Med en 5 måneder gammel valp hadde jeg ikke regnet med den helt store rypejakta i år. Men Geo har vokst raskt, og de småturene vi har tatt har ikke sett ut til å koste ham en kalori. Jeg hadde derfor tenkt at en liten tur opp til Tiplingen i Børgefjell hadde vært innafor. Men så var det detta været da. Vi burde ha 3 dager med opphold, og det ble det aldri i oktober. (Min værstasjon på Nevernes viste kun 3 dager uten nedbør i oktober, og de var ikke sammenhengende).
Men i starten av november meldte både Yr og Storm muligheten for noen dager uten nedbør, så jeg kastet meg rundt og kjørte opp til Susendalen.
Susendalen
For å komme oss opp til Vestre Tiplingen må vi først over elva Susna (som lenger ned blir til den mer kjente Vefsna). Det er i utgangspunktet ikke noe problem, da det er bygd ei hengebru rett ved parkeringa. Men den er ikke hundevennlig, og Geo nektet plent å gå over (skjønner’n godt, synes den var skummel nok sjøl) En planke midt på var brekt, og kablene var flisete flere steder. Men jeg prøvde å være et godt eksempel, og krabbet meg over. Så tilbake for å hente “barnet”. Men han gikk løs, og ville selvfølgelig ikke komme til far. 20 minutter med lokking måtte til. Men det skal han ha. Når jeg bar han over rørte han ikke en muskel (stiv av skrekk?)
Hengebrua over Susna
Et par hundre høydemetre gikk det så oppover i et relativ moderat bratt terreng. Det vekslet mellom blautmyr, godt ihjæltråkket av mange års bruk, og de fineste hellelagte gangveier. Noen hadde for øvrig prøvd å hellelegge blautmyrene også, men problemet var at mange av hellene hadde havnet litt nedi gjørma, og etter å ha bomma noen ganger fant jeg ut at det var bedre å gå utenfor stien.
“Flislegger’n” har gjort en utmerket jobb
Der det begynner å flate ut satt det 4 ryper. Vi ble like overrasket både Geo og jeg, og jeg hadde selvfølgelig ikke puttet noen patroner i hagla ennå. Men Geo hadde det gøy. Jeg hadde ikke tenkt å jakte på vei inn, da turen i seg selv var lang nok for Geo. Men nå ble i alle fall børsa ladd. Men de 3-4 rypene vi så på resten av turen inn var det stort sett bare Geo som fikk gleden av.
Nei Geo. Jeg vet at rypene har blitt hvite, men det der er ikke ei rype!
Været ble bare finere på turen inn, og sola begynte å varme. Vi var oppe på drøyt 800 m, og det lå noen snøflekker hist og her. Mens snøgrensa gikk omtrent på 1000 m. Og der tenker jeg at de fleste rypene befant seg. I morgen skulle vi en tur opp dit. Nå var det bare å fortsette inn til hytta. Og det var tøft nok. Det så ut som om steinene hadde tørket opp, men mosen/laven holder godt på fuktigheten, og et hvert steg måtte settes med omhu. Det hadde vært tæla, men den var i ferd med å gå i oppløsning. Det ble mange “nær spagaten” opplevelser, som ikke er så bra for slarkete knær og strålende isjiaser.
Et stykke før hytta måtte vi over nok ei lita elv. Brua her var av det enklere slaget, men langt fra noe lettere å forsere. Geo sto lenge på enden før han tok spranget over på land. Jeg lurer på hvorfor, for han var jo allerede kliss våt.
Jeg vet ikke om det er sånn “brua” skal være, men konsekvensene av å trå feil er ikke så store.
Vel fremme på hytta var det å installere seg, hente vann og fyre opp for å få gradestokken inne litt opp fra de 3-4 det var da vi ankom. Tanken min var en liten hvil, før jeg tok en ettermiddags-jakt, mens Geo slappet av på hytta. Men da hvilen var over, var klokka blitt 3, og det begynte å skumre. (som utpreget B-menneske ville jeg gjerne ha beholdt sommertida hele året. Egentlig kunne klokka blitt stilt enda et par timer fremover. Da hadde det blitt lysere utover kvelden). Nå var det bare å innse at det ikke ble noe mer jakt den dagen, og forberede seg på 16 timer innesperret på ei lita hytte med en brun og hvit tornado. (Hadde han vært menneske, hadde han raskt fått AD-HD diagnosen).
Vestre Tiplingen skogstue
Omsider ble det litt ro.
Hjemme er det strengt forbudt å hoppe opp i senger og sofaer. Men vel inne på hytta tok det ikke lang tid før han gjorde det. (Skyldes muligens dårlig påvirkning fra en weekend-ferie i slutten av august?) Han ble sporenstreks skyflet ned, men hvis jeg var litt uoppmerksom var han straks oppi igjen. Løsningen var å finne frem Jerve-hiet hans. Men frivillig ville han ikke ligge i det, så jeg måtte surre igjen åpningen.
Problemet med all denne lediggangen var at når det ble natta, var ingen av oss trøtte. Det ble ikke mye soving på noen av oss. Og det hjalp ikke at musene hadde stevne oppe i taket. (Det var ikke spor av mus inne, så hytta er tydeligvis tett).
Neste “morgen” var det absolutt ikke det været jeg hadde håpet på. Yr, og tåke på toppene. (For Yr og Storm teller tydeligvis ikke yr som nedbør!) Tåka og snøflekkene var omtrent på samme høyde. Der satt det antagelig noen ryper, men de vet jeg det er nesten umulig å komme inn på.
Snøen , der rypene oppholder seg, har havnet inne i tåka.
Allikevel prøver vi en tur. Det er tungt å gå over de vasstrukne myrene, og det er heller ikke noe lettere når stigningen begynner. Men når vi nærmer oss tåka, letter to ryper, på god avstand, og forsvinner inn i tåka. Det gjør også Geo. Jeg fortsetter rolig i underkant av tåkehavet. Noen fugler letter, men jeg ser dem knapt. Men hører kakling og vingeslag. Da det plutselig letter en stegg på skuddhold, ser jeg heldigvis at Geo befinner seg i skuddlinja. Vi gjør det eneste fornuftige, rusler tilbake til hytta.
Ettermiddagsøkta blir avlyst pga. nedbør!
Det går mot en ny lang natt. Geo bindes fast i sengestolpen i det ene rommet, mens jeg køyer i det andre. Håper å få litt mer ro. Men jeg lar døra mellom de to rommene stå oppe. Klokka 2 hopper en lykkelig Geo opp i soveposen min og sleiker meg i ansiktet. (Heldigvis tisser han ikke i den som på vår forrige tur til Børgefjell). Da har han klart å finne ut hvordan han kan åle seg ut av selen. Jeg hadde ikke tatt med halsbåndet, men heldigvis gikk det an å modifisere selen til et halsbånd. Så en litt slukøret hund ble bundet på nytt. Med et adrenalinnivå på høyde med en olympisk deltager, var det ikke lett å sovne igjen. (Må vurdere om jeg på neste tur skal putte reiseburet i sekken, og droppe six-packen med Aass. Men den sitter langt inne!)
“Neste” morgen er det bare å pakke og gjøre klar hytta. Vi har ikke noe mer her oppe å gjøre. Ti minutter fra hytta går det opp 2 ryper. Om det er Geo eller jeg som støkker de skal være usagt. Jeg går med stor sekk og børsa hengt over skuldra. Men heldigvis er den ladd denne gangen. Rypene runder rundt meg, som gjør at jeg rekker å få opp børsa, og den ene rypa går i bakken. Jeg forventer å sitte igjen med et maltraktert “lik”, men Geo synes den rypa som flyr videre er mye mer spennende, og forsvinner bortover haugene. Jeg må gå og apportere sjøl. Men da går det i allefall an å spise den!
Geo kommer etter en stund tilbake, men legger ikke merke til rypa jeg holder i handa. Jeg må rope på han, og dingle den foran nesa hans. Men da blir det reaksjon. Han hopper opp og prøver å nappe den ut av hånda mi. Det blir en liten dragkamp, der han står igjen med munnen full av fjær. Jeg fikk heldigvis reddet julemiddagen!
Borte ved den lille “brua” er fortsatt Geo skeptisk til å hoppe over det lille gapet. Så jeg må gå først og vise hvordan det skal gjøres. To skritt på planken, og jeg går rett i elva. Lander heldigvis på beina, og det er jo ikke djupt. Det har vært litt kaldere denne natta, og brua har fått et tynt lag med våt is. Geo derimot hopper opp på brua og spankulerer over uten problemer, bare for å gni det inn.
Oppover lia på den andre siden, går vi en del høyere enn stien. Jeg tror det er større sjanser for ryper der, enn nede i bjørkebeltet. Men vi finner ikke annet enn to elger.
Når vi kommer opp til snøflekkene, går det opp ei rype, men utenfor skuddhold. Det er fortsatt glatt oppe i høyden, så vi velger å gå ned til stien igjen. På brøttet ut mot lia ned til hengebrua, satt det også to ryper. Disse var det Geo som skremte ut, men for langt unna nok en gang.
Med en kilometer igjen til bilen ser vi at uværet kommer. God timing. Hengebrua går greit denne gangen, og Geo er nok en gang helt rolig når jeg bærer han over. De første regn/sludd dråpene kommer, og vi er begge rimelig fornøyd med å komme oss inn i en tørr (og snart varm) bil.
Uværet nærmer seg.
Komentáře