Jeg ble jo sterkt "mobbet" fordi jeg ikke gikk helt opp til hylla der Svanhild ble funnet da vi var der i slutten av august. Så, 10. september var det geologiens dag på Leka, og jeg bestemte meg på kort varsel å reise ned igjen for å prøve.
Etter geologituren, som i år gikk opp på Hagafjellet, rett over der ørnerovet skal ha skjedd, startet jeg derfor fra Kvaløymoen, der Svanhild startet for 91 år siden. (Jeg hadde dessverre ikke klart å få tak i en 3 1/2 åring til turen. Barnehagene var stengt.)
Kvaløymoen, med Hagafjellet i bakgrunn.
Ingen vet helt sikkert hvor Svanhild lekte, og hvorfor hun fant på å gå opp i fjellet, men det var med denne utsikten:
Veien var kanskje ikke der i 1932(?), men det var nok stier og tråkk i flere retninger.
I følge Bufdir's oversikt over barns utvikling, så er barn i ca. 4-års alder
nysgjerrige på alt nytt
vil ha kunnskap og informasjon, de spør ofte: «hvorfor det?»
bruker fantasien mye
er opptatt av å leke, alene og sammen med andre
At et barn som kom fra ei flat, lita øy som Hortavær, kunne finne på å rusle bortover mot de spennende fjellene er veldig sannsynlig.
Litt til venstre for bildet over går et lite dalføre i retning av ura der Svanhild ble funnet. Her er det i dag grasmark, og en traktorvei mer enn halvveis inn. Dette er anlagt seinere, men området hadde blitt brukt til beitemark og slåttemark i flere hundre år. Det var helt sikkert en sti eller dyretråkk å følge innover.
Svanhild hadde nok hatt en lettere tur i dag.
Ved enden av grasmarka er det i dag en del bjørkeskog, som neppe var der da det var beitemark. Det er også en del myr. Man har stusset på at skoen og lommetørkleet til Svanhild ble funnet et godt stykke til venstre for strake veien til funnstedet. Det kan skyldes at hun fant myra litt tung å gå i, og valgte å trekke litt til venstre, og gå opp på bergrabbene der. Det gjorde jeg, og fant at det var lettere.
Vår guide tidligere på dagen, Arnfinn Holand, hadde lovt å vise meg hvor skoen ble funnet på veien nedover fra Hagafjellet. Men siden min lille Breton, Geo, stakk av, og jeg måtte løpe for å prøve å få tak i han, ble dette ikke noe av. At skoen ble funnet et stykke unna korteste vei fra Kvaløymoen til funnstedet, er "eneste bevis" for at hun ble tatt av en ørn.
Som man ser leder denne lille dalen rett mot ura der hun ble funnet.
Ingen voldsomme utfordringer for en 4-åring her heller.
Jeg hadde lagt kursen litt for høyt, og måtte klatre ned igjen for å komme til bunnen av ura. Da hadde jeg brukt 30 minutter, i et tempo en fire-åring ikke hadde hatt problemer med.
Oppover ura er det flere valg: man kan velge å holde til venstre, og gå langs fast fjell hele veien. (Det hadde tydeligvis mange gjort før meg, for det var tydelige spor etter folk.) Men her var det også litt løst, så jeg løsnet flere små ras. Man kan også gå midt i ura, der det for det meste ligger store steiner, som er mer stabile. (Jeg gjorde det på vei nedover.) En fire-åring hadde nok kanskje valgt å gå på sida(?)
Bunnen av ura. Jeg rundet bergknausen midt på bildet, og gikk langs fjellet helt opp til det hvite merket.
Langs fjellet øverst i ura var det en tydelig sti. Og opp til det hvite merket var det lett å komme. Men jeg tok det veldig rolig og forsiktig, og brukte 25 minutter opp gjennom ura.
Fra det hvite merket er det litt klatring for å komme opp til det røde merket. Men ikke veldig vanskelig å klatre opp, men kanskje noe verre å komme ned igjen. (Som Svanhild fant ut(?)
Det var også tydelige spor av folk som hadde klatret opp til det røde merket, der Svanhild ble funnet. Siden jeg var aleine, og litt usikker på nedturen, valgte jeg å la være. (Blir vel mobba for det også!)
Til venstre for det hvite merket er det godt tråkket opp av folk som har klatret opp til det røde. (Hvor er det 40 m høye stupet?)
Tilbaketuren gikk greit. Lite bevegelse i de store steinene, men det gikk nok saktere å klatre ned på de store steinene, enn de mer finkornete på sida. Jeg brukte ca. 55 minutter både fram og tilbake.
Min vurdering etter denne turen er helt klar: dette kunne Svanhild klart på egen hånd.
I 1960 utga Steinar Hunnestad romanen "Ørnerovet". Den bygger på virkeligheten, men er skrevet som en roman, med mange tolkninger av forfatteren. Han lister opp følgende som gode bevis for at ørnerovet virkelig skjedde:
Jeg er jo ikke helt enig at dette kan kalles "beviser". Knapt nok indisier. Jeg vil derfor gå gjennom punkt for punkt og påpeke svakhetene.
At det er vanskelig for voksne, og umulig for barn å ta seg opp til funnplassen er motbevist. Minst fire barn, den yngste 2 1/2 år har klart det. Jeg (som ikke kan huske å ha vært i dårligere form siden jeg var 4) har klart det. I et tempo som en 3 1/2 åring fint hadde klart å følge, brukte jeg 55 minutter. Terrengets uframkommelighet er sterkt overdrevet. Og avstanden hans på "nesten" 2 km. til stigningen begynner, er i virkeligheten 1,3 km.
Her dukker det plutselig opp at hun hadde et sår på brystet. Verken legen, som undersøkte henne samme dagen, eller Huitfeldt-Kaas, som sjekket henne et par måneder senere, sier noe om sår på brystet. Derimot understreker legen at det er forunderlig at hun er kommet fra det helt uten skader. Hull i klærne er det vel like sannsynlig har skjedd når hun har basket seg gjennom krattskogen. Jeg har selv flere ganger fått revet hull i klær på vei gjennom knortete bjørkeskog.
"Stormåsan var trollat" og "Stormåsan tok meg". Svanhild sier selv at hun verken husker at hun ble tatt eller at hun ble flydd opp til fjellet. Derimot husker hun godt at ørnene hadde angrepet henne på hylla, og at hun hadde kastet stein og mose på dem. Hvis dette er direkte sitater av hva hun sa, gjelder de jo bare for tiden på hylla. Det kan ikke brukes som bevis for at hun ble tatt av ørnen.
Dette hopper jeg over, da dette ikke kan kalles noe i nærheten av "bevis". Det ble jo opplest og vedtatt at hun var tatt av ørn.
De forstrekte beina er også et rykte som har oppstått i ettertid. Det er ikke beskrevet i noen av de samtidige beretningene. Derimot skriver flere aviser i august 1932 at ørnen som tok Svanhild har slått til igjen og båret en sau opp i reiret, og tatt livet av den der. (Sannheten i dette er vel også tvilsom) Men det tyder på at folk rett etter hendelsen ikke hadde merket seg at ørnen hadde problemer med beina, ellers hadde vel dette vært nevnt?
Ja, Svanhild ble nøye undersøkt, og ingen skade funnet. Bare et lite skrubbsår i panna (som mer sannsynlig var et ublidt møte med en bjørkekvist) ble bemerket. Og vekten ble veid og kontrollert til 19 kilo. Først rundt 1990(?) var det noen som fant på at hun ble veid på en pundvekt, og at hun bare veide halvparten av det som var rapportert. Dette, sammen med såret på brystet er helt klart funnet på i ettertid for å gjøre dette mer troverdig.
Hartvig Huitfeldt Kaas trodde ikke på ørnerovet før han dro til Leka. Han forandrer mening da han selv prøver å komme opp til hylla der Svanhild ble funnet. Jeg vet ikke noe om Hartvigs fysiske form, men han var 65 år (to år yngre enn meg). Jeg ser for meg en litt korpulent zoolog fra overklassen, som har levd livet. Klart det er tungt å gå opp til den hylla. Han var for øvrig ugift, og hadde derfor ingen erfaring med barn og deres kapasitet. At han vurderer dette som en umulig tur for Svanhild kan ikke kalles et bevis.
Alle "bevis" Hunnestad legger fram er dermed motbevist. Merkelig nok bruker han ikke skoen og lommetørkleet som noe bevis. Men han skriver et par steder at de ble funnet nedenfor fjellet, ved urene. Kanskje lå de ikke så langt fra Svanhilds rute opp til hylla allikevel?
Så hva taler for at hun gikk selv?
Hun var gammel og stor nok til å klare denne turen.
Hun var i en alder der nysgjerrigheten på alt nytt er på sitt sterkeste.
Det er mulig å ta seg opp til hylla der hun ble funnet, men ikke noe særlig høyere.
Hun hadde ikke en skramme på kroppen.
Det som gjør meg mest tvilende, er at det ikke var merker etter ørneklør på kroppen hennes. Når en ørn griper et bytte, er det med et solid grep av sine ca. 5 cm. lange klør. De som tror på historien hevder at ørnen bare grep tak i klærne hennes. Dette gjør da historien enda mer utrolig. Med en 19 kg tung pendel under seg, ville en 6-7 kg tung ørn umulig klart å fly. Det hadde blitt for ustabilt. Som med et helikopter blir løfteevnen sterkt redusert med hengende last enn last inne i kabinen.
Svanhilds kjole er utstilt på kommunehuset. Hvis den riften er lagd av ørneklør er det ganske utrolig at hun ikke hadde sår på kroppen.
Aftenposten hadde en utførlig reportasje-føljetong om hendelsen i 1932. Allerede dagen etter hadde de det på forsiden.
De fulgte opp dagen etter med en mer utførlig berettelse:
Noen dager seinere hadde de også fått tak i bilder. Lensmannen Erik Thorvik på Leka hadde ordnet dette.
Lensmannen beskriver her området etter en befaring sammen med de tre rednings-mennene. Må jo si at han legger litt på da han beskriver det som ca. 40 m bratt fjellvegg fra hylla der hun ble funnet ned til toppen av ura. Det er det ikke!
Mange ørnehistorier dukket opp fra fjern og nær i ettertid. Den ene mer utrolig enn den andre. Her er et par.
Aftenposten 19. juni 1932
Aftenposten 11.juni 1932 (Beklager litt rotete oppsett, men billedredigering i Wix er helt ubrukelig.)
Det kom mange leserinnlegg til aviser over hele landet. Både for og i mot om dette virkelig kunne ha skjedd. Spesielt mange fiskere skrev inn og tvilte på at dette kunne ha skjedd. De hadde stor erfaring med havørn, og alle var stort sett enige om at havørna aldri plukket opp fisk over 2 kg. fra sjøen. Prøvde de seg på større bytte gikk det som regel galt.
Aftenposten valgte da å sende en "ekspert" opp til Leka for å undersøke saken. Dessverre falt valget deres på den eldre zoologen Hartvig Huitfeldt-Kaas. Han var ferskvannsbiolog, og hadde som sådan ikke mer enn normalt greie på ørner. Han reiste opp som en tviler, men endte opp med å bli frelst. Hans reportasje fra Leka i Aftenposten 20. august 1932 kan du lese her.
De troende hevder at Svanhild var en spedvokst unge, og aldri kunne veid 19 kg. (med klær). Derfor kom de (for ikke så lenge siden) opp med teorien at hun ble veid på en pund-vekt, og at den rette vekten skulle vært ca. 10 kg. Det vil i så tilfelle ha vært unormalt lavt. Normal gjennomsnittsvekt for 3 år og 8 måneder gamle pikebarn er i dag 15,7 kg. Nå kan man si at unger var tynnere i gamle dager, men unger som vokste opp på gård, der det normalt var nok mat, veide nok ikke så mye mindre.
På et bilde lensmannen sendte til Aftenposten, halvveis sitter Svanhild på kneet til faren. Her ser hun ikke spedbygd ut i det hele tatt. Jeg ser en litt lubben unge i godt hold. Jeg vet ikke om faren var spedbygd, men hendene til Svanhild virker kraftige i forhold til farens.
Svanhild virker ikke veldig sped ved siden av faren.
Når jeg diskuterer ørnerovet med en troende, kommer ofte argumentet om at hvis hun hadde gått selv, så ville letemannskapet ha sett henne. Jeg forstår ikke argumentet. De voksne hadde tatt seg en middagslur etter en bedre (dåps)middag. De andre barna hadde gått ned til sjøen for å leke. Det er ikke godt å si hvor lenge Svanhild var aleine. Det sies 10 minutter, men i virkeligheten var det nok mye lenger. Hun kan med andre ord ha vært i bunn av ura når de begynte å våkne. Det tok litt tid før de kom ordentlig i gang med letingen, og flere timer før de begynte å nærme seg funnstedet.
Hvis de skulle ha sett Svanhild fra området rundt gården, måtte de ha brukt kikkert, eller hatt falkeblikk. (eller kanskje "Ørneblikk"?)
Det er selvfølgelig opp til en hver hva man vil tro på. Men de som ikke kjenner historien bør få en nøytral versjon, for å kunne ta en objektiv avgjørelse. Per i dag er det dessverre en del faktafeil i den "offisielle" historien. (Og flere har det blitt med årene). Min versjon er langt fra nøytral, men da balanserer den de andre versjonene.
Commentaires