragte stemningen litt oppover.
Neste morgen våknet jeg til gråvær, og det hadde regnet litt. Egentlig passet det veldig bra, for da var det i hvert fall ikke is. Turen ned Sæterdalen gikk fint. På ett eller annet tidspunkt har det vært flom der, for noen av kloppene hadde flyttet på seg. Men nå var det moderat vannføring. Klatringa opp på høydedraget før lia ned mot Børja er alltid seig, men da vet man at man nærmer seg mål. Fra toppen har man for øvrig fin utsikt til “The White Cliffs of” Lomsdalskløfta. Jeg har ikke lagt merke til den før, men nå var den godt synlig. Antagelig fordi det alltid har vært løv på trærne de andre gangene jeg har passert. En stor vegg av marmor, og det virker som mye av den har en nydelig blåfarge. Krever nærmere undersøkelser til neste år.
Kloppen lå ikke der før. White Cliffs. Nydelig marmor
Alltid godt å komme ut på Børje-øra og vite at strabasene er over. Trodde jeg. Da jeg skulle hale inn båten var det bom stopp. Løsningen ble til slutt å “svømme” ut for å hente den. (OK, vannet gikk meg bare til livet, men det var ikke det jeg drømte om på slutten av en tur. 6-7 grader i vannet). På ett eller annet vis hadde land-tauet, pluss ankertauet, laget knuter rundt bøya som bare gamle sjøulker hadde klart å få til. Det tok meg et kvarter å løse det opp. Antagelig så har et samspill av vind og strøm og tidevann gjort dette, men hvordan den får til quadruple halvstikk med helskru lurer jeg på. Heldigvis var det bare et kvarter med båten hjem.
