top of page
Søk
  • Forfatterens bildete-fjeld

LEKA – geologiens dag

Det finnes vel ikke noe bedre sted å tilbringe Geologiens dag enn på Norges geologiske nasjonalmonument.

Jeg har av en eller annen grunn aldri klart å få lagt inn et besøk på Leka på de 35 åra jeg jevnlig har vært innom Brønnøy. Da jeg oppdaget invitasjonen til geologiens dag, fant jeg at nå måtte jeg benytte sjansen.

For å komme meg til Leka hadde jeg to valg: kjøre bil, med 2 fergestrekninger, eller kjøre egen båt. Valget falt på det siste, og etter knappe to timers ferd kunne jeg fortøye i båthavna på Skei.



Kvelden ble brukt til en liten orienteringstur i nærområdet. Like ved havna ligger Herlaugshaugen. Det er Norges nest største gravhaug, så det var nok en riktig storkar som ble begravet her. Leka er tydeligvis et eldorado både for arkeologer og geologer.





Herlaugshaugen

Gikk så videre ut til Våttvika, der vi skulle møtes neste dag. Ikke mye geologi å se på veien. Bare frodig åkerland og skog. Vel tilbake til båten ble det en bedre middag, før jeg gjorde meg klar for min første overnatting i båten.

Litt primitivt, men ingenting å si på oppvartningen.

Jeg kan vel ikke skryte av at jeg sov godt, men “våknet” til relativt fint vær (tross Yr’s dystre spådommer). Etter en rask frokost bar det ut på landeveien med sykkel. Den første etappen var ikke så spennende. Øst og sørsiden av Leka består hovedsakelig av en metamorf gabbro. (Gabbro er en magmatisk bergart, størknet nede i jordskorpa. Den er basisk, dvs. inneholder lite Silisium). Denne forvitrer til ganske næringsrik jord, så det meste er også her dekket av åker og skog. En tur utom og rundt Madsøya blir også mer trim enn ekskursjon.

Mer spennende blir det når jeg ved Haug ser skiltet til Lekamøya. Etter min nylige eskapade med de 7 søstre, var det på tide å stifte nærmere bekjentskap med hun som skulle være den peneste av jentene.

I følge informasjonen skulle turen tur/retur ta ca. 1 1/2 time. Min research var nok noe mangelfull, for jeg trodde at det var det store fjellet som var Lekamøya. Jeg ble litt overrasket da jeg allerede etter ett kvarter treffer på en knapt 20 meter høy monolitt, som viser seg å være den berømte møya. (Litt puslete mot søstrenes 1000 m). Men imponerende nok.






Eventyret om trollfjellene på Helgelandskysten er nok mer spennende enn den geologiske forklaringen. Da isen trakk seg tilbake etter siste istid, for ca. 12.000 år siden, sto havet inn til foten av Lekamøya. Drivis og bølger tæret på metagabbroen, men enkelte områder viste seg mer motstandsdyktige enn andre.

Sykkelturen gikk videre, forbi Solsem, til neste stopp som ble Solsemhola.

Jeg var litt seint ute, for det er omvisning i hula bare fra juni-august. Men jeg valgte allikevel å ta turen opp. På veien opp passerer jeg Emaomn. Dette er et meget spesielt Serpentin-konglomerat. Steiner fra Ofiolitt-komplekset i nordvest, sand og leire har blitt kittet sammen av karbonat til en relativt løst sammensatt bergart. (En form for beachrock?). Dette er tolket å ha skjedd etter siste istid, og gjør dette til Norges yngste bergart (ca. 10.000 år gammel).




Det oppsto et sagn om en skatt under konglomeratet. Dessverre var det noen som for lenge siden prøvde å finne skatten, og mye av den sterkt begrensede forekomsten ble sprengt bort. Fredning av lokaliteten er forhåpentligvis snart på plass.

Inngangen til Olivin/Serpentin-bergartene blir, akkurat som Stortinget (Løvebakken), voktet av en løve.

Jeg har hørt om og sett mange steinformasjoner som blir tillagt det ene og andre, uten at jeg ser annet enn stein. Men denne ligner faktisk!

En Ofiolitt er kort fortalt en bit av havbunnsskorpe som har blitt presset opp på land. Det spesielle med ofiolitten på Leka er at den viser et ubrutt tverrsnitt fra mantelen, grensen mellom mantelen og jordskorpa (MOHO) og videre gjennom havbunnsskorpa til marine sedimenter på havbunnen.






Ofiolitt-bergartene er egentlig ganske mørke, men når Olivin/Serpentin kommer i kontakt med luft, oksyderer overflaten og blir gulbrun/rødbrun.

Der jeg sykler gjennom et landskap som minner sterkt om scener i gamle western-filmer, kommer jeg til skiltet om ørnerovet. I 1932 skal 3 1/2 år gamle Svanhild ha blitt tatt av havørn og løftet opp på ei fjellhylle ved Hagafjellet på Leka. Nå er det vel stilt sterkt tvil til om dette egentlig kan ha skjedd. At en ørn på 5-6 kg kan løfte ei 19 kg tung jente 200 meter til værs er vel ikke mulig. (Nå vet jo vi som har sett Ringenes Herre-filmene at ørner kan bli mye større, men de finnes vel bare på New-Zealand?)




Nå begynte tiden å renne litt ut for meg. Jeg måtte tilbake til båten og få meg en matbit før oppmøte til den guidede turen. Da skiltet til MOHO dukket opp, måtte jeg bare sykle forbi. Uansett blir det nok en tur til Leka på et seinere tidspunkt.

I Våttvika møtes ca. 20 geologi-interesserte for turen ut på Skeisnesset. Turleder Arnfinn Holand ledet an, og Yr hadde som vanlig tatt feil. Vi fikk fint vær på hele turen!

Skeisnesset har et fint nettverk av turstier med et vell av informasjonstavler (disse kan du lese her: En vandring i historien). Ved start fikk alle utlevert noen merkepåler eller rydderedskap. Det var lagt inn en liten dugnad med rydding og merking av nye stier.





Ryddegjengen gyver løs!

På Skeisnesset er det utgangersauer. Det vil si en gammelnorsk sauerase som går ute hele året. De bidrar sterkt til å holde vegetasjonen nede. Men enkelte steder må det tas i verk kraftigere midler. Ryddegjengen gikk løs på vegetasjonen med dødsforakt, og noen steder kunne det vel bli anlagt motorvei i ettertid.

Utgangersauene.

Mesteparten av turen gikk i konglomeratet som ble avsatt etter at Ofiolitten ble skjøvet opp på den Amerikanske platen. Men da den Amerikanske og Eurasiske platen kolliderte noen millioner år seinere og vi fikk den Kaledonske fjellkjedefoldingen, ble den dyttet dypt ned i jordskorpa. Og da Atlanterhavet mye senere begynte å åpne seg, havnet en god del av den nedbrutte fjellkjeden i Norge.

Det gamle konglomeratet øverst, og et muligens blivende konglomerat nederst.

Konglomeratet på Skeisnesset er tolket å ha blitt avsatt i et elvemiljø. På vei oppover neset beveger vi oss flere ganger i grenseland mellom Gabbro/Grønnstein fra Ofiolitten og de overliggende sedimentære bergartene.

I Jacobsteinvika ble det omsider tid til en rast. Mens medbrakt mat og drikke ble fortært, fortalte Arnfinn en del historier fra distriktet, og spanderte krydderkake. (Og jeg fortalte litt om Valle-meteoritten.)

Tiden går fort når man har det moro, og noen måtte nå dra tilbake for å nå ferga. Resten av oss tok turen helt ut på neset. Her avsluttet vi turen i grenselandet mellom Gabbroen og Konglomeratet.

(På tilbaketuren klarte noen av oss å gå feil der den nye stien var merket, og havnet ute i myra som man skulle prøve å unngå. Det trengs nok ennå en revisjon der ute).

17 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Comments


bottom of page