Som noen kanskje har fått med seg, valgte jeg skitur i Børgefjell framfor pølser og is på 17. mai i år. Det ble en veldig fin tur, om enn litt utfordrende.
Jeg sto opp kl. 04:00 (ny pers!), og selv om jeg hadde gjort klart det meste kvelden før, tok det nesten to timer før jeg kom meg av gårde. Allerede etter 500 meters kjøring holdt jeg på å kollidere med den første elgen. Telte 15 stk. på turen oppover. Spesielt oppover Susendalen sto de tett, og de gadd knapt å flytte seg.
Elg i soloppgang (T. Fjeldheim)
Jeg hadde valgt Storvollen (Sjånes) øverst i Susendalen som utgangssted. Her får man en ganske slak oppstigning til Børgefjell-platået.
Jeg hadde fulgt med på værmeldingen for Børgefjell en stund, og det hadde vært kuldegrader om natta likefram til for noen dager siden. Men nå hadde vårløsninga satt inn for fullt. Jeg tenkte at det burde være mulig å gå i scooterløypa, at den ville være fast. Men det var nok et par uker siden siste scooter hadde kjørt der, og både Geo og jeg tråkka gjennom titt og ofte. Blautmyr fikk en ny betydning når man vassa oppover i en halvmeter slush.
En del barmark måtte også forseres, så det var godt jeg ikke hadde smørt med klister. Jeg fant etter hvert ut at det var best å holde seg unna myrene, men det ble lange omveier rundt.
Planen var å gå i retning Tiplingen, men den måtte skrinlegges raskt, da alle større bekker var åpne, og flere av de hadde mer vannføring enn Glomma på en god dag.
Målet ble derfor satt til Galpertinden, den nærmeste toppen som var over 1000 moh.
Inne i fjellbjørkeskogen var det et annet stort (eller liten) problem, alt etter hvordan man ser det. Rypa hadde gått og beita inni de fleste kratt, og Geo var i sitt ess. Med lukt fra alle kanter, gikk det på kryss og tvers. Snørekjøring med fuglehund i rypeland er, som jeg før har nevnt, bare for de spesielt interesserte. Har lært et par nye gloser her oppe i Nord-Norge som kom til nytte nå, Det var derfor en lettelse når vi omsider kom over tregrensa. (som er nesten 800 m i dette området.)
Omsider ute av bjørkebeltet, og Galpertinden i sikte.
Akkurat ute av skogen skremmer vi opp turens eneste rype. En lirypestegg. Litt skuffende, da jeg hadde håpet at Geo skulle få noen flere opplevelser med fugl. Da jeg kom ned i dette området på samme årstid for tre år siden, så og hørte jeg hundrevis av fugl. Men det var hundrevis av rypas dokk-groper, så de er nok et sted oppi der.
Galpertinden gir jo assosiasjoner til noe bratte greier. Men jeg kan vel ikke akkurat si at jeg følte meg som noen tindebestiger på vei opp.
17. mai-toget på vei opp Galpertind.
Den siste biten var det bare å ta av seg skia, og gå til fots. Alle oppstikkende partier var mer eller mindre avblåst all snø, som man ser på bildene.
Vel oppe på 1030 moh. ble det en god rast. Geo oppførte seg som 3-årige gutter flest, og lagde masse ablegøyer da jeg prøvde å få tatt noen bilder på toppen.
Vi savna kanskje hornorkesteret (Min gamle venn Magnar Hartz sa jeg måtte ta med trompet, men det er jeg dessverre ikke i besittelse av lenger) Men vi gikk i et lite tog der oppe, Geo og jeg.
"Verdens minste 17.mai-tog."
Utsikten fra toppen i det fine været var utrolig. I nord kunne man skimte Suliskongen.
I vest ser vi bort til Kvigtinden, 1699 m, den høyeste toppen i Børgefjell (og nå begynner vi å snakke tinder!)
Kvigtinden til venstre, Måsskardfjellet til høyre.
I øst ligger Sverige. (bare 500 m. til grensa!) Det er jo dårlig med telefondekning i store deler av Børgefjell, men oppe på Galpertinden tikket det plutselig inn en melding: "Velkommen til Sverige!"
Sverige!
Men det ble dårlig med Harry-handling. Det er ca. 10 mil til nærmeste tettsted, og der har de ikke engang Systembolag.
Nede ved skia igjen var det bare å ta av fellene, og skli rolig nedover der det var snø. Jeg måtte være veldig oppmerksom, da føret varierte sterkt, med kornet snø med god gli, og noe "våt nysnø"(?) der det bremset brått og brutalt. I tillegg hadde Geo plutselig funnet ut at han skulle springe rett foran meg. (Har prøvd å lære han det i vinter, men han synes det er mer spennende lukter ute på sida.) Nå måtte jeg kaste meg rundt hver gang han ramlet nedi områder med råtten snø.
Ingen ryper å se på veien ned heller (kan skyldes at vi gikk mer eller mindre samme vei tilbake) Men jeg kommuniserte en stund med en Heilo, uten at jeg fikk noe godt svar på hvor rypene hadde gjemt seg.
Heiloen er alltid pratevillig.
På videoene kan det høres ut som det blåste friskt. Men det var unntakene. Det var til tider nesten ubehagelig varmt. For noen år siden, i Skarvheimen, benyttet jeg tilsvarende værforhold til å utøve litt skigåing i den noe spesielle "Bispestilen", oppkalt etter Bjørgvinbiskopen Per Lønning, som også var en aktiv naturist. Legg spesielt merke til stavføringen!
(Skarvheimen 2017)
Nå traff jeg på to par fra Trondheim på parkeringen da jeg kom, som sa de skulle gå oppover litt seinere. Siden det var stor sannsynlighet for at de valgte samme ruta som meg, tenkte jeg at det var greit å spare de for sjokket.
Fem timer med tropevarme hadde ikke gjort skiforholdene noe bedre i de lavere områdene. Vannski hadde vært mer egna enn fjellski. Men med nysmurte skistøvler og vanntette gamasjer holdt jeg meg faktisk tørr på beina hele turen.
Vel tilbake ved parkeringa.
Det var 19 grader da jeg ankom bilen i halv tre-tida. På veien hjem målte jeg 21 i Susendalen, 24 i Hattfjelldal og 25 i Trofors. Sannsynligvis temperatur-rekorder for 17. mai på alle plasser. Alle sildrebekker sprutet vann langt ut på veien etter den sjokkartede snøsmeltinga. (På Nevernes hadde det vært 25,5 grader mens jeg hadde vært borte. (11,4 i 2022 og 10,1 i 2023)
Unkerelv bru, bygd 1901-02.
på tilbakeveien tok jeg en stopp ved Unkerelv bru, der vannet fra Unkervannet renner ut i Susna. Brua står fjellstøtt i flommen, som den har gjort i 123 år. Nye bruer derimot ramler ned støtt og stadig.
Litt statistikk:
Turens lengde: 15,0 km
Tid: 5 1/2 t. (3:40 i bevegelse)
Fart: 4,1 km/t
Stigning: 547 m.
Comentários