top of page
Søk
  • Forfatterens bildete-fjeld

Tiplingen

Helt nord i Børgefjell ligger vannene Østre- og Vestre Tiplingen. En tur dit har stått på ønskelista lenge.

Siden før påske hadde jeg nøye studert både Yr og Storm for å se om de klarte å melde mer enn 1 time sammenhengende oppholdsvær. Da det så ut til at begge var enige om et værskille om 5 dager, slo jeg til og leide Statskogs hytte ved Vestre Tiplingen. De neste dagene forandret de mening like ofte som jeg sjekket: tåke, full snøstorm, bygevær og bikkjekaldt. Men da jeg kom meg av gårde på søndag så det ikke så ille ut.




Ukjent som jeg var, øverst i Susendalen, valgte jeg å følge sommerløypa som sto avmerket på kartet. Jeg antok at det kanskje fantes en enklere vinterløype, men ikke visste jeg hvor den gikk, og ikke fant jeg noen å spørre.

Vel over elva Susna (tok sjansen på å krysse elva, da hengebroa med pulk så noe tvilsom ut) valgte jeg trugene, da det nå ventet 300 høydemetre, og tross en del nysnø, var det ikke mer enn 0-15 cm til et godt skarelag.

Det var aldri direkte bratt oppover lia der, men med 50 kg i pulken får man kjørt seg. Men formen er ganske fin, siden det i disse Korona-tider ikke er så mye annet å finne på enn å gå tur, og sykle inne annenhver dag. Jeg var knapt andpusten da det begynte å flate ut over bjørkeskogen. Her møtte jeg en frisk bris, så vindjakka måtte frem.

Susendalen


Friskt i fjellet

Selv om det flatet noe ut, gikk det fortsatt jevnt oppover, så jeg fortsatte på truger. Ganske avblåst, og en god skare gjorde det lettgått. Omsider bikket det over, og jeg kunne se ned på Østre Tiplingen. Da hadde jeg to valg: fortsette på sommerløypa, eller kjøre ned og gå over isen. Sommerløypa så ut til å være noe kronglete, med krysning av mange små bekkedaler. Jeg valgte derfor å kjøre ned til vannet. (Skiftet selvfølgelig til ski først!)


Gjennom bjørkeskogen

Problemet med å gå med pulk er at selv om det er flatt, som bortover isen på et vann, er det som å gå i en endeløs oppoverbakke. Det fikk jeg merke, da jeg nede på vannet fikk øye på et par skiløpere (med ryggsekk) på andre siden av vannet. Vi var på vei mot samme sted, og de lå et godt stykke bak meg, men da jeg nådde enden av østre Tiplingen, var de for lengst forsvunnet. Men der fant jeg vinterløypa, og noen hundre meter senere også de to skiløperne. De var i ferd med å installere seg på “nabohytta” (1.5 km fra hytta jeg skulle på). Nå fikk jeg endelig svar på noen av de spørsmålene jeg hadde.

20 minutter seinere var jeg fremme ved ved “min” hytte. En helt enkel og grei Statskog hytte, den eneste “luxus” var solcellepanelet.

Det gikk raskt å installere seg og få fyr i ovnen. Det hadde begynt å mørkne (kokka var over 9), så det var bare å få i seg litt mat og en tur ut før soveposen ventet. Utedoen var for øvrig det mest negative ved hytta. Den som hadde saget ut hullet hadde tatt godt i, så her holdt det ikke å slå ut med armene. Man måtte klamre seg fast for harde livet, og da gjerne i døra, som manglet haspe på innsiden. Heldigvis var det lite vind de dagene jeg var der, og den kom stort sett fra sørvest. Med nordavind og snøfokk kunne det blitt en frisk opplevelse.

Ikkeno’ å klage på morgenutsikten.

Etter en natts dårlig søvn og en god frokost, (hytta var gissen, men ovnen var effektiv. Da jeg la meg var det nok +35 inne. Min nye dunpose anbefalt ned til -20 ble i varmeste laget, og selv i bare silkelakenposen ble det vel hett) rigget jeg opp pilkestikkene. Dessverre hadde jeg ikke fått tak i maggot. De var utsolgt i Brønnøysund, og på bensinstasjonen i Trofors visste ikke mannen hva maggot var. (våre nye landsmenn (sukk)) Og i Hattfjelldal var det selvfølgelig stengt når jeg er så dum å reise på en søndag. Så krokene ble agnet med gummi, plastikk og metall.

Jeg gikk en 30-40 meter ut fra naustet nedenfor hytta og boret det første hullet. Før jeg dro, hadde jeg husket å sette på forlengeren på isboret, for jeg hadde hørt rykter om solid is på vanna i Børgefjell. Og det stemte. Det var ca. en meter før jeg kom gjennom. Men det var noe som ikke stemte. Det var en myk motstand under isen. Opp med boret, og det var fullt av gjørme! Jeg gikk så 50 meter til ut, men det samme der! Fortsatte 200-300 meter gjennom et lite sund, og prøvde der hvor vannet begynte å vide seg ut. Men også der var det bare gjørme under isen. Da var jeg nesten i ferd med å gi opp, men fikk så øye på noen kvister midt ute på isen et godt stykke lenger bort. Der var det omsider 5 m med vann. Jeg hadde tydeligvis gjort for dårlig research, for da jeg kom hjem fant jeg dette bildet på internett:

Vestre Tiplingen

Grønnfargen skyldes isbre-aktivitet i Kvigtinden, sør for Tiplingen. Vannene er i ferd med å fylles igjen av silt og leire!

Men jeg hadde jo omsider funnet vann, og flere hull ble boret, og pilkestenger satt ut. Som den gamle rov-fisker jeg er har jeg selvfølgelig et lite ekko-lodd til bruk i innsjø, og i noen timer kunne jeg studere fisken som svømte rundt metall, gummi og plastikk uten å forstå at det var meningen at de skulle spise juggelet.

Selv om man er godt kledd, smyger -5 seg langsomt inn i marg og bein når man stort sett er i ro. Det var fortsatt tidlig ettermiddag da jeg innså at det ikke ble nytrukket ørret til middag, og pakket sammen. Vel tilbake på hytta tok jeg først igjen litt tapt søvn, før jeg ordnet litt real turmat.

real turmat for viderekomne!

Etter en noe bedre natts søvn, hadde jeg nå bestemt meg for å prøve fisket i et av de mindre tjerna nord for V. Tiplingen. I hytteboka stod det flust av skryte-historier om kilosfisk bl. a. i Langtjønna. (Hvorfor noen finner på å kalle et mer eller mindre trill rundt vann for Langtjønna er en av mange gåter her på Helgeland som jeg neppe klarer å finne ut av).

Også her var det bjørkekvister ute på isen, og tydelige tegn på at noen hadde pilket her ganske nylig. Gamle pilkehull ble boret opp med forhåpninger om storfangst. Men det ble bare en gjentagelse av gårsdagen. Etter det tusende piiipet på ekkoloddet uten fast fisk ga jeg opp. Ingen fersk Børgefjellsørret til middag i dag heller, men en god porsjon av Fjeldheims elglappskaus er heller ikke å forakte. (Hadde dessverre glemt Flesberg-klingen)

Neste dag måtte jeg ta en avgjørelse. Jeg hadde tatt med utstyr for overnatting ute. Men det var avhengig av været. Både mobil og min lille DAB-radio var selvfølgelig stein-stokk-daue, så oppdatert på værmeldingen var jeg ikke. (Ikke for at det hjelper noe. Den stemmer jo aldri allikevel!) Det blåste ganske friskt, og snøbygene kom tett på formiddagen. Lysten til å gå et par dager med overnatting i det fri var der, men jeg bestemte meg for å avslutte, og gå ned til bilen.. (Jeg hadde heller ikke noen avtale med Statskog, og når jeg ikke kom tilbake med nøkkelen hadde jeg vel fått en god ekstraregning?)

Nå har jeg glemt å nevne det mest positive med hele oppholdet: rypene!!. Hele tiden kaklet og skvatret det fra nær sagt hvert bjørkekratt. Jeg kunne ikke gå 100 meter uten at det fløy opp noen fugler. Hvis klekkeforholdene blir gode i år, vil det bli tidenes rypejakt til høsten. Jeg vet i hvert fall hvor jeg skal!

Lirype

På hjemveien ble jeg kalt inn på nabohytta for kaffe og hjemmebakt havrekjeks med geitost. (Jada, jeg drakk en kopp kaffe! Man har da et snev av folkeskikk). Han var opprinnelig fra Mosjøen, men nå drev de som optikere i Mo i Rana. Og da hadde de selvfølgelig studert på Kongsberg. Så da ble man jo sittende å skravle en god stund. De kunne jo fortelle at vinterløypa var mye enklere en sommerløypa, i hvert fall med pulk. Men det var ca. 10 km lenger mente de. Men det var ikke noe problem, for jeg kunne bare ta deres bil ned til min, så kunne de gå sommerløypa når de skulle hjem. Gjestfriheten på Helgeland er utrolig, og tilbudet var fristende. Men noe av hensikten med en sånn tur er å få av seg noe jule- og påskeflesk, så jeg takket høflig nei. Selv om jeg ikke går å teller kalorier på hver tur, er det vesentlig å få brukt denna gamle kroppen. Jeg fikk jo høre at det går ei scooterløype parallelt med veien, så det var mulig å komme seg frem med pulk.


Snøbro over Tipling-elva

Vinterløypa gikk et langt stykke på Tipling-elva, og passering av et par snøbroer medførte noe spenning, men det gikk bra. Det var mer fart i elva enn jeg likte, men smeltingen hadde jo ikke startet ennå. Bortsett fra i solhellingene var det tørr snø for det meste. Etter en stund kom scooter-løypa fra Tiplingen (som har begrenset ferdsel) inn på det store nettverket av scooterløyper som er i innlandskommunene sør i Helgeland. Det er på godt og vondt. Men det var ikke mye trafikk på en onsdag (møtte ingen).

Her kan man kjøre helt fra Trofors til Sverige

Det ble vel ikke den mest minneverdige turen jeg har hatt. (hadde hjulpet godt med en kilosfisk!) Men helt klart et område jeg vil besøke igjen.

48 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Comments


bottom of page