Etter en begredelig sommer, (og ikke stort bedre vinter og vår) melder plutselig både Yr og Storm knallvær 5 dager i strekk! Da er det på tide med en tur.
Siden det sterkt nærmer seg rypejakta, drar jeg for å sjekke forholdene i Børgefjell, og forhåpentligvis la Geo få litt rypelukt i nesa.
Nærmeste adkomst er Simskardet, en halvannen times biltur unna. På parkeringa blir jeg straks kontaktet av en eldre fyr som lurer på om jeg kan noe om data. Han bor i campingbil, og vil gjerne se på TV. Jeg hjelper han med å sette opp mobilen på internett-deling, og han ble strålende fornøyd da jeg fikk det til. (Spørs om han var like fornøyd når det stoppet igjen fordi han hadde brukt opp datamengden sin, siden han ikke turte å skru det av?)
Så bærer det bortover stien på nordsida av Simskard-elva. De tre første kilometerne opp til hengebrua over Golverskard-elva er nesten helt flat, og går unna på en halv time. Geo går løs, og heldigvis skimter jeg noe hvitt mellom trærne på relativt lang avstand, og klarer å kalle han inn før vi møter et par med 3 samojeder (og en liten yap-yap-yap hund. At den ikke var spist opp av samojedene for lengst lurte jeg litt på). Samojedene startet et helvetes spetakkel med en gang de får øye på oss, og paret går derfor en lang omvei. Geo svarer med samme mynt. (Det var sikkert ikke noe hyggelig det samojedene sa).
Geo er blitt stor gutt nå, og går aleine over hengebrua. I fjor måtte han bæres. (Men han er fortsatt veldig skeptisk, og bruker en spesiell lavgang-teknikk). Vel over begynner vi på den relativt moderate stigningen opp mot Bisseggskardet.
Jeg er på utkikk etter blåbær, men må konstatere at det er like dårlig her som i Velfjorden. Men det er ganske bra med krekling, og når jeg kommer opp på ca. 600 moh. vasser jeg til tider i et hav av molter.
Vi passerer leirstedet fra fjorårets tur (Bisseggskardet), uten at det ser ut som Geo kjenner seg igjen. Noen hundre meter seinere møter vi en trønder på vei nedover. Vi blir stående og prate litt, mens Geo holder på med sitt. Da trønderen rusler videre bestemmer jeg meg for å ta en pause der. Det er en liten høyde med oversikt, og kort vei ned til elva etter litt vann.
Etter en liten stund sjekker jeg GPS'n for å se hvor Geo befinner seg. Han er da en 3-400 meter i den retningen vi kom fra. Jeg plystrer, uten at det gir noe utslag på GPS'n. Jeg begynner å bli litt urolig da avstanden passerer 500 m, og begynner å frykte at Geo følger etter trønderen. Da det passerer en kilometer er jeg sikker. Allikevel sitter jeg å plystrer og venter, men da GPS-signalet forsvinner på 2 kilometer, når de begynner på nedstigningen, er det bare å bite i det sure eplet, og gå tilbake igjen.
Etter et kvarters tid ringer telefonen. Det er en trønder som lurer på om jeg savner en hund. Han har prøvd å sende den tilbake, men nå har de kommet til hengebrua. Vi avtaler at han binder den der. Da slipper jeg i hvert fall å gå helt tilbake til parkeringa. Jeg setter igjen sekken på toppen av nedstigningen, og et kvarter senere er jeg gjenforent med en strålende fornøyd Geo.
På vei oppover igjen, får han litt kjeft, og jeg nekter han å søke på kryss og tvers med et krast nei.
Etter å ha plukket opp sekken og gått et lite stykke, er jeg helt tom. Derfor velger jeg å legge leieren nede i bjørkeskogen. Da kan vi i det minste fyre et bål, og varme oss litt i kveld. Jeg binder Geo til et tre, og gir han litt mat og vann, før jeg ordner teltet og samler ved til et bål. Da jeg har fått fyr på det, går jeg for å hente Geo. Han har da ikke spist noe mat, og høyst motvillig blir han med bort til bålet. Der setter han seg med ryggen til så langt unna som båndet tillater. Da jeg lokker med godbiter, reagerer han ikke i det hele tatt. Han sitter der rett og slett og furter!
En furten liten Geo.
Først når vi har lagt oss i teltet, tiner han litt opp. Jeg har med Jervehiet hans, men pga. traumatiske opplevelser i barndommen, (som skjedde bare noen hundre meter fra der vi befant oss nå), er det ikke mulig å få han til å legge seg verken oppå eller inni dette hiet. Vi har tørrtrent hjemme på stuegulvet, hvor jeg kryper inn i min Jerven-sekk, og med hjelp av forskjellige lokkemidler prøver å få han inn i sin. Men han gjemmer seg bare under spisebordet, og nekter å komme frem.
Løsningen blir at han får ligge på min ullgenser, og i tillegg med et sitteunderlag under genseren og sin blå "frakk" på seg, virker det som han trives. Han begynner etter hvert å vaske handa mi da jeg klapper og koser litt med han, og han er plutselig mottagelig for godbiter igjen.
Neste morgen var vi ganske tidlige oppe, men etter en liten luftetur valgte vi å legge oss igjen. Det hadde vært kuldegrader om natta, og det var fortsatt et par timer til sola ville komme ned til oss å jage dem bort.
Men da sola begynte å vise seg på teltveggen, var det opp og gjøre seg klar til videre marsj. Vi hadde gått en liten halvtime, og nærmet oss lia opp mot Måsskardet, da vi møtte et par på vei ned. De kunne fortelle at de hadde vært på Kvigtinden (1699 m.) i går, og ligget ved Vestre Måsskardvatn om natten. Der hadde de prøvd fisket, men vannet var veldig grunt, og vanskelig å fiske. De bemerket for en søt og sosial hund jeg hadde, og jeg fortalte gårsdagens hendelse, og at jeg vurderte å avsosialisere han. Jeg trenger bare noen fremmede som kan skremme han litt.
øvre Bisseggskardet Lia opp til Måsskardet Vestre Måsskardsvatn
Klatringa opp til Måsskardet er ingen stor utfordring, bare ca. 100 høydemetre. (Lite i den Helgelandske målestokken). Og når man kommer opp, er det nesten flatt og lett-gått de 7 kilometerne til enden av skaret der det åpner seg utover den flatere østre delen av Børgefjell.
Vi hadde bare gått noen meter langs Vestre Måsskardsvatn, da Geo tok stand. Dessverre var han 219 meter foran meg, og med stor sekk, var det ikke mulig å nå fram før det skjedde noe. Jeg så fuglen fly opp, og en halsende Geo i fullt firsprang etter. (Ingen lyd i fuglen, så det var umulig å si om det var li- eller fjellrype).
Heldigvis flyr han ikke langt etter fuglen, men returnerer og undersøker området der rypa satt. Men vi må fortsette. Jeg vil inn til Østre Måsskardvatn før jeg slår leir. Det vestre vannet er veldig grunt, og uegnet som fiskevann.
Tre kvarter seinere er jeg fremme, og finner en fin teltplass oppe på en liten høyde. Det er fortsatt en del mygg, men oppe på høyden slipper man de verste svermene.
Greit å få opp teltet så raskt som mulig. Det hadde blitt ganske vått av kondens natta før, og nå var det godt tørkevær.
Jeg har ikke før fått opp teltet, så får jeg besøk. Rita fra Namsos har campet mellom vestre og østre Måsskardvatn, og brukt formiddagen til en tur på Kvigtinden. (Jeg skjønner etter hvert at de fleste er i området for å bestige Kvigtind. Selv bør jeg nok holde meg unna bratte fjelltopper en stund ennå, med mitt "totalhavarerte" kne).
Vi blir sittende å prate en stund, før hun går videre og slår ny leir et par hundre meter unna.
Etter et par timers hvile, er det på tide å lufte fiskestanga. Rett nedafor teltet er det, som i det vestre vannet, veldig grunt. Men jeg behøver ikke gå langt før marbakken er innafor kastehold. Geo vimser rundt meg, men synes ikke fisking virker særlig spennende, så han drar lenger av gårde. Plutselig ser jeg at han roter rundt teltet til Rita. Jeg tenker at hun kanskje har lagt seg for å ta en hvil, så jeg går for å hente Geo. Men da jeg kommer frem, får jeg se Rita og Geo på en odde drøyt hundre meter borte. Jeg tar noen kast, mens jeg beveger meg i den retningen. Plutselig er både dama og hunden borte. Det tar en stund før de kommer til syne igjen, og da er de helt i enden av vannet.
Jeg fortsetter fiskinga, mens jeg beveger meg i den retningen. De møter en annen person der borte, og Geo er plutselig på tur rundt på andre siden av vannet. Da er det bare å avslutte fiskinga, og begynne å bevege seg for alvor. Etter en stund møter jeg den andre personen, og selv om jeg vil gå etter Geo, blir jeg stående og prate litt. Det viser seg at han er på en tre ukers tur i Børgefjell, og Rita og jeg er de første menneskene han har sett på en uke. Jeg holder et lite øye med hva som skjer i enden av vannet, og der er Geo og Rita nå på vei opp på en fjelltopp. Jeg innser at det er bare tull å løpe etter, så jeg fortsetter praten med fysioterapeuten, som han viser seg å være. Etter å ha lagt ut i det vide og brede om mine kneplager, sier vi takk og farvel, og jeg går tilbake til fiskinga (uten hell). Etter en stund dukker Geo og Rita opp igjen borte ved reingjeterhytta på andre sida av vannet. Derfra fortsetter de rundt vannet. Jeg innser at jeg aldri vil nå de igjen, så jeg snur og går tilbake for å møte dem den veien.
Sliten, men lykkelig liten kar.
Geo virker såpass sliten, at jeg tar av koblinga, og lar han ligge løs. Jeg tror ikke han orker mer i dag. Men etter en stund løfter han på hodet, værer rundt seg, og er på spranget. Da griper jeg tak i det jeg kan, som blir forbeinet hans, Siden han vrir seg rundt for å slippe fri, gjør det nok vondt, og han skriker til. Kvelden ender så med at han igjen furter, og setter seg så langt unna meg som lina rekker. Jeg hadde satt opp en tarp som en gapahuk fordi det var en kald trekk fra øst, men han ville heller sitte ute i vinden og skjelve enn å sitte under den sammen med meg.
Uten mulighet for å fyre bål, var det bare å gå å legge seg da sola gikk ned i halv ni-tida. I Mordor i vest drev Sauron med sine planer, og gjorde meg en smule bekymret.
Men neste morgen var det igjen skyfri himmel. (Bortsett fra min egen lille regnværssky. Men den var tydeligvis i godt humør denne dagen, for den var hvit, og ikke svart som den pleier).
Jeg må skryte litt av Geo i teltet. Det ble 12 timer i teltet denne natta, og han var helt rolig. Han reiser seg opp innimellom, snur seg litt og legger seg ned igjen. Av og til har han sannsynligvis mareritt, for han klynker litt i søvne. Og ikke en eneste prump!
En ny fin morgen i Måsskardet.
Vi tar en tur opp i høydene nord for Måsskardet i dag. Der oppe finner vi to mindre vann, som ser veldig lovende ut. Jeg har ikke med meg fiskestanga, men siden det bare tar 20 minutter fra leiren, er det en grei liten kveldstur. En liten "isbre" kalver i det ene vannet, men ingen isfjell å se.
Vann 1011 (m) Vann 1009 (m) "Isbreen"
Geo liker møtet med snøen igjen, og baser rundt som bare valper kan.
Vi rusler litt rundt oppe på høyden. Hadde jo trodd det skulle sitte noen fjellryper oppi her, men jeg ser ingen (Vet ikke hva Geo har sett, siden han ofte er utenfor synsvidde). Jeg begynner derfor å gå ned mot dalen igjen, og da spretter det opp ei rype på 5 meters hold. Lenger ned har også Geo truffet på fugl. En av de lander 40-50 meter foran meg.
Geo har løpt etter et par av de andre rypene, men kommer tilbake for å sjekke stedet der de satt, nesten hundre meter nedenfor meg. Vi har øvd litt på at jeg plystrer og peker hvor han skal gå. Jeg prøver nå, og peker dit rypa slo ned. Under over alle undre løper Geo rett opp, og roter rundt. Det lukter ikke mye fra en rype som akkurat har landet, og Geo blir overraska da rypa plutselig fløy opp en meter foran han.
Vi fortsetter ned mot Vestre Måsskardvatnet, krysser dalen, og går tilbake litt oppi lia på andre siden. Totalt er vi nok borti 8 - 10 kull på denne turen. Dessverre bare små kull, det største var på 5, og bare fjellryper. Jeg ble litt bekymret for Geo et par ganger, da han forfulgte noen fugler vel høyt opp, men han kom ned igjen i god behold.
Geo er høyt og lavt, og virker utrettelig.
Etter et par timers hvil, og litt mat, får Geo fortsette å ta det med ro i leieren, mens jeg tar en tur opp til de to småvanna. 1 1/2 time seinere er jeg like fiskeløs, og velger å returnere. Umulig å si om det var fisk i vanna. Jeg så ingen vak, selv om det var en del insekter på overflata. Skulle tro at i et vann som isen gikk for noen få uker siden, burde fisken være sulten? Jeg tok også noen kast i et 3. litt mindre vann, 1006,2 (m), med samme resultat.
På vei tilbake er det fin utsikt til Kvigtinden i kveldssola. Den ser fristende ut, men det får bli en annen gang.
Neste dag våkner vi til nok en skyfri himmel (minus min hvite regnværssky) Og det er helt vindstille.
Jeg har innsett at fiskelykken ikke er med meg, så jeg setter i gang med å pakke leieren for å returnere. Mens jeg holder på med det, merker jeg plutselig at noen ser på meg. Knappe hundre meter borte står en liten bukkeflokk, og følger med på hva jeg gjør. Geo oppdager etter hvert også at det er noe spennende på gang, og heldigvis hadde jeg bundet han igjen, ellers hadde han jo vært etter de for å leike.
Bukkene følger med Men finner det best i å stikke.
En stund seinere passerer det en fyr oppe i lia. Reingjeter?
Men Geo og jeg begynner å gå nedover når alt er pakket. Sekken er litt lettere, og det er nesten bare bortover og nedover til bilen. Ved vestre Måsskardsvatnet vokste myrullen godt. Her kunne man jo lage lokal industri på produksjon av myrull? Sandstrendene så også fristende ut, og det hadde vært godt med et bad. Men med kuldegrader om natta holdt nok ikke vannet mer enn 3-4 grader, så jeg sto over.
Nedover-turen gikk veldig greit. Geo fant noen flere ryper, jeg lukket øynene for alle moltene, og vi tok en pause hver time. Geo klarte faktisk å slappe av sammen med meg på to av pausene. Ved hengebrua tok vi en av pausene, og da skulle Geo vise seg hvor tøff han hadde blitt, så han gikk tilbake over brua aleine. Men så svikta motet, for han ville ikke komme tilbake igjen. Samtidig kom en dame med en Finsk Spets-hund(?) Jeg måtte gå over brua og hente Geo. De to hundene luktet litt på hverandre, og var venner. Ikke en lyd fra noen. Sånn skal veloppdragne hunder oppføre seg!
Vel hjemme var det en som raskt tok kvelden på stuegulvet. (Og de neste dagene har han vært litt stiv i ganglaget).
Geos statistikk:
Ikke rart man blir sliten når man har løpt/gått 95,9 km med snitthastighet 8,1 km/t. Vært i bevegelse 11,5 timer, og klatret 1523 høydemetre på 4 dager.
Terjes statistikk:
Noe mer moderat: 42,6 km tilbakelagt med en snitthastighet på 3,6 km/t. 11,5 timer i bevegelse og 1158 høydemetre.
Geologien:
Turen startet i en Glimmerskifer (grønn). Den er en del av Helgelandsdekkekomplekset og har en alder fra Neoproterozoikum (1000-541.0 Ma)
På vei opp mot Bisseggskardet kommer vi inn i en Kvartsdioritt (rosa), en magmatisk bergart som også er en del av Helgelandsdekkekomplekset med alder fra Ordovicium (485.4-443.4 Ma) til Silur (443.8-419.2 Ma).
Helt i østenden av Østre Måsskardvatn ser vi en nord/sør-gående rød strek med tagger på. Denne forteller oss at dette er bergarter som er skjøvet over de andre bergartene i den kaledonske fjellkjedefoldingen. Dette er Kölidekkekomplekset.
Der finner vi en Kalkfyllitt (lyseblå) fra Kambrium (541.0-485.4 Ma) til Silur (443.8-419.2 Ma). Lenger mot vest finner vi flere store flyttblokker av denne lagt igjen av isen:
Øst for kalkfyllitten finner vi Grønnstein/Grønnskifer (brun) også fra Kambrium (541.0-485.4 Ma) til Silur (443.8-419.2 Ma). Dette er en metamorf bergart med magmatisk opphav som Basalt eller Diabas.