Her på Kongsberg er å gå langs Rennene en mye benyttet turmulighet. Ikke alle vet at de da befinner seg midt i et av norgeshistoriens største ingeniør-mesterverk.
Etterhvert som sølvverket utviklet seg utover 1600-tallet trengte man energi for å drive mange av de tekniske apparatene som de tyske bergmennene hadde tatt med seg, malmheiser, knuseverk og vannpumper. Og det eneste som kunne gi denne energien på den tiden var vann.
Numedalslågen lå for lavt, så løsningen ble å bygge en rekke dammer oppe i Gruveåsen. Mellom dammene og de forskjellige gruvene der man trengte vann-energien ble det så bygd vannrenner. Totalt har man i dag registrert 132 vannrenner med en samlet lengde på 35 km. Disse forbinder de ca. 50 dammene med bl.a. 67 hjulstuer, hvor store trehjul og tau lagde en sinnrik heiseanordning.
Illustrasjon fra De re Metallica (1566)
Rennene er stort sett bygd opp av stablede steinmurer der de slynger seg gjennom landskapet. Men noen steder måtte de grave seg ned eller bygge en akvadukt (i tre). Inni ble rennene foret med en spesiell torv, rosentorv, som etter sigende kun kan finnes i Kongsberg-traktene. For å konservere vannbruket mest mulig, har rennene et fall på 1:1000. Derav kunne man bruke det samme vannet flere steder.
Dessverre forfaller det meste av rennesystemet nå. Det er ikke midler til å holde mer enn en brøkdel ved like, og dette gjøres dessuten mest på dugnad. Det er synd at en ingeniørbragd større en Stoltenbergs månelanding blir nesten borte.
