LOMSDALEN

Så ble det endelig tur til Lomsdalen igjen! Det har faktisk gått 17 år siden forrige gang. At bakkene opp dit virket mye tyngre nå enn forrige gang skyldes nok den fortsatt pågående landhevingen etter siste istid.

Resten av turfølget valgte å gå opp i regnværet på fredag. Sjøl valgte jeg å vente til solskinnet kom utpå lørdagen, og fikk en strålende tur. Med “egen” båt blir man mer uavhengig, og Robert lånte velvillig bort landhaleren sin på Børjeøra. Der ble jeg møtt av en hel hær av sauer, som vettskremt løp hit og dit. Men et stykke oppover stien var det jeg som ble livredd, da hele saueflokken hadde samlet seg og kom løpende etter meg. Hadde de bestemt seg for å gå sammen om å knøle denne inntrengeren? Heldigvis ga de seg etter en stund.

10 meter opp i den første stigningen måtte jeg ta den første pausen. Jeg husket Edvards råd om å starte rolig, men problemet var at om jeg skulle ta det roligere, måtte jeg stå stille. Vel, jeg kom meg opp, og ble på toppen belønnet med en nydelig utsikt utover Børja.

Innover i Sæterdalen lå det fortsatt litt snø, men ikke verre enn at det var fremkommelig. Jeg husker ikke at Sæterdalen var så lang og kronglete, men man slapp i alle fall jungelen og alle blodsugerne som vanligvis er der seinere på sommeren.

Turistforeningen har overtatt Strompdalshytta. Men den står åpen, så alle kan ta en overnatting der ved behov. Turfølget mitt hadde overnattet der, men så seint som jeg kom meg avgårde, hadde de forlengst gått videre. Dronning Sonja har visstnok også overnattet her.

Det er bare tufter etter resten av gården, men låvebrua er av det mer solide slaget, og vil nok stå der i mange år ennå.

Knut Strompdal hadde anlagt en fin hage på gården. Rester av denne kan man fortsatt se, bl.a. krokusen som blomstrer på enga, og seinere er det mulig å plukke fine bringebær ved Strompdalshytta.

Når man fortsetter i retning Lomsdalen kommer man over en liten rygg hvor man har fin utsikt over Lomsdalselva og oppover Lomsdalen.

Hengebrua over Breivasselva er i fin stand nå, ikke bare to vaiere å gå på som da jeg første gang gikk opp her. Med den store vannføringen som var nå, får man en fin avkjøling på kjøpet.

Etter hengebrua er det et stort rasområde som må forseres. Her savner man kanskje litt merking for å slippe å gjenta dumme veivalg. Sjøl havna jeg litt på vidvanke, men en løs stein med påfølgende baklengs salto med halv skru brakte meg på rett kurs igjen.

Etter ura kommer man opp i sjølve Lomsdalen, og nå har man flere kilometer med lettgått terreng foran seg. Lomsdalstjønnan blinker fristende, men jeg lar fiskestanga hvile til jeg har funnet de andre.

Avtalen vi hadde gjort var ikke helt klar. Jeg trodde de skulle ha leir ved tjønnan, og flere ganger så jeg både telt og folk, men når man nærmet seg var det bare stein og trær. Men ferske spor innover stien tydet på at de hadde gått noe lenger.

Jeg er nesten inne ved Lomsdalen gård, da jeg plutselig treffer på spor som går andre veien. En  kilometer nedover elva ligger det ei privat hytta, som det også er mulig å ta inn på ved behov. Der finner jeg omsider gjengen.

På søndag ble fiskestanga pakket ut. Ruslet oppover langs elva, med stadige forsøk på å få en ørretpinne til middag. Ikke antydning til liv, og til slutt satt sluken fast i et tre i utkastet med det resultat at stanga brakk. Da ble det mer tur i stedet. Var bortom Lomsdalen gård, der bygningene nå er helt nedrast. På min første tur opp hit for nesten 35 år siden, sto i det minste hovedbygningen oppreist, selv om den ikke var direkte beboelig.

Jordkjelleren har blitt restaurert, men jeg ville ikke ha overnattet der unntatt i ytterste nød.

En 10 minutters gange videre innover dalen kommer vi til Gårdsfossen. Jeg har vel sett mer imponerende fosser (Niagara Falls bl.a.) men med den raskt tiltagende snøsmelting var det god fart i vannet.

Like ovenfor Gårdsfossen er det bygd ei ny hengebru. Den gjør det mulig ved såpass stor vassføring som nå, å komme seg videre: nordvestover mot Henriksdalen og Visten og nordøstover mot Eiterådalen og Mosjøen. Solide turer jeg får prøve en annen gang.

Turen går istedet nå tilbake til de andre, hvor vi har blitt enige om å gå tilbake til Lomsdalstjønna for den siste overnattingen. På veien viser noen av lokalbefolkningen ritualer som antagelig har tusenårige tradisjoner.

Vi får også et møte med dalens ekte lokale innvånere. Et storlom-par viser en viss skepsis til inntrengerne.

Telt er slått opp, og henegkøyer hengt opp. Da er det tid for litt bålkos. Klokka nærmer seg midnatt, men det er fortsatt lyst.

Unn-Helen har lagt seg “tidlig”, og Siv og Marianne beundrer innkvarteringen. Det var ikke mange innsekter som hadde våknet ennå, men man vet aldri.

Mørkere enn dette blir det ikke på Sør-Helgeland 1. juni. Kan ikke akkurat si at månen lyser opp.

Men zoomer man inn kan man helt tydelig se at månen egentlig er en Jarlsberg-ost.

Rett ved stien er det noen som har lagt fra seg en møllestein. Har det vært en gammel mølle i nærheten? Eller ble børa for tung opp de siste bakkene? Den var jo ganske verdifull i sin tid, så vi får tro den har vært brukt.

Tusser og troll finns det masser av på Sør-Helgeland.

Over hengebrua, uten selvutløser.

I Sæterdalen har en av skogens virkelige kjemper tapt kampen mot værgudene.

Dette var første gang jeg har vært i Lomsdalen uten å få en eneste fisk. Hva har skjedd? Selv med brekt stang fikk jeg prøvd mye ( fikk sjø-ørret på nesten kiloen på stanga når jeg dorget hjem). Vi får tro at det er årstiden, hvor isen nettopp har gått, og det er nesten ingen innsekter til å sette fart på fisken. Jeg tar nok med fiskestanga neste gang også.

Med på turen var: Siv Mathisen, Jan O. Nielsen, Unn-Helen Flatmo, Marianne Stoveland, Ole , Tine og jeg.