Etter forrige helgs rekognoseringstur til Børgefjell, var jo planen at jeg skulle dit de første dagene av rypejakta. Men da jeg skulle kjøpe jaktkort, viste det seg at det var utsolgt. Så da måtte jeg finne et annet sted. Tosfjellet var ikke aktuelt etter at jeg i fjor møtte 37 jegere og så 2 ryper.
Helgeandskortet er et småviltkort som dekker all statsgrunn på Helgeland. En liten flik av dette ligger i Brønnøy kommune, nemlig Lomsdal-Breivatn området. Her var det ingen som hadde registrert seg, så dette terrenget ville jeg derfor ha for meg selv.
M/B "Meteoritten" for anker Geo er klar Børjeøra
Jeg tok derfor båten inn Storebørja, og ankret etter alle kunstens regler opp ved Børjeøra. (Forhåpentligvis trygt). Vi la så i vei oppover lia i retning Strompdalen. Det er greit å ha muligheten for å ta inn på ei hytte, hvor man kan tørke tøy, og ligge i en god seng.
Om kvelden satt vi ute og koste oss med et lite bål. Jeg prøvde med en gruppe-selfie, men Geo hadde ikke lyst til å være med.
Geo ville ikke være med på bildet.
Neste morgen var vi tidlig oppe (til oss å være), og kravlet oss opp lia bak hytta for å komme opp på Strompdalsheia. Lia er bratt og kronglete, men jeg fant en bedre vei nå enn forrige gang jeg gikk opp der. Allikevel var jeg så dyvåt av svette når jeg omsider brøt opp over tregrensa på heia at et regnskyll ikke hadde gjort meg våtere.
Rein jungel opp lia Strompdalsheia
Etter en kort pause for å komme meg litt etter anstrengelsen, gikk jeg over Strompdalsheia og litt opp i lia på Lausfjellet. Der var det ei fin hylle bortover som så fristende ut for ei rype. (Håpet jeg). Nydelig utsikt mot Lomsdalen og Nedre Breivatn her oppe.
Lomsdalen. Nedre Breivatn
Men etter en stund kom jeg til ei såpass dyp kløft at jeg måtte gå ganske langt ned igjen. Og enda hadde jeg ikke sett ei eneste rype. Men jeg kom over det som sannsynligvis er Norges eldste puslespill!
Etter hvert runder vi rundt på sørsida av Lausfjellet og inn i Lappskardet. Her møter vi en liten reinsdyrflokk. Geo, som har søkt eksemplarisk fram til nå, finner ut at siden det ikke er noe fugl, er det i hvertfall morsommere å jage reinsdyr. Men heldigvis trår genene inn, og etter et par hundre meter gir han seg.
Lappskardet Reinsdyrflokken "Storbukken"
I lia på nordsida av Nedre Lappskardvatn krysser jeg ei stor steinur. Geo er overalt rundt meg, og opptil 200 meter unna. Men så kommer han tilbake, og litt på øversida av meg tar han plutselig stand. Jeg går mot han, men da jeg er 20 meter unna ser jeg plutselig ei rype sitte midt mellom han og meg. Det er jo umulig å skyte, så jeg prøver med noen forsiktige skritt mot høyre. Da spretter det 4 ryper opp, og flyr til alle kanter. Med Geo i bakgrunnen er det fortsatt ikke mulig å skyte. Geo kommer så ned til meg, og da flyr det først en gjenligger opp, og deretter en til. Litt oppgitt må jeg innse at den sjansen røyk.
Men vi gikk etter i den retningen et par av fuglene hadde reist. En stegg letter kaklende, men jeg må vente til den har litt luft under vingene før jeg kan skyte. Jeg er igjen usikker på hvor Geo befinner seg. Akkurat da jeg fyrer av, svinger rypa til høyre, og jeg henger ikke helt med. To bomskudd.
Men når jeg står der og speider, får jeg se en mørk skikkelse som beveger seg borte i enden av vannet. Det er ikke Geo, for han har på seg et oransje jaktdekken. Det er for lite til å være reinsdyr. Og med den litt hoppende ganglaget kan det bare være en ting: jerv! Jeg blir litt paff, og det tar litt tid før jeg reagerer og finner frem kameraet. Da jeg prøver å finne dyret i søkeren, ser jeg ingenting, så jeg tar et par bilder av området på måfå. Jeg tror den kom med på ett av bildene.
På det høyre bildet løper jerven mellom steinene litt til venstre for midten.
Bildene er tatt med et par minutters mellomrom. Jeg har ikke flyttet meg, og skyggene vil ikke forandre seg mye på så kort tid.
Vi tar en lengre pause der ved bekken mellom Øvre- og Nedre Lappskardvatn. For å være sikker på at Geo også hviler, prøver jeg å koble han. Men han lukter lunta i siste øyeblikk, og løper unna. Så mens jeg ligger på den ene siden av bekken og hviler middag, ligger Geo 30 meter unna på andre sida av bekken. Snakk om å være sosial!
Mens vi ligger der, hver for oss, kommer plutselig reinsdyrbukken som Geo jagde i stad, forbi. Jeg regner med at nå blir det full los igjen, men Geo går bare bort til sporet, og så går han motsatt vei et lite stykke, før han legger seg ned igjen.
Etter et par timers hvil, fortsetter vi. Å gå rundt Øvre Lappskardvatn ser kronglete ut, så vi krysser utløpsbekken og går opp mot den lille ryggen som skiller Lappskardvatnet fra Midtre Breivatn. Ved bekken reagerer Geo kraftig på noe. han virker redd, og spretter tilbake. Ikke umulig at jerven har markert der.
På oversida går vi inn i et fint amfi, der jeg skjøt to ryper for et par år sia. Helt tomt i dag.
Geo forsvinner lengre opp, og er drøyt 400 meter unna da han begynner å lose. Umulig for meg å si hva det var: ryper, reinsdyr eller..... Ned til meg kommer det en ørn, så det var kanskje denne. Godt den ikke var sulten, og mente at Geo var en passende godbit.
Oppe på ryggen får jeg en fin utsikt over Midtre Breivatn og Breivasstind.
Vi begynner å gå tilbake mot Strompdalsheia. Det mørkner i 9-tida, og jeg vil ned lia før det skjer. Men på vei ut av Lappskardet kommer jeg over en plass med mye blåbær, noe jeg har leita etter i flere uker. Jeg kan ikke dy meg, så jeg begynner å fylle i en plastikkpose. Geo er utålmodig, og vil videre, men jeg ofrer en halvtime på et par liter bær.
Når vi går videre tar det ikke lang tid før Geo omsider får en stand, og hvor vi begge er på samme side.
Jeg gir et "Ja", og han går inn i bjørkekrattet. Og opp spretter en "pip-pip". En FUFMF! (Fugl uegnet for menneskelig føde). Det verste er at dette gjorde han bevisst for å irritere meg. For å hevne seg på blåbærpausen. Jeg har aldri sett han ta stand for småfugl tidligere, så hvorfor skulle han gjøre det nå?
Vel, det er bare å fortsette. Vi beveger oss nedover lia mot Nedre Breivatn, men ikke for langt ned, for da får vi motbakker opp mot Strompdalsheia. Flere steder ser det ut som det er drevet steinbruddvirksomhet, men det er bare naturen med ett av sine pussige innfall.
Sola begynner å forsvinne bak Løsfjellet, så det er bare å fortsette. Men jeg rekker å nyte utsikten mot Nedre Breivatn og Lomsdalen i kveldssola.
Nedre Breivatn med Middagsfjellet til venstre. Lomsdalen, med Vistfjella(?) i bakgrunnen.
Jeg kommer meg ned til Strompdalen i live, så vidt. Det er mye halvveis gjengrodd ur i den lia, og med ormegress til livet er det umulig å se hvor man setter føttene. To fall, men heldigvis ingen brudd.
Jeg hadde tenkt meg i hvert fall en jaktdag til. Ta en tur til østsida av Nedre Breivatn. Men med den skuffende fuglebestanden jeg hadde opplevd i dag, og den dårlige formen jeg er i, bestemte jeg meg for å reise hjem. Men det var for seint å gå ned til Børja nå, så jeg måtte ta en ny natt på hytta.
Før jeg dro neste morgen, tok jeg med meg 1 1/2 kg av Knut Strompdals halvville bringebær. Frosten har begynt å komme, og den ville ikke holde ut lenge nå.
Strompdalen er heller ikke blant DNT's mest besøkte hytter. Siden Inger-Maren, Knut og jeg var der i slutten av juni, hadde 10 personer skrevet seg inn i hytteboka.
Turen ned går alltid litt raskere enn opp, selv om høydeforskjellen ikke er så stor. (Strompdalen ligger på 132 moh.) Men bakkene opp Årenglia er alltid harde både den ene og andre veien. Alltid godt å nå toppen, og se ned mot Storebørja.
Nedover mot Børjeøra er det godt å ha stavene, selv om den ene hempa har røket. Det har vært tørt noen dager, men mye mose på steinene gjør det stedvis veldig glatt.
Det er deilig å være nede, og se at båten fortsatt ligger der den skal. Da vi har kommet oss ombord, kommer det en Buster Magnum ut fra andre sida av bukta. To settere tyder på rypejegere, og de lurer på om jeg har sett noe fugl. Jeg må bare innrømme at det ikke har vært det helt store, nei. De har selv vært innover Børjedalen, og har ikke sett en eneste fugl.
Så da er jo det store spørsmålet: er det lite fugl, eller er de et annet sted? Svaret får vi kanskje i neste episode?
Geo's tracking:
Geo tilbakela 59,3 km på 9 timer og 24 minutter i bevegelse. Dette ga en snitthastighet på 6,3 km/t. Total stigning på turen var 1576 m.
Han tok det med andre ord mye mer rolig enn forrige helgs tur til Måsskardet.
Terjes tracking:
Jeg tilbakela 24,1 km på 8 timer og 26 minutter i bevegelse. Det gir en gjennomsnitts-hastighet på 2,85 km/t. Total stigning var 1268 m.
Geologi
Fra Børjeøra innerst i fjorden Storebørja (hvit, oppe til venstre) ser vi en sekvens som gjentar seg hvis vi beveger oss østover. Dette tyder på at de geologiske lagene er foldet. Tynne lag av Glimmerskifer (grønn), Granitt/Granodioritt (rød), Dioritt/Monzodioritt (lys rosa), nok en Glimmerskifer, nok en Granitt/Granodioritt, en kalkspatmarmor (blå) før vi kommer inn i et mektigere lag av Granitt/Granodioritt.
Sør for Strompdalshytta (tegnet inn som en hvit firkant) ligger en liten "kropp" med Amfibolitt (brun).
Alle bergartene tilhører Helgelanddekkekomplekset, dannet under den kaledonske fjellkjedefoldingen. Eldst er glimmerskiferen, som er fra Neoproterozoikum (1000-541.0 Ma), sammen med marmoren og amfibolitten. De magmatiske bergartene er yngre, fra Ordovicium (485.4-443.4 Ma) til Silur (443.8-419.2 Ma).