top of page
Søk
  • Forfatterens bildete-fjeld

Kapittel 3, i min sykehus-odysee.

(Nå tror du kanskje du har gått glipp av noe? Hvor er kapittel 2? Vel, to rimer ikke på odysee, så derfor brukte jeg min dikteriske frihet og hoppet over kapittel 2.)


Etter min totalt mislykkede tur til Kongsberg, var som nevnt min tålmodighet med det norske helsevesenet oppbrukt. Det første jeg gjorde var å sende en skriftlig klage på behandlingen jeg fikk på Kongsberg.

Men da jeg kom hjem lå det et brev fra Helgelandssykehuset Mo i Rana, om at jeg hadde fått time hos ortopeden der 3. mai(!) De hadde tydeligvis oversett at jeg hadde blitt overført til Kongsberg. Men 3. mai orket jeg ikke å vente til, så jeg ringte og beklagde min nød, og ba om litt fortgang på saken. Men de påsto at det måtte skje gjennom min fastlege. Merkelig, siden min fastlege allerede hadde forklart meg at han ikke kunne fremskynde prosessen. Jeg har jo heller ingen "fast" lege, men ny hver gang jeg er innom legesenteret. Men jeg sendte en melding di og ba om litt purring.


Men fart i saken ble det først når jeg sammen med min gode venn Jan Odvar hadde en liten telefonkonferanse med nevøen hans, som er lege. Da fikk vi oppskriften på hvordan vi kunne gjøre dette til et øyeblikkelig hjelp tilfelle: Få tatt en blodprøve for å sjekke CRP'n. Hvis den var noe høyere enn den normalt skulle være, så var det mistanke om bakteriebetennelse i kneet, og da skulle det behandles med en gang.

Vi ringte umiddelbart legevakta, og kastet oss i bilen. Blodprøven viste ganske høy CRP, så en time seinere hadde jeg time hos ortopedisk i Mo i Rana tidlig neste morgen.




Etter 23 mil på godt sleaføre neste dag, ankom jeg sykehuset i Mo i Rana, og traff en hyggelig lege (som både hilste og presenterte seg!) Og mens ortopeden i Kongsberg blåste av mitt hovne kne ("det var ikke mye hovent"), fikk jeg nå høre at "Oi, det var hovent. Det må vi gjøre noe med". Han forklarte litt hva han mente burde gjøres. Først og fremst ville han tappe kneet for en del væske, og undersøke den. Men han skulle selv utføre en annen operasjon, så en assistent ville forestå tappingen.

Det ble litt av et sirkus. En av våre nye landsmenn (assistentlegen) kjeftet og klagde på sykepleierne, for engangshansker som var for små, og utstyr som manglet. Han stakk en lokalbedøvelse så brutalt han kunne, og endte med å ikke få ut en centiliter med leddvæske. Til slutt måtte han krype til korset, og ringe ortopeden, som heldigvis ikke hadde satt i gang med den andre operasjonen ennå. Han kom løpende, tappet ut en halvliter, forklarte raskt at han kom til Brønnøysund om 14 dager, og at vi skulle treffes da.

Av en eller annen grunn hadde de gitt meg en sterk smertestillende tablett. Det burde ikke vært nødvendig når jeg fikk lokalbedøvelse? Jeg fikk beskjed om at jeg ikke kunne kjøre bil på 6 timer. Men de hadde ikke annet å tilby enn å sitte på venteværelset. Jeg valgte å ta sjansen, og kjørte de 5 kilometerne til mine gode venner Toril og Rune.

Der hadde jeg noen hyggelige timer, med litt god mat og drikke, før jeg våget meg på hjemturen. Men mens jeg hadde vært hos Toril og Rune hadde det begynt å snø, og det var ikke måte på som det lavet ned. Nedover mot Mosjøen så jeg ikke en eneste brøytebil på E6'n, og stedvis var det 20 cm med sporete snø. Det gikk i max 50 km/t. Det ble en lang tur hjem.

Jeg hadde så noen rolige dager hjemme. Smertene ble noe mindre. men hevelsen i kneet avtok lite, og det var fortsatt ustabilt å gå på. Men jeg orket å gå noen korte lufteturer med Geo. Jeg ble plutselig litt kriblete i halsen og snørrete i luftveiene. En rask covid-test slo positivt ut. Men symptomene var moderate, og jeg anså min behandling som viktigere enn at halve Sør-Helgeland ble smittet, så jeg holdt klokelig kjeft om det.



Etter 9 dager ringte det plutselig en lege fra Mo i Rana. De hadde oppdaget hvite stafylokokker i leddvæsken min! Jeg måtte komme oppover så raskt som mulig. Det var jo bare å begynne å kjøre da, Nå var det ikke snø som var problemet, men styrtregn. På vei oppover krysset jeg flere nye elver over E-6'n, og opplevde stadige vannplaninger. Godt jeg hadde Hi-Lux. De fleste el-bilene hadde nok kortslutta den dagen hvis de vågde seg ut på veien.

På sykehuset tok de raskt en blodprøve, før jeg ble sittende å vente. Etter et par timer kom det en lege og meldte at det nok var falsk alarm, og at det hadde skjedd en forurensing av prøven. Jeg kunne bare reise hjem igjen.

Fy faen. Nå var jeg irritert. Tenk å sende meg ut på en nesten 50 mil lang biltur kun for å ta en blodprøve? Jeg freste hele veien hjem. Jeg har satt opp regnskap for bilen min som viser at det koster meg 8,04 kr. for hver kilometer jeg kjører når dieselprisen er 24.- kr. Den blodprøven kostet meg 3600.-kr.!


Tre dager seinere møtte jeg ortopeden i Brønnøysund. Han påstod at han ikke var innblandet i innkallelsen tre dager tidligere, og beklaget det som hadde skjedd. Men han ville fortsatt ikke gjøre noe operativt med meg, men satte meg på noen nye medisiner. Så må han plutselig ha kommet på bedre tanker, for han ringte dagen etter å sa at han ville inn å kikke, så jeg fikk ta en tur til Mo i Rana igjen.


Jeg fikk beskjed om å være på sykehuset 07:30, og at jeg ikke kunne kjøre bil selv, siden jeg skulle i narkose. Min gode kammerat Jan Odvar stilte som vanlig opp, og vi avtalte avreise 04:oo.

Da jeg skulle kjøre kvart på fire, klarte Geo og stikke av. Det finnes ikke innkalling eller godbiter som klarer å lokke han tilbake når han skjønner at han har fått friheten. Det var jo køla mørkt ute, men jeg kjørte noen ganger frem og tilbake på veien for å se om han dukket opp, men til slutt måtte jeg bare reise. Jeg satset på at en av naboene etter hvert fikk besøk og tok seg av han (Og det skjedde heldigvis).


Vi rakk akkurat å være der i tide. (Hadde selvfølgelig glemt at Tosentunellen var nattestengt, og ble stående der i 40 minutter å vente på følgebil). Jeg ble bedt om å sitte litt på venteværelset, der det kom en sykepleier for å ta en blodprøve. Jeg gjorde det helt klart at hvis de sendte meg hjem etter blodprøven igjen, ville jeg rasere hele sykehuset. Så ble jeg sittende å vente, til det kom en fyr som fortalte at jeg dessverre hadde kommet sist i køen og ikke ville bli behandlet før halv tolv. Jeg prøvde å forklare at det ikke gikk, siden min ledsager måtte være tilbake i Brønnøysund til kokka 3, og hvorfor var vi da bedt om å være der halv åtte? Ingen forståelse. Så Jan Odvar måtte reise tilbake uten meg.

Først klokka 12 kom jeg inn på operasjonsavdelingen. Der måtte jeg iføre meg sykehusets lekre kolleksjon for pasienter, og fikk satt inn en veniflon. (Hvorfor er det alltid en nybegynner som skal prøve dette for første gang på meg. 3 stikk før den satt på plass).

Så husker jeg ikke så mye mer før jeg våknet et par timer seinere. Da ble jeg forklart at de hadde funnet en ganske frisk betennelse (Synovitt) inne i kneet mitt. De hadde fjernet en del betent vev, og så fikk jeg resepter på en haug nye medisiner.

Tiden går, og da jeg var klar til å sendes hjem hadde jo Jan Odvar kjørt for lenge siden. Også helseekspressen hadde kjørt, så eneste mulighet for å komme seg hjem var en taxi. Men det var en hyggelig sjåfør, så det gikk jo bra. Var bare glad for at jeg ikke måtte ta den regninga også (ca. 7000.-kr.) Jeg har beregnet at hittil har dette kneproblemet kostet meg 26.500.- kr. Jeg får ca. 11.500.- kr. tilbake fra pasientreiser, så 15.000.- kr. fra egen lomme fyker ut. Det er ikke gratis å bli syk her i landet!


Så nå sitter jeg her og spiser tabletter, og venter på telefon fra Mo i Rana om neste trinn i "min kamp" mot helsevesenet.


Det baller på seg!











117 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Comments


bottom of page