top of page
Søk
  • Forfatterens bildete-fjeld

Sykkeltur fra B til B

– En Helgelandsodyssé

(NB! bildene er ofte forminsket og kuttet. Klikk på bildet for å se hele)

En sykkeltur fra Brønnøy til Bodø langs Kystriksveien har stått på ønskelista en stund. Så da sommeren plutselig kom i begynnelsen av juni kastet jeg meg rundt og la i vei.

Men først måtte gammel-sykkelen jeg hadde brukt inne i vinter, klargjøres for ute-bruk. (Den nye er det ikke mulig å koble sykkeltilhenger på). Men sykkelreparatør Fjeldheim fikk større problemer enn ventet. Nye holker og sete gikk ganske greit. Skifting av gir-kassett bød på mer problemer med å få synkronisert giringen, mens nye bremseklosser viste seg å bli det vanskeligste. Bakbremsen ville ikke ta noe særlig, mens forbremsen subbet hele tiden. Men på en måte oppveide jo det hverandre, så jeg la i vei.

Drøyt 5 timer etter skjema (egentlig hadde jeg ikke noe skjema, alt ble tatt på sparket uten noen form for planlegging. Men jeg hadde håpet å komme noe tidligere av gårde) forlot jeg Nevernes med retning Horn, og den første ferga.

Rv. 17 ved Tilrem. Motvind!

Slettene fra Brønnøysund nordover mot Horn er i utgangspunktet lett-syklet, hadde det ikke vært for at det alltid er motvind der. Selv når det blåser sønnavind!. Siden jeg ikke hadde sjekket rutetider for fergene, var det bare å tråkke det jeg orket. Jeg skulle i hvert fall ikke miste ei ferge pga. innsatsen!

Horn–Anddalsvåg. Det ble 1 time og 15 minutter å vente. Men det gjør ingenting. Jeg har det ikke travelt. Godt uthvilt ankommer jeg Andalsvågen, og sykler bare noen hundre meter, før sykkelen parkeres og sykkelsko byttes med fjellstøvler. En liten avstikker opp på Horns-tinden (885 m) var delvis planlagt. Fin utsikt der oppe!


Hornstind



Andalsvågen



Andalshatten og Mo-fjellet



Utsikt mot øst



Utsikt mot nord.



Vega

Vel nede igjen var det blitt såpass seint at det var bare å se seg om etter en leirplass. 5 km seinere var det en organisert bobil-parkering som jeg sneik meg inn på. Fasilitetene for en hengekøye-turist var vel ikke de beste, men tilgangen på rennende vann telte. (Problemet med vann fra bekker på strandflatene på Helgeland, er at de renner gjennom beitemarker og dyrka mark). Hengekøya ble rigget til med tarp, selv om det ikke var utsikter til nedbør. Men det skaper en illusjon av mørke i en ellers lys nordlandsnatt.


Leir Steinmo



Vega



Solnedgang over Hamnøya



Hamnøya i “flammer”. Dønnamannen (?) i bakgrunnen.

Første natta i hengekøya er vel ikke det jeg vil huske best fra turen. Det begynte straks å krampe til i tærne. Strekking av tærne gjorde bare vondt verre. Da dro det til i leggene, og når jeg prøvde å tøye der, smalt det virkelig til i Maximusen. Jeg ventet bare at det skulle komme folk fra bobilene for å spørre på om fødselen gikk bra? Resten av natten ble tilbragt i “planke”, og jeg turte ikke å sove, for da ville de garantert komme igjen.

Neste dag startet også lett, da jeg etter noen få kilometer stoppet ved “Opus for himmel og jord”, Vevelstads bidrag til Kulturlandskap Nordland. Kunst har jeg aldri forstått meg på, og jeg må jo innrømme at jeg trodde det var de mektige steinblokkene som dannet “kunstverket”. At det egentlig var den slipte rundingen i bakgrunnen forsto jeg først når jeg slo det opp nettet nå. (Trodde det var et seilingsmerke😊). Jeg tok ikke bilde av den engang.




Utrolig å se de store steinblokkene “sveve”

Det er ikke mange kilometerne videre til Forvik fergeleie. Men der var det selvfølgelig ingen ferge. Jeg tok meg derfor tid til å sykle et par km. til for å se på Vistnesdalen helleristningsfelt. (Felt er vel en smule overdrevent betegnelse på de to steinblokkene med figurer(?)). Man har sluttet å farge ristningene med rødt, og det kan være gode grunner til det. Men da er man avhengig av å være der på en tid av døgnet der sola står på rett plass for å gi skyggevirkninger. Traff ikke det beste lyset, men noen av figurene er lett gjenkjennelige.



Helleristningene i Vistnesdalen

Forvik–Tjøtta. Tilbake på Forvik rakk jeg så vidt en is før ferga kom. En liten time seinere ruller jeg i land på Tjøtta. Også her blir det snart en stopp, på Tjøtta internasjonale krigskirkegård. Her ligger de 2457 som mistet livet i skipskatastrofen da fangetransportskipet «Rigel» ble bombet i 1944. I tillegg har alle sovjetere som døde under krigshandlinger i Nord-Norge blitt flyttet dit.






Tjøtta Internasjonale krigskirkegård

Det blir en liten pit-stop i Sandnessjøen. På vei ut av byen er det akkurat “rush-tid”, og jeg velger derfor å bruke gang- og sykkelveien et stykke. Den går oppover en relativt bratt bakke, og svinger mot høyre på toppen. Alle avkjørsler til venstre fører bare til avstengte gårdsplasser, og jeg forstår etter hvert at jeg antagelig må sykle over de 7 søstre for å komme tilbake til riksvei 17. Jeg velger et lettere alternativ, snur, triller ned bakken igjen, og sykler hovedveien. (En av hundrevis av gode grunner til ikke å sykle gang- og sykkelveier!)

Rett etter Sandnessjøen må man over Helgelandsbrua (15. lengste bru i Norge med sine 1065 m.)

Helgelandsbrua

Et stykke lengre nord i Leirfjord ligger veikrysset hvor man kan ta av mot E-6 og Mosjøen. Men jeg skal videre mot nord, og selv om følgende skilt står like etter krysset:

Skiltet kunne godt vært mer informativt!

bekymrer det ikke meg så mye. Ikke vet jeg hvilken uke det er, og de kan da ikke finne på å stenge riksvei 17 midt på sommeren?

Levang fergekai

Joda! Det kan de. Fergekaia er utradert, og det kryr av folk og anleggsmaskiner. Her presser “fremskrittet” seg frem. Ferga skal elektrifiseres, og alle andre må vike. At det i mellomtiden går ferge fra Sandnessjøen kunne de kanskje ha informert om på plakaten? Eller med et skilt i Sandnessjøen? At det gikk en skyssbåt til Nesna, som jeg bommet på med 3 minutter, gjorde ikke saken bedre. Og den skulle visstnok ikke gå neste dag (lørdag, hvilket den allikevel gjorde!) Makan til informasjons-krøll!!

Nå var det seint på kvelden, og ned til Levang er det en saftig utforkjøring. Det fristet ikke å sykle tilbake oppover bakkene mot Sandnessjøen umiddelbart. Jeg valgte derfor å ta inn på Sjøbakken Gårdsferie og camping. Her ble jeg hyggelig mottatt og installerte meg i ei hytte. Vertinnen, Anette Jåstad, lurte på om det var noe mer jeg trengte, og jeg luftet at jeg kunne trenge skyss over fjorden og en six-pack Aass fatøl. Begge deler kunne muligens ordnes, hun skulle ta kontakt med mannen sin som var på vei hjem.

Hytte 1 på Sjøbakken

Noe seinere kommer det en bil og stopper utenfor. Det var verten, André Zahl. Jeg får da den triste beskjeden om at de ikke hadde Aass fatøl i Leirfjord (😣😣😥) men de hadde Aass pils (😁🤩🤗). Men siden jeg ville ha fatøl, så hadde han kjøpt Hansa (😭😭😭). Jeg prøvde å gjøre slette miner til godt spill, og takket. Men etter 10 år i Bergen med øl fra Hansens bryggeri er det ikke det jeg lengter etter.

På den positive siden var det at han kunne frakte meg over fjorden i morgen. Da var det bare å slappe av, ta seg en Hansen og prøve å sove litt mer enn forrige natt. (Skulle ikke mye til ettersom forrige natts søvn var sånn ca. 3 x 10 sekunder).

Skysskar André Zahl.

Ny nedtur neste morgen da forhjulet var flatt. Jeg hadde bestilt reserveslanger på nettet, men de kom ikke før jeg dro. Så etter at André hadde satt meg av på brygga i Nesna, var det frem med lappesakene. Jeg vet ikke om det var varmen, eller at det satt et par lapper i slangen fra før. Det ville ikke holde på lufta. Jeg gikk derfor opp på COOP’n og spurte en ung mann der om de hadde sykkelslanger. Det hadde de ikke, men faren hans drev med sykkelreparasjoner, og bodde bare 100 meter borti gata. Snakk om flaks.

Så mens jeg satt og snakket med fruen i huset, Mette Gårdvik, om problemene ved Høyskolen i Nesna, og felles kjente på Folkehøgskolen i Numedal, ble sykkelen reparert, og jeg var klar til å gi meg i vei over det beryktede Sjonfjellet.

5,6 km med en gjennomsnittlig stigning på 5,8%. Ikke blant de aller tøffeste i sykkelverdenen, og ville bare ha blitt en kategori 3 stigning i f.eks. Tour de France. (Men der slipper de å dra en sykkelhenger med 50 kg bak seg!) Det var bare å koble inn lavgir og putle seg oppover. (Temperatur som nærmet seg +30º hjalp heller ikke).

På vei opp Sjon-fjellet (Jada, ser nesten flatt ut, men det gjør utforrenn på TV’n også!)

En time seinere er jeg på toppen, 350 moh. Turens høyeste punkt! (hvis vi ser bort fra 885 m på Hornstinden). Storslagen utsikt over Sjona-fjorden og Pollatindan i bakgrunn.

Sjonafjorden

Litt frustrerende at 4 mil og 3 1/2 time seinere befinner jeg meg på andre sida av fjorden, bare 3 km unna! Hva med ei hengebru her? Men sånn er livet i et fjordlandskap. (Mye enklere med båt).

I Sila , en liten avsnevret poll fra Sjonafjorden, har finværet faktisk lokket folk ut i vannet. Det ser fristende ut, men jeg velger å svette videre.

Badeliv i Sila

Noen kilometer (og en lang tunell) seinere kommer jeg til Stokkvågen. Dette er et fint utgangspunkt for øyhopping, med ferge ut til mange av øyene på Helgelandskysten. Men det får bli en annen gang.


Mange fine valgmuligheter



Stokkvågen

Like rundt neste sving ligger Grønsvik kystfort, en bit av Hitlers Atlanterhavsvoll. Her er det krigsmuseum, og spennende for små og store gutter. Museet var selvfølgelig stengt, men en tur blant kanonstillinger, bunkere og trange, mørke ganger var mulig.


Bunker



Skyteskår



Mørke ganger



Kanonstilling



Videre mot nord går turen langs det vakre Aldersundet.

Aldersundet

Ved Aldersundet finner jeg tettstedet Aas(s). (Litt redigert av forfatter). For en syklist som beveger seg i et noe roligere tempo enn de fleste andre turister, må jeg si at det er veeeldig langt mellom spisesteder og vannhull langs kystriksveien. I løpet av en dags sykling er det kanskje én mulighet for mat og drikke. Aas(s) er en slik mulighet. Der fant jeg Lor’s Thaimat og Kafé. Etter et par dager på Real turmat, skulle det smake med noe annet. Merkelig nok fikk jeg ikke med noe bestikk i posen. Men jeg er ikke tapt bak en (sykkel-)vogn, jeg hadde en liten stekespade og plastkniver i bagasjen, så jeg slapp å spise med fingrene. Men å drikke Hansa til maten på Aas(s) var en stor nedtur.


Med litt editering blir det fint



Thaimat med stekespade og Hansa

Videre går veien under Liatinden. Dette er et meget rasfarlig område, og her bygges det ny vei med tunneler. Den minste, Olvikvasstunnelen (440 m), ble åpnet for et halvt år siden, og har fått montert eget varsellys for syklister. Jeg er kanskje en av de første som trykker på knappen? Når jeg snur meg, har jeg også nydelig utsikt ut mot Hestmannen.


Liatinden



Olvikvasstunnelen



Selsøya med Hestmannen

Det begynner å bli sen kveld, og jeg tråkker for livet for å komme til fergeleiet i Kilboghavn. Der ankommer jeg (som vanlig) noe etter siste avgang. Da er det bare å tråkke litt tilbake, der jeg hadde sett meg ut et potensielt leirsted. En liten kolle med god utsikt over fjord og fjell. Problemet med sånne plasser er at de sjelden har trær som egner seg for hengekøyer. Men man har jo ikke lyst til å ligge inne i tjukke skauen. Løsningen blir et noe langt strekk, så selv om hengekøya i utgangspunktet henger så høyt at det er vanskelig å klatre inn, havner jeg i løpet av natta helt nede på bakken. Men det gikk bra det også. (Lite slanger i Nord-Norge. Dessuten er hengekøya mygg- og knottsikker (og muligens slangesikker)).


Leir Kilboghavn



Kl. 00:10. Teknisk sett midnattssol



Grei utsikt å våkne til. Sørfjorden

Kilboghavn – Jektvik er turens lengste fergestrekning (65 min.) Her krysser jeg omsider Polarsirkelen. Ingen stor seremoni (har jo kryssa den noen ganger før). Det opplyses over fergas PA-anlegg, men som vanlig er dette så dårlig at ingen hører hva som sies. Seinere får vi Rødøyløva på babord side.


66º N



Rødøyløva

På fergeleiet i Jektvika ligger ett av Norges minste bibliotek. Telenors gamle røde er tatt vare på, og gjenbrukt. (Dårlig med summetone). Da jeg ikke vet når jeg neste gang passerer her, lot jeg være å låne noe.


Biblioteket i Jektvika



hadde noe for enhver smak.

Det er ikke langt til neste ferge (27 km). 3,2 av dem går gjennom Straumdaltunnelen, turens lengste. Ingen trykknapp for syklister her, men jeg har hvitt blink foran og rødt blink bak, så de fleste bilister vil forhåpentligvis se meg. Verre er det at en del partier er uten lys. Og det går svakt nedover med ca. 35-40 km/t. Måtte bare håpe at det ikke var dårlig asfalt når det ble bekmørkt. Det var en sjelsettende opplevelse. Og selv den minste bil som tok meg igjen eller jeg møtte, hørtes ut som et vogntog. Verst av alle var faktisk Tesla’ene. De er muligens tilnærmet lydløse når de putler av gårde med 30 km/t inne i byen, men i 100 inne i en tunnel lyder de som en stridsvogn. (For store dekk?)


Det er “alltid” lys i enden av tunellen, 2,5 km lenger frem.



Ågskaret – Forøy var turens korteste fergereise (10 min). Men her får jeg mitt første glimt av Svartisen. Selv om den, som de fleste norske isbreer, er i ferd med å forsvinne, er den fortsatt et mektig skue. Meløy kan også varte opp med en fin tinderekke. Mens Alstadhaug har 7 søstre, er det vel en 8-10 stykker her, flere av de over 1000m.


Svartisen



Tinderekka i Meløy

Vel i land på Forøy må jeg forlate Rv. 17 en stund. I 1986 åpnet Svartistunnelen (7624m). Den er heldigvis stengt for syklister. Det er 2 mil kortere å sykle til Vassdalsvik og så ta ferge over til Ørnes. Denne veien er gamle Rv. 17, men er nå omdøpt til Fv. 7420.

Men for å komme meg til Vassdalsvik må jeg rundt Bjærangfjorden. Den er riktignok bare snaue 10 km lang, men 10 km her og 10 km der blir fort en drøy time på sykkel. På en rasteplass på sørsida av fjorden finner jeg en av Skulpturlandskap Nordlands skulpturer igjen. “Varde”, av den danske kunstneren Per Kirkeby. Det er vel ikke slik vi forestiller oss en varde, men som danske har han vel dårlige forutsetninger for å vite det. (Dårlig med danske fjelltopper med varder på?)


“Varde”



Fjell og Varde



Sett fra andre sida av fjorden



Bjærangfjorden

Jeg har nevnt tidligere problemet med vann på turen, at mye av elvene/bekkene rant gjennom jordbrukslandskap før de krysset veien. ( Et sted prøvde jeg å fylle flaskene, men det ble for vanskelig. Og godt er det, for noen hundre meter lenger opp lukta det veldig fjøs, der en bonde nylig hadde spredd møkk på begge sider av bekken!) Men her på nordsida av Bjærangfjorden burde det være trygt. Når man kan følge vannets ferd i ca. 1000 høydemeter og rett ned i flaska.

Vassdalsvik – Ørnes er ikke ferga med hyppigst avganger. Det ble et par timers venting, og ankomst i Ørnes passet da med en sen middag. Dette er vel den største nest største plassen siden Sandnessjøen (sjekka: Nesna har 117 flere innbyggere) og har faktisk valgmuligheter for å spise. Det ble en solid burger, og et par øl på Vikingen Pub & Spiseri. Så med en promille noe høyere enn Norges banks utlånsrente fortsatte jeg på min vei mot Bodø. (det er heldigvis ikke noen øvre promillegrense for syklister)

Noen kilometer lenger nord, på vei ut av Reipå, tar jeg igjen en eldre kar på sykkel. (Mulig han var yngre enn meg. Jeg spurte ikke. Inne i hodet er jo jeg fremdeles 29!) Jeg spør litt om veien videre og om det er mye bakker. Svaret jeg får er at: “joda det er mange bakker. Men det fine med oppoverbakker er at det er en nedoverbakke på andre sida”. Med dårlige veier og en henger bak, som gjorde at jeg måtte bremse ganske aktivt i nedoverbakkene (med mine relativt dårlige bremser) for ikke å miste kontrollen, var det ikke det jeg ønsket å høre. Hvor er strandflaten!?

Rundt neste sving var det en antydning til flate. Der er det opparbeidet en ny og veldig fin rasteplass med masse Fauskemarmor. Et monument over U-båten «Uredd» (P 41) er også reist her. Den gikk på en tysk mine ute i Fugløyfjorden i 1943, og hele mannskapet på 40 omkom.


“Uredd”-monumentet



“Uredd”- monumentet



Skulle gjerne hatt en sånn på plattingen

På vei opp stigningene fra Skauvollen, kommer de første regndråpene. Bak meg har mørke skyer bygget seg opp.

Sakral stemning over Fugløya

Innerst i Sundsfjorden ligger det et smoltanlegg. I fjellsida på oversida av anlegget ser jeg plutselig et “fossilt” dinosaur-hode, eller en drage? For noen hundre millioner år siden har “noen” lekt” seg med en blanding av kalkstein og skifer og knadd og foldet dem til de utroligste former. Små bekker lager den fineste fontene, og vasker sakte men sikkert ut kalksteinen (marmoren). Hvorfor dra til Roma for å se Trevi-fontenen når vi har mer spektakulære fontener i Norge?


Dinosauren



Sundsfjord-fontenen



Trevi-fontenen (litt overlesset?)


Sundsfjord-fontenen

Det er snart på tide å montere hengekøya igjen. Jeg stopper ved en rasteplass like før Kjellingsundet bru med fin utsikt over Beiarfjorden. Et par bobiler har dessverre tatt de fineste plassene, men jeg finner et sted med god utsikt og fine trær. Men da jeg oppdager et par dynger med hvitt papir drar jeg skyndsomt videre. (Faren ved å campe på rasteplasser, selv om denne hadde toalett) På andre sida av brua ser det bedre ut. Det begynner å regne lett, så det er på tide å få på plass tarpen.

Kan vel ikke skryte av trærne på denne plassen heller, men ved hjelp av “forankringer” i busker og kratt får jeg opp tarpen og køya, og kryper i soveposen. I løpet av natta kommer det en del regn, og på et tidspunkt sier det knekk, og “fjellbjørka” jeg har satset på kneler, og jeg havner på bakken igjen. Men tarpen ligger fortsatt over meg, så det er bare å late som ingenting.


Leir Kjellingsundet



Kjellingsundet bru

Neste morgen er myggen heller plagsom. Leiern brytes raskest mulig, men når jeg kaster meg på sykkelen, har minst et 20-talls mygg sikret seg artens overlevelse ved å forsyne seg med min hodebunns hardt tiltrengte oksygenbærende blod. Og det klør som besatt, under hjelmen!

Humøret blir litt bedre av møtet med følgende skilt:



3 timer igjen til mål! Planen er en stopp i Saltstraumen, men jeg har bestemt meg for å ta Nordlandsekspressen (hurtigbåt) sørover igjen fra Bodø til Sandnessjøen. For en gangs skyld har jeg sjekket rutetider (med litt hjelp) og jeg kan rekke dagens avgang. Stoppen ved Saltstraumen blir derfor avlyst. (Jeg har vært der før og fisket). Men noen kjappe bilder rekker jeg alltids.




På hovedveien inn mot Bodø er det stor trafikk. Jeg velger derfor å bruke gang- og sykkelveien. Stedvis er den veldig bra, men så er det partier som ligner mer på en kjerrevei. Men det er midt i ettermiddagsrushet, og selv i en liten by som Bodø betyr det mye biler.

Jeg innvilger meg en kort stopp ved Bertnes geosenter, men det var en liten skuffelse. Butikken var grei nok, men noen montre med mange, forsåvidt fine mineral-stuffer, hvor de lå hulter til bulter uten navn og funnsted, var dårlig.

Når jeg nærmer meg sentrum, følger jeg naturligvis skiltene mot fergehavna. Det viser seg å være helt feil, for Norlandsexpressen går fra andre siden av sentrum. Med 15 minutter til avgang stormer jeg inn på billettkontoret på glatte sykkelsko. Opp landgangen får jeg, med litt hjelp fra Thomas Alsgård, sykkel og sykkelvogna inn på “Regine Normann”.

Turen sørover blir av naturlige årsaker noe mer behagelig. Men langt fra så spektakulær. Været har slått seg litt vrangt, og selv om det ikke regner, er det jevnt grått, og alle topper er godt innpakket. Ikke mye å si om reisa, men jeg legger ved et knippe bilder.


Sør-Arnøy



Støtt



Svenningen



Ørnes (22 timer etter at jeg syklet derfra)



Rødøyløva



Selsøyvik

Jeg får en liten prat med Thomas Alsgaard underveis. Han er på vei til Lurøy, der han har engasjert seg i oppbyggingen av Røssøygården, et overnattingssted i en gammel herskapsgård. Faren hans er født og oppvokst på Lurøy, og Thomas hadde tilbragt mange sommerferier der i barndommen. Nå har han også kjøpt seg hytte.

Stokkvågen. Thomas Alsgård går fra borde for å bytte båt.

Jeg ankommer Sandnessjøen litt over 9 på kvelden. Hurtigbåten til Brønnøysund går ikke dagen etter, så det er bare å sette seg på sykkelen igjen. Etter 2 netter i en heller tvilsom hengekøye, (kan vel ikke kalles det når den ligger på bakken mesteparten av natta?) valgte jeg etter 12 km å ta inn på ei hytte på Sandnessjøen camping. Campingvert Terje Steiro og jeg finner straks tonen og flere felles kjente i Velfjordområdet. Butikkene i Sandnessjøen hadde sluttet å selge øl når jeg ankom, men det lot seg ordne. En Nordlandspils var helt akseptabelt.

Neste morgen misunte jeg ikke de andre på campingen som gjorde seg klar for de 7 søstre (been there, done that). Jeg derimot klokket for første gang gjennomsnittsfart på over 20 km/t nedover strandflaten retning Tjøtta.


Morgentåke på de 7 søstre



Lettsyklet terreng i Alstahaug

Kommer som vanlig litt for seint til ferga til Forvik.. Men jeg oppdager straks at det var bare flaks. Ferga til Vega er straks klar for avgang, og den fortsetter direkte til Horn! Der sparte jeg 23 km!

Fra Horn er det, også som vanlig, medvind ned til Brønnøysund. Stigningen opp til Gåsheia går som en lek, og derfra er det bare sjarmøretappen inn Velfjorden igjen. Temmelig nøyaktig 6 døgn etter at jeg startet kan jeg gå av sykkelen hjemme på Nevernes.

Noen betraktninger fra turen

Været. Jeg hadde fint vær nesten hele turen. En såpass lang sykkeltur i regnvær hadde ikke vært trivelig. Det er fordelen med å kunne ta turen på sparket når de melder pent vær fremover.

Forberedelser. Det kan være lønnsomt å planlegge noe bedre. (Planlegging av turen er halve moroa!)

Sykkelens tilstand. Greit at sykkelen er i god stand, så man slipper å bruke halve første reisedag på reparasjoner. Ha med reserveslanger og annet nødvendig utstyr.

Mat og drikke. Det er stedvis veeeldig langt mellom mulighetene for å handle langs kystriksveien. Å holde mat og drikke kjølig etter de første par dagene er også vanskelig. (Kjøleelementet holdt ett døgn. Jeg kjøpte en pose med isbiter 2. dagen. Jeg lærte da litt om vannets utrolige inntrengingsevne. I egen plastpose inntullet i to handleposer opplevde jeg at når isbitene tinte, fant de veien inn over alt. Selv om kjølebagen sto rett hele tiden i sykkeltralla, var bl.a. Bremyken full av vann). Sats på tørrfor!

Vann fra fjellet er normalt trygt å drikke i Norge, men se opp for bønder!

Dagsbehovet for proteiner ble ofte fylt i løpet av dagen. Jeg anbefaler Buff over munnen, spesielt på kveldstid.

Fergene. Helt konge at de i disse korona-tider er gratis for fotgjengere og syklister. Kjenn din besøkelsestid! Med bil risikerer du å stå igjen på kaia i sommerens kø-kaos, mens en syklist er det alltids plass til.

På de lengste strekningene er det fortsatt kafeteria om bord.

Dagsetappene du klarer på sykkel er i stor grad begrenset av fergene. Det hjelper ikke om det er lyst hele natta, og du har lyst til å sykle lengre.

Bilene. Jeg opplevde lite trafikk, bortsatt fra i og nær Sandnessjøen og Bodø. Det kan skyldes at dette var før ferietrafikken startet for alvor.

Jeg er meget imponert over bilistene langs kystriksveien. Jeg opplevde ikke én gang at noen tutet, viste finger’n, sprutet spylevæske eller kastet ølflasker etter meg. (Veldig vanlig sørpå). (Et par dumdristige forbikjøringer skjedde, og som vanlig var det av Audi og BMW).

Gang- og sykkelveier. Jeg har tidligere nevnt min motvilje mot å sykle på disse. Jeg kan ramse opp hundre gode grunner til dette, men jeg skal spare dere for det. Jeg vil bare nevne at de gangene i mitt sykkelliv jeg har vært nærmest en alvorlig ulykke, så har det skjedd på gang- og sykkelvei.

Leasson learned:

Kjøp aldri nytt sykkelsete på Biltema og legg ut på langtur uten å ta med sinksalve og babypudder!!!

Statistikk

22 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Comments


bottom of page