top of page
Søk
  • Forfatterens bildete-fjeld

Farewell Yellow Brick Road

Elton John's avskjedsturné er nå avsluttet. 5 år, 328 konserter i 22 land ble gjennomført. Jeg fikk gleden av å være til stede på hans nest siste konsert!


I januar i år oppdaget jeg tilfeldigvis at Elton John var ute på sin avskjeds-turné. Jeg tenkte at det kunne være en fin bursdagspresang til Inger-Maren, og en oppmuntring etter lengre tid med alvorlig sykdom.


Problemet var at han ikke skulle innom Norge. (Han hadde to konserter i Telenor Arena 21.-22. mai 2022, som jeg ikke hadde fått med meg.) Og konsertene i København, Gøteborg og Stockholm var utsolgt. Så for første gang tok jeg i bruk mine "kontakter" i bransjen. Da det ble slutt på konsertene i Drammenshallen, sa Gunnar Eide at jeg bare måtte ta kontakt hvis det var noen konsert jeg ville se. Jeg benyttet meg aldri av tilbudet, før nå. Og i mellomtiden hadde jo Gunnar Eide gått bort.

Men Gunnars nestkommanderende, Rune Lem, hadde ført selskapet videre, og de var blitt en del av Live Nation, verdens største konsertarrangør. Jeg tok sjansen, og sendte en E-post til dem. Jeg fikk en hyggelig melding tilbake fra Kristin Svendsen, som hadde med billettene å gjøre allerede de siste åra i Drammenshallen. Hun hadde kontaktet Live Nation i Sverige, og de hadde ordnet så jeg fikk kjøpe et par billetter.


Da var det bare å booke flybilletter og hotell, og vente.


Da dagen for avreise nærmet seg, ble det klart at komplikasjoner som hadde oppstått i forbindelse med Inger-Marens sykdom, kunne skape problemer for turen. Dagen før avreise ble det klart at legene frarådet reising, så da var det bare å kaste inn håndkleet for henne.

Men Inger-Maren og jeg ble enige om at jeg fikk reise alene, så fikk vi heller finne på noe annet når hun ble frisk nok til å være med.


Så fredag 8. juli satte jeg meg i bilen grytidlig på morgenen (05:30 er i tidligste laget for et utpreget B-menneske som meg) og kjørte til Løken i Aurskog-Høland. Der ble Geo plassert hos oppdretter Kjersti Qviller i Trollkjerka kennel, før jeg kjørte videre til Gardermoen.


Jeg har vært hundrevis av ganger i Sverige, men aldri i Stockholm. Kun 40 minutter unna med fly, er jo det litt merkelig? Men så har det aldri vært noe som trekker meg mot storbyer. Fordelen med Sverige er at man i hvert fall forstår språket. Og det stemte forsåvidt. Stockholm er blitt såpass internasjonal, at alle snakker til deg på engelsk. Når jeg da svarte på norsk, ble de ofte litt overrasket.


Etter landing på Arlanda, var det å komme seg inn til sentrum. Siden jeg ikke hadde mye mer enn tid av veien til konserten, valgte jeg "Arlanda express", noe jeg antar tilsvarer Flytoget på Gardermoen. De reklamerte med kun 18 minutter inn til sentrum. Det starta ikke veldig bra, for de første kilometerne hadde jeg fint klart å holde følge til fots. Selv om de etter hvert klarte 200 km/t en kort stund, tok det vel nærmere halvtimen.

Dyre minutter, men siden det gikk såpass sakte fikk jeg mer valuta for pengene(?)


Jeg er medlem av Thon Hotells kundeklubb, og akkurat da jeg skulle bestille hotell kom det en mail om kundetilbud. Jeg sparte kanskje et par hundrelapper, og med bare 150 meter å gå fra Central-stasjonen, var det greit nok. Utsikten fra rommet var "så der", men de hadde påkostet greie vinduer, sånn at selv om togene dundret forbi 20 meter fra rommet hvert tredje minutt, hørte jeg ikke et pip. (Kan kanskje også skyldes min etter hvert noe reduserte hørsel, spesielt etter konserten?)

Må vel si at jeg foretrekker min utsikt hjemme på Nevernes!


Jeg rakk en liten strekk før jeg måtte begynne å gå i retning stadion. Det var ca. 5 km dit, og jeg mente det skulle være grei skuring. (Med et dårlig venstre kne, og en raskt voksende vannblemme samt et par fotvorter under høyre fot, ble det en smertefull marsj. I tillegg ble jeg slått ned! Hvorfor han fyren plutselig skulle heve begge armene i været akkurat da jeg passerte, lurer jeg litt på. Det var jo ikke målpassering i Stockholm Maraton vi snakker om. Jeg fikk den ene handa rett i solbrillene, og måtte ta stående telling. Han fløy for å plukke opp mobilen sin, som fløy 15-20 meter av gårde. Jeg håper den ble ødelagt!)

Litt orienteringsproblemer var det i starten også, (skyldtes ombygninger og stengte gangveier), men jeg fant etter hvert retningen. Den tok meg gjennom "Gamla Stan", videre over "Södermalm" til bydelen Johanneshov, der Tele2 arena ligger rett bak Globen.


Planen min var en matbit på veien før konserten, men det tok lengre tid å gå enn beregnet, så det ble bare en pølse i brød i farta. Litt kø når 40.000 skal inn noe færre dører, men det gikk bedre enn fryktet. Vel inne kunne jeg konstatere at plassene jeg hadde fått var greie. Midt oppe på den faste tribunen med gode stoler, og uhindret utsikt til scenen. Alt har store dimensjoner i en sånn hall, så det var nok et sted mellom 30 - 40 m bort til scenen, men det var mindre enn de fleste andre hadde.

De to stolene på felt 109 jeg hadde til rådighet. (Litt annet tribuneoppsett enn på Elton, men felt 109 er der det var.)


Det var "lov" å fotografere/filme under konserten med mobiler og pocket-kameraer. Jeg hadde bare et minnekort med plass til ca. 30 minutter, så jeg måtte gjøre et skjønnsomt utvalg. Men det er mange andre som har filmet og lagt ut på Youtube. Der jeg ikke har egne opptak, linker jeg til andres. Kvaliteten kan være noe vekslende, men den historiske interessen er stor.


(Overskriften på hver låt er linket til video på Youtube, og er alle unntatt en fra fredagens konsert). Mine videoer og bilder står inne mellom teksten.



Konserten begynte ganske presis kl. 20:05 med Bennie and the Jets, utgitt i 1974 på albumet Goodbye Yellow Brick Road.

Umiddelbart ble jeg litt skuffet over lyden. Det var jo nesten alltid klager på lyden i Drammenshallen. Jeg trodde nå, 40 år seinere, at de hadde løst problemet med "hall-lyd", men det hadde de tydeligvis ikke. Men nå er vel mine ører blitt like dårlige som den jevne lydteknikker, så jeg skal ikke dømme for hardt. Jeg var der uansett mest for opplevelsens skyld.




Philadelphia Freedom ble utgitt som singel i 1974. (B-siden var en live-innspilt cover av The Beatles' "I Saw Her Standing There", sammen med John Lennon). Den ble ikke med på noen LP før "Greatest Hits II" i 1977.

Den ble skrevet som en hyllest til tennisspilleren Billie Jean King, som Elton hadde møtt året før. (Og de er fortsatt gode venner.)

Billie Jean King og Elton John (1974) (Foto: Sam Emerson)




Utgitt 1983 som singel fra albumet "Too Low For Zero". Elton John hadde da samlet sammen det gamle bandet som ikke hadde spilt sammen siden 1975. To av de var med på dagens konsert, trommeslager Nigel Olsson og gitarist Davey Johnstone.

Davey Johnstone var for øvrig med på å skrive "I Guess That's Why They Call It the Blues". Stevie Wonder spilte harmonica på originalen.




Border Song ble utgitt i 1970, på hans andre album: "Elton John". Den ble Elton Johns første låt som kom inn på en hit-liste, da den nådde 34. plass i Canada. I 1972 ble den coveret av Aretha Franklin, og i 1993 sang de den sammen. Den ble dedisert til Aretha under konserten.

En liten smakebit av "Border Song".




Tiny Dancer ble utgitt i 1971 som førstespor på albumet "Madman Across the Water". Sangen skal være myntet på Maxine Feibelman, som var gift med Bernie Taupin, og som fungerte som Elton Johns syerske i noen år.

Maxine Feibelman og Bernie Taupin ca. 1972 (Foto: Elton John Corporation)




Have Mercy On the Criminal ble utgitt i 1973 på albumet "Don't Shoot Me, I'm Only the Piano Player". Hva den handler om er litt diffust, men det spekuleres i Bernie Taupins opplevelser med B-filmer og historier i barndommen.




Rocket Man skal være inspirert av David Bowies Space Oddity (selv om Bernie Taupin har vært litt uklar om det), og Ray Bradburys historier. Den ble utgitt i 1972 på Eltons album Honky Château. På den tiden var det jo stadig menn oppe og gikk på månen (siste Apollo-ferd var i 1972.) Og det ble snakket mye om reiser til Mars.




Take me to The Pilot ble utgitt som single i 1970. (På B-sida var "Your Song", som vel må sies å ha blitt noe mer populær.) Den kom med på Eltons 2. album "Elton John".

Hverken Elton John eller Bernie Taupin har siden klart å gi noen forklaring på teksten, annet enn at det låt greit.

Ingen i Stockholm, inkludert meg, fant det verdt å filme denne. Den nyeste versjonen jeg fant på Youtube, var fra 5. mai i Hamburg.




Someone Saved My Life Tonight ble utgitt 1972 på albumet "Captain Fantastic and the Brown Dirt Cowboy" og som single litt seinere samme året. Den handler om et selvmord som Elton prøvde å begå i 1968 da han skulle gifte seg med en jente han ikke elsket. (Han hadde åpnet for gassen i ovnen, og lagt seg på gulvet. Men han hadde også åpnet vinduet!)




Levon er for meg en heller ukjent låt. Den ble utgitt 1971 på albumet "Madman Across the Water". Det står lite (eller ingenting) om den på Wikipedia.




Candle In the Wind er vel en av Eltons mest kjente låter. Den ble utgitt første gang i 1973 på albumet "Goodbye Yellow Brick Road". Året etter ble den utgitt som single, med "Bennie and the Jets" som B-side.

Låten var en hyllest til Marilyn Monroe, som døde 11 år tidligere. I 1997 ga han ut en ny versjon som hedret Lady Diana.

Candle in the Wind.




"Funeral for a Friend/Love Lies Bleeding" er åpningssporet på dobbel-albumet "Goodbye Yellow Brick Road".

Det er en medley av to separate låter, men de blir "alltid" spilt sammen. Den første er en instrumental, som Elton komponerte med tanke på hva slags musikk han ville ha i sin egen begravelse.

På min video ser man, etter at han har vært av scenen en liten tur, Elton John komme stavrende opp på scenen igjen, som en krokrygget gammel mann. Men bak tangentene hamrer han løs som aldri før.




Burn Down the Mission ble utgitt i 1970 som sistesporet på Eltons 3. studioalbum "Tumbleweed Connection".

Denne låta er vel ikke blant Elton's mest kjente, og er en av få som ble spilt på avskjedsturneen som ikke har blitt utgitt som singel. Den har heller ikke fått sin egen side på Wiki, som de fleste andre av Eltons låter. Men den er den eneste fra dette albumet som har fått noe oppmerksomhet.

Davey Johnstone har spilt med Elton John siden 1971.




Sad Songs ble utgitt i mai 1984. Den var sistesporet på albumet "Breaking Hearts", og kom senere som singel med "A Simple Man" som B-side.

Elton John var jo i Drammenshallen i mai 1984, men han spilte ikke Sad Songs da. Men da han kom tilbake i 1989, var den på repertoaret.

Nigel Olsson har spilt med Elton John siden 1969.




Sorry Seems To Be the Hardest Word ble utgitt i 1976 på "Blue Moves" album. Senere utgitt som singel med "Shoulder Holster" på B-siden.

Dette er en av få låter der Elton John har skrevet mesteparten av teksten selv. Den handler om et forhold som er i ferd med å sprekke opp. Men det var ikke selvopplevd, i hvert fall ikke på den tiden.




Don't Let the Sun Go Down On Me ble utgitt i 1974 på albumet "Caribou", senere som singel med "Sick City" på B-siden.

I 1991 dukket Elton uventet opp på en George Michael konsert, og de gjorde en duett på Don't Let the Sun Go Down On Me som ble en kjempehit. På konserten i Glastonbury to uker før Stockholm, dediserte Elton denne låta til George Michael, som dessverre døde i 2016.




The Bitch Is Back ble også utgitt i 1974 på albumet "Caribou", og ble den andre singelen fra dette albumet, med "Cold Highway" som B-side.

Tittelen spiller på Nigel Olssons tidligere nevnte kone, Maxine Feibelman, som ofte sa "the bitch is back" når hun traff Elton John. Teksten handler også om Elton Johns livsstil.





I'm Still Standing ble utgitt i 1983, på albumet "Too Low For Zero", seinere som den andre singelen fra dette albumet.

Tittelen er seinere blitt tolket som en beskrivelse av at Elton Johns fortsatt står oppreist etter mange nedturer og problemer i livet. Men i et intervju sa Bernie Taupin at den opprinnelig ble skrevet som et farvel til en av Eltons kvinnelige bekjentskaper.




Crocodile Rock ble utgitt som singel i 1972, med "Elderberry Wine"som B-side. I 1973 kom den med på albumet "Don't Shoot Me, I'm Only the Piano Player"

Låta skal være inspirert av det Australske bandet Daddy Cool og deres hit "Eagle Rock", som Elton hørte da han var på turné i Australia i 1972.

Crocodile Rock var Eltons første nr. 1 hit i USA. Den var på topp da jeg så smått begynte å frekventere diskoteker i -73/-74, og gjorde et uutslettelig inntrykk.

En liten smakebit av Crocodile Rock. Minnekortet mitt begynte nå å bli fullt dessverre.




Saturday Night's Alright for Fighting ble utgitt i mai 1973 på albumet "Goodbye Yellow Brick Road", og som første singel fra dette albumet en måneds tid seinere.

Denne låta er inspirert av Bernie Taupins ungdomsdager, med stadige nevekamper på den lokale puben.



Etter en liten pause, kommer de tilbake og gjør tre ekstranummer:


21 Cold Heart. (Pnau Remix)


Cold Heart ble utgitt i 2021 på singel, og kom senere med på albumet "The Lockdown Sessions".

Sangen er en duo, med den albansk/engelske sangeren Dua Lipa. Den er en mix av Elton Johns "Rocket Man" (1972), "Kiss The Bride" (1983), "Sacrifice" (1989) og "Where's the Shoorah" (1976). Låta ble en megahit, og toppet listene i 13 land.


Dua Lipa dukket dessverre ikke opp annet enn på storskjerm.




Your Song ble først innspilt og utgitt i 1970 av det amerikanske rockebandet "Three Dog Night". Elton John var oppvarmingsartist for dem, og lot dem få låne låta. Men han spilte den inn også selv, og den ble utgitt på albumet "Elton John". Den ble også utgitt på singel, som B-siden på "Take Me To the Pilot", men da var det B-siden som ble mest populær!

Jeg prøvde å ringe Inger-Maren under denne låta, men fikk dessverre ikke kontakt. En liten tåre ble felt for det tomme setet ved siden av meg.





Avslutningsnummeret ble selvfølgelig "Goodbye Yellow Brick Road", Den ble utgitt på singel i oktober 1973, og var tittelsporet på dobbel-albumet som kom en måned senere.

Yellow brick road er hentet fra "Trollmannen fra Oz". Dorothy måtte finne denne veien for å komme videre til målet: å finne trollmannen som kan hjelpe henne å komme hjem igjen.

Bernie Taupin har skrevet teksten som et ønske om å vende tilbake til røttene.



Med tonene fra "Hold Me Closer", en duett med Britney Spears utgitt i 2022, forlater Elton John scenen på en trappeheis-plattform, og forsvinner inn i bakteppet. Sangen inneholder elementer fra "Tiny Dancer" (1971), "The One" (1992) og "Don't Go Breaking My Heart" (1976).



Elton John presenterer underveis i konserten bandet. Dessverre finner jeg ikke opptak på dette fra min konsert, så dette er fra dagen etter.


Nigel Olsson: Trommer og bakgrunnsvokal.

Har spilt sammen med Elton John siden 1969. (Han har heldigvis fått tak i ny trommestikke etter at jeg "rappa" en fra ham i 1982.)



Davey Johnstone: Gitar, bakgrunnsvokal og musikalsk ledelse.

Han har spilt med Elton John siden 1971.



Ray Cooper: Perkusjon.

Han har spilt med Elton John siden 1971. (Legg merke til hans innsats og musikalske glede i flere av videoene!) Ved Eltons presentasjon fikk han absolutt mest applaus.



John Mahon: Perkusjon og bakgrunnsvokal. Han har spilt med Elton John siden 1997.


Kim Bullards: Keyboards. Han har vært medlem av Elton John Band siden 2009.


Matt Bissonette: Bass og bakgrunnsvokal. Han har spilt med Elton John siden 2012.



Jeg gikk tilbake til hotellet med litt blandede følelser. Jeg følte at jeg hadde vært med på noe nesten historisk. (Skulle selvfølgelig gjerne vært der dagen etter!) Det hadde vært en opplevelse, men lyden var som tidligere nevnt en skuffelse. Eltons stemme er også en skygge av hva den en gang var, men det var som ventet. Inger-Maren bemerket det da hun fikk høre mine opptak: der han før gikk opp mot slutten av en strofe, gikk han nå ned. Men konklusjonen blir at det var verdt turen.


De neste to dagene ble brukt til litt sight-seeing i Stockholm. Som nevnt var dette mitt første besøk. Wasa-museet, Natur-historisk museum (med noen svenske meteoritter) og Skansen ble besøkt.


Hjemreisa gikk smertefritt, men jeg fikk jo sjokk når jeg skulle betale for parkeringa på Gardermoen. 1420.- kr. for litt over to døgn, på en utendørs parkeringsplass som ble bygget i 1998, og ikke har blitt gjort noe med siden den gang, er jo landeveisrøveri. Neste gang tar jeg med bilen på flyet. Kan umulig være så mye dyrere.



Alle bilder hvor det ikke står hvem fotografen er, og videoer som ikke er på Youtube, er tatt av meg. Siden Elton John oppfordret til å dele bildene vi tok på sosiale medier, går jeg ut i fra at dette er helt greit.


PS. Hele konserten fra Dodger Stadium i L.A. kan sees på Disney + kanalen. Der skal det også være en dokumentar om Elton John.

23 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle
bottom of page