Velfjord Gangarlag går hver onsdag i sommerhalvåret en tur i Brønnøy eller Sømna. Men en gang i året drar vi litt lenger av gårde, på dagstur! I år fikk jeg viljen min, og tok de med meg til Norges geologiske nasjonalmonument: Leka.
Hele gjengen ved Leka-møyas føtter.
Det hadde forundret meg lenge at så få Brønnøyværinger hadde vært på Leka. Leka ligger tross alt bare 42 km fra Brønnøysund sentrum. Men det er jo ikke så enkelt å komme seg dit. 2 kranglete ferger og smale kronglete veier.
Ved planlegginga fant jeg fort ut at fergene ble et problem. Den første, Vennesund - Holm, var grei nok. Men hvis den var i rute, hadde vi bare 37 minutter på oss til å kjøre de 42 kilometerne til Gutvik, for å rekke ferga til Leka. Det burde normalt ikke være noe problem. 65 km/t i snitt er mulig. Men veiene i dette området er smale, stedvis såpass at hvis man møter en motgående syklist, så er det full stopp.
Jeg tok derfor kontakt med kollektivtransportselskapet AtB, Trøndelag fylkes nye samordning for kollektiv-transport (Skal det liksom bety at de frakter folk fra A til B?) Der var det liten vilje til å bidra med litt service slik at ferga venta i 5 minutter, til vi kom. Jeg fikk beskjed om at det måtte jeg ta opp direkte med fergeselskapet, Torghatten midt. Jeg ringte de, og etter et par videresendinger fikk jeg en kar på tråden som kontant avviste muligheten. De ville bli straffet økonomisk av AtB hvis de ikke gikk i henhold til ruteplanen. Vi måtte ta det opp med AtB. (Og der har vi vel service-selskapene i Norge i et nøtteskall. Ingen vil ta ansvar, og service er et fremmed-ord.)
Med buss-sjåfør og godt humør på vei til Leka.
Nå fikk vårt gangarlagsmedlem, og bussjåfør Bjørn Terje Schou, tak i nummeret til Leka-ferga, og fikk avtalt med kapteinen der at de skulle vente 5 minutter.
Da var det for oss bare å stå på, og rekke det. Grytidlig avgang 07:30 fra Hommelstø (for en pensjonist som vanligvis ikke står opp før 10:00) med opplukking av passasjerer i Skillevika og Sømna, gikk ferden greit ned til Vennesund. Til slutt ble vi 45 deltakere. Det var 3 biler foran oss i køen, men Bjørn Terje hadde smørt fergebilletøren, så vi fikk kjøre først av ferga på Holm.
Starten gikk bra. Petter Solberg hadde blitt imponert når "Il tempo Gigante" dro i gang gjennom 60-sona på Holm. Dessverre varte det bare i snaue 500 meter. Da tok vi igjen en traktor og to biler. Farta gikk ned og blodtrykket gikk opp. Heldigvis svingte traktoren av ganske snart, og da tenkte jeg at nå går vel farten opp igjen. Men det gjorde den ikke. Tross iherdig blinking fra Bjørn Terje, fortsatte de to bilene å kjøre i 40-50 km/t. Da begge svingte av inn til Bindalseidet ble det sittende applaus i bussen. At vi akkurat da tok igjen et par syklister, og måtte ligge i 10 km/t rundt en sving, var jo typisk. Men bortsett fra et par "nær speilen" opplevelser med bobiler gikk resten av turen smertefritt, og vi ankom Gutvik fergeleie nøyaktig 5 minutter etter rutetid, og ferga lå fortsatt der.
Blodtrykkene begynte å senke seg igjen om bord på Leka-ferga.
Vår første stopp var kommunehuset på Leka. Jeg hadde fått til en avtale med Kirsti Hoff i Leka kommune at hun skulle komme å låse opp slik at vi fikk se på utstillingen om "ørnerovet" på Leka. De fleste har vel hørt historien om lille Svanhild som angivelig skal ha blitt tatt av en havørn, og fraktet opp til ei hylle i fjellet. (Hvorfor Svanhild, som sannsynligvis var tiltenkt rollen som mat for ørnas unger, ble satt av 20 meter under reiret, har vel ingen undret på ?)
På utstillingen kan man se Svanhilds kjole, med en rift etter ørnekloa (eller kvist?), og en av skoene hennes som skal ha falt av under luftseilasen.
Leka sees best fra sykkel! Men siden vi var såpass mange godt voksne, og ikke alle hadde beholdt sykkelferdighetene sine, ble det buss på oss. Turen rundt øya er ca. 20 km, og veiene egner seg egentlig dårlig for buss, fordi veien og bussen er omtrent like bred.
Vår neste stopp ble Solsem. Her kan man oppleve den berømte Solsem-hola, der de første Nord-europeiske hulemaleriene ble oppdaget for drøyt 100 år siden. Det fikk ikke vi! Han som guider der til vanlig var bortreist, og var ikke behjelpelig med å skaffe en erstatter. Det var jo litt synd, siden mange hadde gledet seg til det. Vi fikk tak i en som kunne guide oss, men han fikk ikke låne nøkkelen.
Solsem-hola, som vi ikke fikk se. (Arkivbilde)
Men fra Solsem kan vi også gå til den vel så berømte Leka-møya, så det gjorde vi. Hun spiller jo en av hovedrollene i sagnet om fjellene på Helgelandskysten. Turen er ca. 1,2 km lang, relativt lettgått, og går stedvis igjennom kulturlandskap. Vi krysser også flere rullesteins-strender, som viser landhevingen av Norge etter siste istid. Mer enn 3 km med is var såpass tungt at jordskorpa i Norge ble trykt ned i mantelen. Da isen begynte å smelte, for ca. 12-14.000 år, siden begynte jordskorpa å heve seg når vekten avtok.
Gangarlaget passerer en av strand-terrassene.
På litt avstand får vi etterhvert øye på Møya, der hun står og speider ut over havet. Når man vet hvor imponerende "småsøtrene" hennes er, med sine +/- 1000 meter, var mitt førsteinntrykk av henne litt skuffende. Men når man kommer nært nok innpå, så er det jo ei imponerende dame, ca. 20 m høy.
Vi spiste en liten lunsj ved møyas fot, mens jeg fortalte litt om hvordan hun har blitt dannet. (Beklager nok en gang å måtte avsanne en av mytene fra Helgelandskysten. Nei, hun var ikke datter av Suliskongen, og eldste-søster til de 7 søstre, som ble jaget av Hestmannen før hun ble til stein da sola rant.)
Platået der hun står er ca. 110 moh. Opp hit sto storhavet for ca. 14.000 år siden, da isen smeltet. Men fortsatt var det mye drivis, og små og store isfjell sammen med bølger tæret på landskapet. Både Møya og platået består av bergarten Gabbro, en magmatisk dypbergart, som hovedsakelig består av Feltspat (Plagioklas), Pyroksen, Jern, Amfibol og Olivin.
Men jeg har ikke klart å finne noen forklaring på hvorfor hun ikke er brutt ned, sånn som det omkringliggende berget. Vanligvis er slike klipper lagd av en hardere bergart enn de omkringliggende når de står opp slik. Men her er alt Gabbro. Muligens er hun mindre oppsprukket, og kanskje mer finkornet og hard enn Gabbroen rundt henne?
Nesten nede ved Solsem igjen, gikk vi et lite stykke oppover i retning Solsem-hola. Der ligger det en meget spesiell sak. Emaomnen!
Serpentinkonglomeratet Emaomnen.
Når vi går rundt i Norge, går vi stort sett på bergarter som er 100-talls millioner år gamle. Denne er kun 10.000 år gammel. Etter siste istid ble denne lille morene-avsetningen kittet sammen med noe som ligner sement. Jeg har ikke funnet noen skriftlige kilder som omtaler dette nærmere, så jeg er ikke sikker hva "sementen" er. Lokaliteten er helt unik, og den burde selvfølgelig ha blitt vernet.
Som tidligere nevnt er Helgeland full av sagn, og Emaomnen har flere. Knut Strompdal har skrevet ned ett av sagnene i sin bok: "Gamalt frå Helgeland". En mer utførlig beretning om sagn og tro rundt Emaomnen sto i "Årbok for Namdalen 1966."
Sagnet om at det skal befinne seg en gullskatt inne i berget har medført at lettlurte folk har gjort flere forsøk på å sprenge seg inn i berget her. I dag framstår den som rimelig maltraktert. Vi får håpe at tiden for skattejakter er over, og at Leka kommune får vernet den.
Fra Solsem gikk vår ferd videre til Kvaløya. Her befant Svanhild seg da hun angivelig altså ble tatt av en ørn og båret 1,7 km bortover og 180 m oppover til fjellhylla der hun ble funnet i 1932. Jeg skal ikke gå inn på min bevisrekke for at dette ikke kan ha skjedd her, men de som vil kan lese den i mine 2 kapitler om ørnerovet her på min blogg. (1. og 2.)
Vi parkerte på den lille parkeringsplassen, som tydeligvis ikke var beregnet på store busser. Stien oppover mot utsiktspunktet, der man kan se opp til hylla der hun ble funnet, var greit merket, og de fleste av gangerne la lystig i vei.
På vei mot Støypet.
Men mitt tidsskjema for turen hadde nå slått store sprekker. Jeg hadde nok vært noe optimistisk på lagets evne til å gange, og trodd at 2 km/t måtte vi klare å holde på en god sti. Det greide vi ikke! Farta lå nok nærmere 1. Så da vi kom til stikrysset, der man kunne gå en krevende løype til Ørnerov-utsikten eller lett løype til Støypet, valgte vi å gå til Støypet.
Støypet er en kjempestilig rullsteinsstrand. I dag ligger den ca. 90 moh., som betyr at den ble dannet for ca. 10.000 år siden. Etter at Leka ble mer eller mindre isfri for 14.000 år siden, var det noen kalde perioder hvor isen la på seg igjen, og landhevingen stoppet mer eller mindre opp. Da fikk sjøen jobbet over lengre tid med å slipe alle steinene så runde og fine. På Støypet ser det ut til at både sønnavind og nordavind kan ha bidratt sterkt til rullinga.
Både fra sør og nord kunne havbølgene rulle inn på Støypet.
Her brukte jeg også litt tid på å fortelle hvordan de gule bergartene rundt oss ble dannet. (Noen vil ha det til at de er røde, men de må vel være fargeblinde?)
For 500 mill. år siden var det et stort hav mellom Grønland/Canada og Norge. Iapetus havet. Her ble det dannet ny havbunnsskorpe ved at magma fra mantelen strømmet opp etterhvert som de to kontinentene gled fra hverandre med noen centimetere i året. Men så, for 480 mill. år siden ble prosessen reversert, og havet lukket seg. Det oppsto en kjempekollisjon mellom de to kontinentene, og den Kaledonske fjellkjede ble dannet. (10.000 m høye fjell i Norge!) Siden har vind, sol, vann og is tæret på fjellkjeden, til vi nå er helt nede på roten, og det vi ser i dag. Og der befant det seg Gabbro, som hadde størknet dypt nede i fjellkjeden, og bruddstykker av den gamle havbunnsskorpa, som hadde blitt kastet opp på "land".
Gul-bergan. Støypet sees i bakgrunnen foran Steinstind. (Arkivbilde)
På vei ned stoppet vi og kikket opp til det røde merket der Svanhild ble funne i 1932. Jeg luftet mine argumenter for at dette umulig kunne ha skjedd slik lokalbefolkningen vil ha det til. Men menigheten var umulig å omvende. Alle mine gode argumenter ble mottatt med hånlatter, og falt bokstavelig talt på steingrunn.
"Alle" kan se at det er lett å ta seg opp til det hvite merket, og derfra videre til det røde, der Svanhild ble funnet.
Vel nede ved bussen igjen var klokka blitt så mye at vi bare hadde tid av veien til den avtalte middags-avtalen med Herlaugskroa. Min mest interessante tur, til MoHo, måtte vi bare hoppe bukk over.
Da jeg skulle skifte tilbake til joggesko etter turen, lå det noen fremmede fjellstøvler i min Rema-1000 pose? Jeg ruslet litt rundt og observerte hva de andre gangerne hadde på føttene. En dame med mistenkelig store joggesko, lik mine, ble derfor konfrontert med saken. Hun studerte sine føtter, og måtte beskjemmet innrømme at dette nok ikke var hennes sko. Vi er kanskje ikke helt på linje med en viss leder i Rødt, men vi er svært nær!
Buffeten på Herlaugskroa skal jeg ikke bruke så mye tid på. I følge wikipedia betyr buffet "praktbord". Det var det ikke!
Herlaugskroa. Litt uklart bilde, og det stemmer vel med maten.
Etter å ha fordøyd maten (hvis det var mulig). gikk vi en tur bort til Herlaugshaugen. Her ligger muligens Herlaug, konge av Namdalen begravet. Da han nektet å underlegge seg Harald Hårfagre, valgte han heller å gå inn i sin egen gravhaug, i følge Snorre. Undersøkelser i fjor viser at dette kan være Norges eldste skipsgrav.
Herlaugshaugen skal være Norges nest største gravhaug, ca. 60 m i diameter.
Så var det å ta ferga tilbake til fastlandet. Om de korresponderte dårlig på veien til Leka, var det mye verre på veien hjem. I utgangspunktet ville vi få 1 1/2 time venting på Holm. Men vi valgte å bruke en halvtime i Bogen i stedet. Her finnes en av Norges merkeligste Joker-butikker. Tidligere kunne du få alt mulig der, og fortsatt er vareutvalget assortert. Den er dessuten døgnåpen 6 dager i uka, med selvbetjeningskasse.
Vi fikk så en liten time å vente på Holm. Da fikk vi god tid til å beundre det nye fergeleiet som åpnet for noen dager siden.
Holm nye fergeleie.
Tilbake i Hommelstø var vel første gang vi var foran mitt tidsskjema (15 minutter). Men alle(?) syntes det hadde vært en fin tur. Selv om vi ikke rakk å se alt jeg hadde planlagt. Og ennå er det mye fint å se. Det hørtes ut som om flere kunne tenke seg en tur dit på egenhånd. Jeg har nok heller ikke vært på min siste tur til Leka.
Comments