top of page
Søk
  • Forfatterens bildete-fjeld

St. Hans-tur i Lomsdal-Visten.

Som nærmeste nabo til nasjonalparken har jeg gode muligheter til å ta dagsturer i Lomsdal-Visten. Så da Yr meldte en knalldag 22. juni, midt i en regntung periode, pakket jeg litt saker og tok båten inn til bunn av Storfjorden.

Storfjordbotn


Det tok litt tid med oppankring av båten. Klok av skade etter turen til Børjeneset tidligere i sommer, hadde jeg gått til innkjøp av en "fast-fortøyning". To solide ankere med ei blåse mellom. (På vei opp Børjenesfjellet måtte jeg bråsnu og fossro med gummibåten etter en båt som var i fri drift retning Vega!)


Vel i land legger jeg i vei oppover Norddalen, i retning Klavesmarka. Her var det på kartet tegnet inn en sti. Som nevnt hadde det regnet bra de siste dagene (75 mm på Nevernes) og marka var rimelig vasstrukken. Stien var tidvis mer bekk, men heldigvis hadde jeg vært såpass fornuftig at jeg hadde tatt de høye fjellstøvlene, som fortsatt er vanntette. (Verre var alle "nær spagaten" opplevelsene på våt mose eller i gjørme)

Bekken renner oppover dalen(?)


Jeg hadde ikke gått så langt oppover dalen, da jeg la merke til noe rart: bekken rant feil vei! Her trodde jeg at jeg gikk oppover en dal, men jeg hadde tydeligvis passert et vannskille. En sjekk på kartet viste at dette stemte. De to fjordarmene i Velfjorden, Storfjorden og Okfjorden, møtes nesten innerst, og mesteparten av Norddalen drenerer til Okfjorden.


Stien var tidvis ganske vanskelig å gå. Geologien i området er enkel, det er marmor i dalbunnen og Andalshatt-granitt i høyden. Karst-landskapet er ujevnt, og det hjelper ikke at det også er god grobunn for en jungelaktig vegetasjon. Man må tidvis føle seg fram med føttene, for å finne en trygg plass å sette foten. (Hvis man har tilgang på førerhund, bør den absolutt medbringes. Min lille fuglehund gjorde bare vondt verre.)


Jeg har aldri vært i Amazonas, men tror dette stedvis kan ligne.



Etter ca. 1,5 km kom jeg til hengbrua over Klavesmarkelva. Denne ble satt opp av Statens Naturoppsyn i 2014, etter at den gamle brua ble tatt av flom. Med solid vannføring etter nedbøren var jeg glad jeg slapp å vade over. Geo, som i en alder av tre år har blitt veteran i passering av hengebroer, tusla rolig over. (Han har nok passert et 20-talls.)


Et lite stykke lenger opp passerer jeg forbi nok ei "bru", denne av stein. En bekk har gjennom noen år-tusener vaska ut marmoren på sin vei ned mot hoved-elva. Et "tak" av hardere bergart (granitt?) står igjen.

Vanskelige lysforhold inne i jungelen yter ikke objektet rettferdighet. Lettere tilgjengelig hadde dette vært en stor severdighet hvor som helst.


Etter en times vandring (2,7 km) kommer jeg til Klavesmarka gård. Her har det bodd folk, til og fra, siden 1600-tallet. Det var ikke lett å livberge seg på en slik fjellgård, og mange av driverne ga nok opp etter relativt kort tid. I dag er det Helgeland Skogselskap som eier eiendommen, og huset står åpent. Jeg var ikke inne, så jeg skal ikke uttale meg om kvaliteten på losjiet.


På alle kart stopper stien her. Men i skogen nord for huset er det av og til en meget tydelig sti. Den er til og med stedvis merket med røde T-er. (Men kanskje ikke av Turist-foreningen?) Når den av og til forsvinner gjør det ikke så mye. Dalen er såpass trang at det ikke er så mange muligheter for å gå feil.

Målet mitt var egentlig å gå opp til Tasslivatnet. Men når man kommer dit hvor elva fra Nedresvanvatnet kommer ned, må man tydeligvis vade elva. For her er ingen bru. På andre sida er det tegnet inn en traktorvei, som man kan følge til Åsen i Vevelstad, hvorfra det går vei ned til Vistenfjorden.

Men vannføringa gjorde kryssing umulig, så mitt eneste alternativ var å gå opp til Nedresvanvatnet. (284 m) Oppstigningen til vannet er ikke veldig krevende, men noen store "trappetrinn" gjør det vanskelig for en liten Breton, som, meget motvillig, må hjelpes opp et par steder.

Omsider ute av jungelen. God fart i Tassli(?)-fossen.


Vel ute av jungelen er det mye lettere å gå. Man ser hvor man setter føttene, må bare passe seg for våt mose på skrå fjellflater. Elva fra Nedresvanvatnet er heller ikke vadbar. (Vel, jeg hadde nok kommet over hvis jeg måtte, men da hadde jeg gått i våte støvler resten av dagen.)

Utløpet av Nedresvanvatnet. Hadde nok hoppet over der i glansdagene, (ca. 3 m) men ikke i dag, nei.


Jeg så ingen svaner på Nedresvanvatnet. (De holdt kanskje til på Øvresvanvatnet?) Men tre storlom plasket rundt og koste seg verre. Siden de er fiskespisere, og dykket ivrig og holdt seg under vann i lange stunder, tydet på at det måtte være fisk i vannet. (Burde kanskje døpe om vannet til Nedrelomvatnet?)

Tre storlom i hyggelig passiar.


Jeg hadde tatt med fiskestanga, og monterte den. Men jeg hadde ikke de store forhåpningene til noe resultat midt på dagen, og med knapt et vindpust. Vannet så veldig bra ut, med dypt vann godt innenfor kastehold.


Resultatet ble som forventet. Verken spinner, skjesluk eller sildesluk lokket noen fisker til hogg. I de fleste reportasjer fra fisketurer skriver forfatterne hvor avslappende det er å fiske, og at de får ro langt inn i sjela, selv om de ikke får fisk. Jeg tror de ljuger. Jeg blir dypt frustrert. Og tålmodigheten, som i andre situasjoner kan være god, forsvinner i løpet av 10 minutter. Jeg har heller ikke tålmodighet til å sette meg ned og "lese" vannet. Der noen tydeligvis kan sitte i timevis å vente på ett eneste vak, vandrer jeg heller videre.


Jeg hadde nå bestemt meg for å legge deler av tilbaketuren oppe i høyden, for å slippe den kronglete jungelstien. Litt sør for Nedresvanvatnet, og noen meter høyere, ligger det et lite vann som heter Kveldtuvvatnet. Det er ofte enklere å fiske i et lite vann enn et stort, fordi, hvis det er fisk i vannet, så har de ikke så store plassen å gjemme seg på.

Kveldtuvvatnet


At det kun var mulig å stå ett eneste sted langs vannet for å kaste med fiskestang, var ikke tatt med i beregningen. Men jeg tok nå et kast. Og der var det fisk på første kastet! Jeg skal vel ikke skryte på meg noen trofé-fisk. Jeg hadde ikke med meg vekt, men den hadde neppe vist mer enn 100 g. Et par kast seinere beit lillebroren på, ca. 50 g. Da ga jeg opp.

Den første var såpass skadet at den ble med hjem som mat til Geo.


Det var på tide å tenke på tilbaketuren. Jeg fulgte planen om å holde meg oppe i høyden. Passerte rett under Flatfjellet. (Det må da være stigmatiserende for et fjell å bli kalt Flatfjellet?) Her var det veldig lett å gå. Klavesmarka ble raskt passert, og jeg tok sikte på å gå ned i dalen ved hengebrua, som jeg uansett måtte over. På kartet var det en liten bekk i et søkk ned der, og det så (på kartet) ut som om det var greit å komme seg ned.

Ikke noe stuegulv, men lett terreng mot søkket jeg tok ned i dalen. (ved granskogen bak på bildet).


Det gikk veldig greit nedover til å begynne med. Diverse elgtråkk viste hvor det var mulig å komme ned. Men det ble brattere og brattere, og endte flere ganger i stup på 8-10 meter. Jeg vet ikke hva ekvidistansen på det kartet jeg brukte var, men det opplevdes som 50 m. Mange traverseringer, og hårreisende, ustabile mosegrodde steinrøyser seinere, kom jeg meg ned i dalbunnen til slutt. (Kan vel egentlig ikke anbefales, men det er mulig.)


Resten gikk ganske greit. Båten lå på plass, og selv om det var lavvann (+/- nesten 3 meter her i Velfjorden) slapp jeg å slepe gummibåten så veldig langt.

Siden dagen etter, St. Hansaften, skulle bli regnvåt, tok jeg feiringa en dag på forskudd, og nøt min ankerpils ved bålet mens jeg kikket over på Lomsdal-Visten nasjonalpark.



Kart over området (Kartverket)

321 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Comments


bottom of page