Kapittel 2.
Nå lurer du sikkert på hvor kapittel 1 er? Har du gått glipp av noe? Neida. Siden rypejakta begynte har det regnet i bøtter og spann her på Sør-Helgeland. Kapittel 1 var derfor en rask ettermiddagstur på Tosfjellet, knapt verdt å skrive noe om. (Selv om ei rype ble med meg hjem. Rent barmhjertighetsdrap, da den enslige, knapt flygedyktige kyllingen på størrelse med en trost neppe hadde overlevd det første snøfallet).
Vesterfjellet
Fortsatt mye snø
Jordbruelva
Fra Tosfjellet mot Jordbruvatnan. Bak ser vi Grunnvasstinden i midten og Breivasstinden til venstre.
Men så meldte både Yr og Storm opphold (nesten) i 3 hele dager. Siden jeg hadde blitt kjent med noen ryper på fisketuren i Simskardet, tenkte jeg at jeg skulle dra og se om de var hjemme. Bilen ble pakket, og jeg prøvde å få med alt jeg kunne ha behov for. (Jeg har som tidligere nevnt en lei tendens til å glemme minst en vesentlig ting). Da jeg hadde låst døra, satt jeg litt i bilen og tenkte. Var det ikke noe? Jo, hagla! Den sto pakket og klar i gangen, men det hadde jo helt klart vært greit å ta den med. Så kjørte jeg et par kilometer, å ja, madrassen til feltsenga. Jeg hadde nok overlevd uten, men kjekt å ha.
Det er sein ettermiddag før jeg ankommer parkeringsplassen ved Simskardet. En 5-6 biler tyder på at jeg ikke er aleine i rypefjellet.
Først må jeg finne en fin plass til leier’n. Jeg vil helst ha det en smule komfortabelt, så, selv om jeg er aleine, har jeg en 8-10 personers lavvo. Dette betyr at leier’n ikke kan være så langt fra bilen. Men som nevnt hadde det regnet betydelig den siste uka, så selv på de tørreste sandmoene sa det scwupp-schwupp når jeg gikk. Jeg gikk en hel kilometer oppover langs elva uten å finne en egnet plass. Jeg måtte til slutt bare slå opp lavvoen på noe som normalt hadde vært den perfekte leirplassen, men som nå var tilnærmet hengemyr.
Det hadde blitt for seint for litt kveldsjakt, så da var det å gå løs på neste post på programmet, leirbål. Den sekken med ved jeg hadde gjort klar, sto fortsatt i uthuset (demensen er på full fart inn dessverre). Men man har jo sett noen hundre episoder med Lars Monsen, så man vet hvordan et bål skal startes, selv i drittvær. Småkvist fra en skjørtegran og bjørkenever! Never var ikke noe problem, men det var kun ei gran i nærheten, og den ga et sparsommelig tilskudd. Alt annet som kunne ligne på ved ville garantert ha drept ethvert bålforsøk.
Kveldens middag var av det helt enkle slaget, baconpølser med ost i lompe. (Ikke kjøp Nordfjord sine!! De var helt smakløse, og så glatte innvendig at det ikke var nødvendig å tygge dem) Etter at neveren og de tynne kvistene hadde brent opp (15 min.) var det egentlig bare å gå og legge seg. Alt var en smule forsinket der oppe på grunn av sein vår, deriblant også myggen. Normalt treffer man en mygg eller to under rypejakta, nå kom de i hundretalls. Myggmiddel hadde jeg ikke glemt, men bevisst lagt igjen, fordi man ikke trengte det.
Det var rått og kaldt inne i lavvoen, men jeg fyrte opp i min MysPelle (svensk pelletsovn). I følge reklamen både varmeeffektiv og tilnærmet luktfri. En sannhet med ganske store modifikasjoner. For å få fyr trengs det en halvliter tennvæske, og det stinka og sota så jeg savna hengekøya mi. (Vurderte å ringe Polygon for skadesanering, men visste ikke om forsikringen min ville dekke det). Og 5 minutter etter at siste pellets er brent, er det like kaldt igjen. Men rundt midnatt var jeg glad for at jeg lå “inne”. Det begynte å tromme ganske så kraftig mot lavvoduken, og de neste 8 timene lå jeg og hørte på den lyden.
Motivasjonen til å stå opp var på et lavmål. Men i 11-tida var jeg klar til start. Da var det faktisk opphold og antydning til sol. Men mine venninner fjellrypene kunne jeg bare glemme. Med nysnø og tåke på toppene satt de veldig trygt. Jeg måtte derfor prøve å treffe noen liryper, en mye vanskeligere jobb for en enslig støkkjeger. Jeg hadde pratet med noen trøndere kvelden før, som hadde vært her hele uka. De kunne fortelle at også lirypene satt høyt, helt øverst i bjørkebeltet. Og dessverre er ikke bjørkebeltet her på 300-400 m som ute ved Nevernes, men ca. 700-800 m.
Uten hund går man jo bare på lykke og fromme etter lirypa. Jeg gikk stien inn mot Simskardhytta, og dro oppover mot Bisseggskardet etter hengebrua. Tråkla meg sakte men sikkert oppover gjennom bjørkekjerret. Omsider ute av krattet har jeg ennå verken hørt eller sett noen ryper. Jeg fortsetter oppover. Håper det kan sitte noen ved snøgrensa. Men da begynner det å regne. Det ser ut som ei byge, men den er ikke aleine. Mens jeg går der ukonsentrert og surmulende går det opp en lirypestegg. Utenfor skuddhold selvfølgelig. Men da kan det være et kull i nærheten. Jeg sirkler litt rundt i området, men ingen fugler åpenbarer seg. Da jeg fortsetter oppover går regnet over til sludd. Det er dråpen som får strikken til å ryke. (Det mest irriterende er at det virker som bygene bare går rett over meg. Lenger vest skinner sola. Jeg får bekreftet det seinere av noen som jaktet bare to kilometer lenger vest. De hadde knapt hatt en regndråpe. Snakk om å ha “min egen regnværssky som følger etter meg”).
Ferden går rett ned lia og bort til Simskardhytta. En lunsj i varme og tørre omgivelser vil kanskje hjelpe på humøret.
De som har vært der før meg har ikke giddet å fylle opp vedkassa, så jeg må ut i uthuset for å hente ved. Den virker mistenkelig tung. Mange tomme ved-sekker tyder på at de som har vært før meg har brukt all den “gode” veden. Noen har ganske nylig kappet noe lokal ved, som ikke har rukket å tørke. Ved hjelp av noen medbragte tennposer og litt never får jeg allikevel fyr, men det blir liksom ikke noe fres over det. (Vel, egentlig freser det kraftig, av vann som prøver å fordampe). Etter 1 1/2 time begynner det å brenne (med hjelp av et par nesten nedbrente kubbelys) såpass at temperaturen inne passerer utetemperaturen (+6). I mellomtiden har jeg travet rundt for å holde varmen.
Etter et par timer begir jeg meg ut igjen. Har egentlig tenkt å gå raskeste vei tilbake til leier’n, men været ser ut til å ha letta. Jeg går derfor oppover lia på andre siden av dalen. Jeg har ikke før kommet meg over bjørkebeltet igjen, så begynner “helvete”: regn, sludd og nå også hagl! Da var det slutt. Det ville uansett snart begynne å skumre, så løsningen var enkel: straka vegen hjem! Der ble det først en time i det medbragte tørkeskapet (av merket Hi-Lux) før en bedre middag i en rå og kald lavvo. (Valgte å ikke fyre opp MysPellen).
Det ble ikke mye soving denne natta heller, selv om senga var grei nok, og dyna varm. Litt lettere vær neste formiddag, men fortsatt tåke oppe i fjellet. Bare å glemme fjellrypene i dag også.
Jeg legger derfor turen opp i Rørskardet, på andre siden av elva. Vel oppe legger jeg kursen innover dalen et godt stykke oppe i lia. Oppdager snart at jeg ikke er aleine der. Minst 3 andre jegere med hver sin hund roter rundt nede i dalen. Men den er såpass vid at det har ingen betydning. Har jeg flaks skremmer de et kull rett opp til meg? Jeg har begynt å skjønne hvorfor rypene sitter såpass høyt. På denne tida er det blåbær som er livretten, og den finnes bare mellom 700 og 900 meter i år. Men allikevel går jeg langt før det omsider letter 4 ryper litt nedenfor meg. Godt utenfor skuddhold. De forsvinner over en kam ca. 100 m. lenger bort. Da er det bare å gå etter. Men selv om jeg gikk høyt og lavt, på kryss og tvers, så jeg ikke mer til de 4.
Jeg fortsetter et godt stykke til innover dalen, før jeg snur og går litt lavere nedover igjen. Da begynner det venstre kneet å protestere! Jeg innser at det ikke har mye hensikt å fly å røre oppi her i den tilstanden jeg egentlig er, så da er det bare å skli nedover lia til Simskardet igjen. Vel nede treffer jeg en av de jegerne jeg hadde sett nede i dalen. Hun kan fortelle at hundene har skremt opp en god del fugl, men at det ser ut som de allerede har begynt å flokke seg, og da er det ikke lett å komme på skuddhold.
Værmeldinga fremover er for øvrig heller ikke mye å skryte av, så det er bare å returnere til leier’n og pakke sakene.
Comments