(Og en tur i Vegatrappa)
Da Gangarlaje vant Brønnøy kommunes kulturpris i 2021, ble det bestemt at pengene skulle brukes til en felles-tur. Det tok litt tid, men lørdag 24. juni 2023 var alt klart for en runde med buss i verdensarv-stedet Vega.
Vega.
Geo har blitt Gangarlajes lille maskot, og er alltid med på turene. Men siden vi skulle kjøre buss, og enkelte sliter (mye) med allergi, ble løsningen at jeg kjørte egen bil. Siden fergene ut til Vega nå har blitt gratis (som et ledd i å stoppe flukten fra landsbygda!) ble det ikke så mye dyrere for meg. (En liten digresjon: Hvis det er noen politikere som leser dette? Et lite tips til å stoppe denne flukten. Senk prisene på drivstoff med de fem kronene den er dyrere på landsbygda enn i storbyene! Der har de jo i tillegg et sterkt subsidierte kollektivtilbud, så det gjør det fristende å flytte tilbake til mer sentrale strøk igjen.)
En sterkt subsidiert Plug-in hybrid MF Hornstind brakte oss fra Horn via Ylvingen til Vega.
De andre satte igjen bilene sine på Horn fergeleie og entret turbussen på Igerøya.
Første stopp på turen var Verdensarv-senteret på Gardsøya utenfor Holand nord på Vega. Dette åpnet i 2019, og forteller historien til verdensarv-området.
Vega Verdensarv-senter
Fra de første jegere og fiskere ankom øya for ca. 10.000 år siden, til i dag, hvor fuglevokterne fortsatt passer på ærfuglene, og får betalt i form av den kostbare ederduna. (Ei dyne med ca. 1 kg dun koster i dag 95.000 kroner.) Men ser man på alt arbeidet som ligger bak, blir det dårlig timebetaling. (En kg gull koster til sammenligning 686.ooo.- kr.!)
Vi fikk lov til å holde en "dott" på størrelse med en håndball. Den veide ingenting.
Da vi var på Vega i 2010 (jeg trodde det var lenger siden) fikk Inger-Maren prøve dun-rensing med "harpe" sammen med leder for dunværet Lånan, Hildegunn Nordum.
Hildegunn og Inger-Maren renser dun, mens Vigdis Hals Nielsen ser på.
Vi fikk en guidet tur gjennom utstillingen, der en moderne data-animert 3D presentasjon av hvordan Vega og øyene rundt steg opp av havet etter siste istid imponerte mest.
Vi skulle nå gå fra Verdensarv-senteret gjennom Holands-osen naturreservat til Vega Havhotell. En frisk liten marsj på snaue 4 km før lunsj. Men siden jeg hadde egen transport, valgte jeg å kjøre til Havhotellet, og så gikk jeg derfra for å møte de andre.
På tur gjennom Holands-osen naturreservat.
Bortover en sti som hadde trengt litt hjelp av den "Forsvudne løypemaler". Det gikk stier (sauetråkk) på kryss og tvers, og merkinga var høyst mangelfull. Jeg bygde opp et par merkevarder der de var rast sammen, etter å ha gått feil, men noen på øya burde ta en tur med rødmaling og kost snart.
Geo viste moderat interesse for sauene, men glupsk interesse for fersk sauebæsj. (Jeg lurer litt på hva det smaker av hundeforet hans, som han hadde fri tilgang til i bilen, når han foretrekker bæsj?)
På et tidspunkt ble han helt hysterisk. Han ville absolutt bortover, vekk fra stien. Da det begynte å klukke litt inne i lyngen, og ei lirype-høne plutselig dukket opp, skjønte jeg jo hvorfor. Siden hun ikke fløy av gårde, lå hun nok på reir inni lyngen der. Jeg måtte hale ganske hardt for å få han vekk derfra.
Vi klarte nesten å gå hele løypa før vi traff de andre. Så da ble det en 7 km. tur på oss.
Vega er jo kjent for sine jernalder-funn, og på tilbakeveien viste jeg de andre et funn jeg hadde gjort. Vi var ikke helt enige, men konklusjonen ble vel at funnet var fra Ovnsalderen, og ikke Jernalderen.
Funnet fra Ovnsalderen i Holandsosen.
På Vega Havhotell fikk vi servert en utmerket fiskesuppe, og en nydelig sjokoladefondant(?) med bringebærsaus.
Vega Havhotell. (Foto: Helgelands Blad)
Gåtur og lunsj hadde tatt så lang tid, at planene videre måtte forandres. Det ble derfor avstemning om vi skulle ta en rundtur med bussen, eller en ny spasertur. Det ble da et overveldende flertall for buss. (Gangarlag?)
For meg ville det være lite interessant å ligge bak bussen i et par timer, så jeg fant ut at et besøk i Vegatrappa ville være mer morsomt.
IL Vega bygde i 2018 på dugnad ei trapp opp til utkikkspunktet Ravnfloget, på vestsida av Vega. 1450 trappetrinn bringer deg 320 meter til værs. I august i fjor gikk det steinsprang som ødela deler av trappa, men nå var den reparert, og hadde nettopp åpnet igjen. (Når man bygger ei trapp gjennom en av Norges største steinurer, må man regne med en stein i ny og ne. Jeg ville ikke gått opp der etter langvarig regn eller på våren.)
Det sier seg sjøl at i ei steinur ramler det steiner.
Jeg var litt skeptisk til å dra med Geo opp alle disse trappene, men han har lenge vist at trapper er ingen hindring. Opp gikk det som smurt, og han fikk masse skryt av de vi passerte eller møtte.
På veien opp møtte vi også en del kunst-installasjoner og informasjon.
En del informasjon var kanskje ikke helt nødvendig.
Hmm... Jeg hadde vel allerede konstatert at det var en ganske stor stein ja.
Geo er stadig frampå.
Der fikk du en kald skulder, Geo.
På toppen av Ravneflåget står det selvfølgelig en ravn.
Du må gjerne ta stand Geo, men jeg skyter ikke den fugger'n!
Fra toppen er det utmerket utsikt over Vega-øyan og Søla-vulkanen, som var i fult utbrudd (Noen som var askefast i Brønnøysund?)
Vulkanutbrudd av det "snille" slaget.
Da vi skulle begynne å gå ned igjen, nølte Geo først. Den øverste trappa er blant de bratteste, og jeg begynte å lure på om jeg måtte bære han ned. Men så tok han et par trinn, og fant ut at det gikk ganske greit.
"Det var du som dro meg med opp hit, så du får bare vise litt tålmodighet!"
Så turen ned gikk også greit. Jeg måtte bare roe ned gutten litt noen ganger, da han stadig økte tempoet.
"Hund på 15 kg. tatt av ørn og bragt opp til reir på Vega!"
Vel nede rakk vi en liten spasertur langs rullesteinsstranda for å løse opp i musklene, før vi måtte kjøre for å rekke ferga, og møte de andre. De hadde også rukket en liten fottur på nordsiden av øya, for å se på Guristraumen (en liten "Saltstraum"), men de hadde ikke nådd helt fram.
Comments